Kjetil Rolness får 2813 tegn til rådighet i Aftenposten når han skal si noe om å være mann i ett av verdens mest feminine land. Jeg får 250. Det holder ikke. Hva som er ok, er at noen spør (igjen), for er det noen som er kjønnsforvirret i Norge i dag, så er det menn.

@Mannsperson på Twitter, mener et vi er i et land der vårt kjønn defineres av kvinner. Det er bare rett hvis vi tillater at vårt kjønn defineres av kvinner. Videre nevnes det at menn har instinkter vi selv ikke forstår – og at vi agerer deretter. Det er sannsynligvis også riktig – og hvis det er slik, bør vi slutte med det snarest.

Det er utrolig fint å være norsk eller nordisk mann i Norge i dag. Distinksjonen norsk eller nordisk mann er fordi vi har knekt, eller er i stand til å knekke verdikodene. Vi klarer i stor grad å bevege oss innenfor dette sosialdemokratisk feminiserte rammeverket som samfunnet har satt. Det er slik at vi er ett av verdens mest likestilte land, selv om det ikke er 50/50 % kvinnelige og mannlige hjelpepleiere enda – selv om vi ikke har kjønnsnøytral verneplikt – eller at det står “Fru Sørensen og Datter AS” på halvparten av håndtverkerbilene som ligger foran meg i køen når jeg er på vei til jobb.

Vi har stolte nordiske tradisjoner. Kvinnene hadde makta i vikingetida, bar nøklene, drev gården – mens mennene gikk berserk i Skottland. Fordi vi ikke får se rørleggersprekka til verken fru Sørensen eller datteren, vil det ikke si at vi ikke er likestilt. Vi har hva vi kaller “likeverd”. Det er mer viktig at menn og kvinner (og kvinner/kvinner) ser på hverandre som likeverdige, enn at herr Sørensen arbeider i SFO.

Det er likevel forskjell på menn som bor i Lierne, og hipsterne som står på longboard nedover Thorvald Meyers gate. Det er forskjell på gamlingene som sitter på puben på Grünerløkka, og på de som suser forbi – og det er ikke helt usannsynlig at en og annen ungkar i Lierne har mer til felles med skateboarderen, enn han har med snusleppa som bor i huset fire kilometer unna. De har tross alt hatt ungkarsfestival i Lierne, og fått urbane impulser fra katt og kanin-berter busset inn en gang i året. Derfor vil også det å være mann i Norge i dag, oppleves ulikt – på samme måte som at enkelte kvinner også opplever (og også hevder, om enn ikke like mye i offentlig debatt) at likestillingen har gått for langt.

Jeg synes det er fint å være mann i Norge i dag. Det irriterer meg at vi blir gjort narr av i reklamen, at vi alle blir stigmatisert fordi en ordfører dreper restverdien av hva det innebærer å være mann – men totalt sett er det fint å være mann i Norge. Jeg samhandler greit, ja kanskje mer enn greit med kvinner enn med menn – har blitt oppdratt av kvinner, også i voksen alder – vært til stede under femininiseringen av samfunnet fra 70-tallet og frem til i dag – så jeg vet hva som ventes av meg.

Jeg klarer sågar tidvis å levere etter samfunnets forventning, selv om det ikke ligger til min natur.

For mine sønner vil det være enklere. De trenger ikke ta inn over seg endringen, revolusjonen som har foregått de siste førti årene. De hopper rett inn og leverer, uten å tenke seg om, for slik er det bare. Den eneste gangen de stusser, vil kanskje være når de reiser sørover i Europa – eller til fjernere himmelstrøk – og opplever at kvinner ikke er synlig i bybildet bortsett fra bak et slør.

De vil tenke at det er utrolig merkelig, på samme måte som de ikke-nordiske mennene som oppholder seg i Norge, opplever det merkelig hvordan kvinner i Norge oppfører seg, kler seg – er synlig overalt i samfunnet.

I Aftenpostens artikkel blir det spurt innledningsvis om hva som er guttas mest feminine side. Jeg vil også!

Min mest feminine side: Akkurat i dag må jeg si at det er min nye rosablogg. Bare de tøffeste gutta slipper unna med det.

17. mai er en dårlig dag å fri på. Det er minnestund for  Sintu i den lokale kirken i Terrassa. Terrassa er mer enn en ting. Først er det en by som på japanske universiteter er modell for hvordan en by aldri kan bygges. Så er den også gammel, og de laget de fineste industrielle stoffer her da de var i forkant for den industrielle revolusjonen. Den er sikkert mye mer enn det også, for eksempel ligger noen av Spanias beste universiteter her – men kanskje mest av alt er det byen der Sintu vokste opp med sine søstre.

Presten er en kul og kort fyr. Han var gift tidligere, men valgte Jesus. Kanskje han visste hva han gikk glipp av, kanskje akkurat det ikke betydde så mye for ham. Jeg skjønner han har snert selv om jeg ikke skjønner mer enn ett og annet ord av hva han sier. Han har visdom og sarkasme i blikket etterhvert som han hilser kirkelyden velkommen til messe, alle ved navn. Han viser også omsorg. De har hatt en slik minnestund de siste sju årene etter at Sintu døde.

“God morgen,” sa svigerfar samme morgen. “Har du det bra?”

Jeg skjønner altså ikke så mye katalansk, men såpass klarer jeg. Jeg klarer å svare, og å returnere. Han hadde det også bra, sa han – og etter en kunstpause tok han seg til hjertet og sa noen ord jeg ikke skjønte, men jeg forsto at han hadde litt vondt i hjertet, og jeg sa “jeg forstår” på norsk – og han forsto. Han er ikke svigerfar på ordentlig, men blir det sannsynligvis.

Sintu hadde mange damer. Tre av dem møtte opp i kirken.  Han fikk en sønn med en av dem, eller “a spitting image”. Arnau er både trøst og påminnelse. Kvinnen han fikk barn med, er ikke kvinnen som var hans sjelevenn. Hun er også der. Laura.

Arnau er i hvitt, oppe sammen med presten. Han gjør grimaser, han klarer ikke helt å være i ro. Presten er kul. Jeg skjønner lite av hva som foregår, og plutselig, mens alle står oppreist, begynner de å klemme å kysse på hverandre mellom benkeradene, jeg blir dratt inn i klining i krírkerommet og lurer på hva i helvete som foregår. Jeg, som er norsk, ateist, og kjølig. Silvia holder et minneord. Roser – søsteren, gjør det samme – og så er det slutt.

Utenfor kirken samles de pårørende. Ungene får sjokolade av presten, og jeg tenker ukorrekte tanker. Jeg sier det høyt også. Silvia oversetter til utvalgte, som humrer. Så går vii hjem til 200 kvadratmeter flislagt leilighet, hvor spekemat og røkelaks venter. Familien, og de som kunne vært svigerdøtre.

Det var en dårlig dag å fri på. Det var Sintu´s dag.

Tidligere, samme dag:

http://www.tiffany.es

Du får seks måneders lønn, og blir fritatt for arbeidsplikt i oppsigelsestiden. Jeg ber deg bare om at du ikke skriver om det.

Det har gått såpass tid at jeg kan skrive om det. Han stilte intet ultimatum, han bare spurte pent. Jeg sa ja. Jeg hadde fått mine 210’000 brutto kroner om jeg sa ja eller nei, spredt ut i like utbetalinger de neste seks månedene.

Det første året var greit. Jeg ba om mer å gjøre, fordi jeg hadde ledig kapasitet. De slengte til meg et bein i ny og ne. Sjefen lurte på hva jeg gjorde annerledes, fordi jeg hadde all denne ledige kapasiteten – og mine dusinet fullt kolleger hadde dagene fulle. Jeg trodde jeg var mer effektiv, jeg trodde jeg hadde med meg såpass fra privat sektor, at jeg løste oppgavene annerledes. Jeg trodde jeg hadde en enklere portefølje, at jeg hadde “trent” mine kunder etterhvert – de som skapte flest arbeidsoppgaver.

Det kommunale foretaket leide inn et konsulentfirma, som så på de ulike avdelingene, på arbeidet som ble utført, både på grunn av et nytt og tungt datasystem som skulle implementeres, men også i forhold til hvilken bemanning som var nødvendig i forhold til de oppgavene som skulle løses. De foreslo forbedringer. De fant at de fleste i min avdeling hadde mange og store oppgaver, bortsett fra én. Jeg gjorde matematikken på hvor lang tid det tok å lese et brev, saksbehandle det, ogs ende det ut. Jeg gjorde matematikken på hvor lang tid det tok å håndtere en kunde, et oppdrag – og hvor lang tid det tok å registrere avtalene i datasystemet.

Mine funn var nedslående. Jeg hadde en impuls om å plusse på tid, men om jeg la på tjue eller tredve prosent på medgått tid, kom jeg ikke opp i femti. Jeg valgte å oppgi de reelle tallene til konsulentene. Jeg arbeidet 30 % en god uke. En normaluke var jeg nede på rundt 20.

Jeg er ikke spesielt glad i å stå opp på morgenen. Jeg kunne komme klokka ni. Jeg kunne stemple meg inn slik at det ble registrert at jeg var i et møte den tiden jeg fikk i minus. Det ble akseptert. Jeg kunne stemple meg ut i møte fredag klokken ett eller to, slik at jeg slapp å sitte de siste timene. I Oslo kommune er arbeidstiden 7,35 timer om dagen, inkludert lunsj. En hel del av mine kolleger, i egen avdeling og i andre, kom på jobb mellom halv sju og sju – drakk kaffe frem til halv ni, men gikk hjem til normert tid – slik at de kunne klokke mertid til avspasering annenhver fredag, eller til en ekstra ferieuke.

Mange hadde flere oppgaver enn de maktet innenfor normert arbeidstid, men ikke i min avdeling.

I de ukentlige avdelingsmøtene forsøkte jeg å utfordre tidsbruk og arbeidstrykk. Ikke hele tiden naturligvis, det ville blitt i overkant for mine kolleger. Det er også et mål å være en del av et kollegium, og man pisser ikke i eget reir før det har tørket fra forrige gang. Det hendte vi kom opp med et nytt standardformular, et nytt skjema å fylle ut – og avdelingen var såre fornøyd. Jeg var frittalende i fellesmøtene, der alle 120 ansatte deltok, og på internseminarene – men ingenting festet seg – kanskje bortsett fra i andre avdelinger som ikke delte vår egen avdelings forestilling om å være navet i organisasjonen. Vi hadde stillingshjemler i avdelingene, og man kødder ikke med hjemler. Ethvert forsøk, enhver rystende uttalelse, ble sett på som fy-fy av fagforeninga.

Dessuten var det en demokratisk organisasjon, så hvis det skulle endringer til, måtte man involvere fagforening, høre de andre ansatte – ta opp saker i AMU og MBU – man kødder ikke med AMU og MBU heller. De demokratiske prosessene i en slik organisasjon, gjør at man ikke kan snu skuta mer enn en halv grad om gangen. De demokratiske prosessene i en organisasjon, fratar ledelsen evne til å lede.

Det ble strammet inn. Etterhvert var det ikke mulig å logge seg inn fra møte når man hadde sovet lenge, uten å avtale “møte” med sin nærmeste leder først. Det ble heller ikke anledning til å logge seg ut i møte på fredag. Uttalelsen til min leder om at “du kan bare sitte på cafe hele dagen, så lenge du gjør jobben din” gjaldt ikke lengre. Så ble jeg sittende der fra åtte til fire, hvor jeg knipset med tærne mer enn 70 % av tiden. Organisasjonen tilpasset seg den nye virkeligheten. Kanskje ville jeg fremdeles arbeidet der, om jeg kunne komme og gå som jeg ville? Jeg er ikke bedre enn det, jeg skjønner det – men så er det altså slik at et menneske trenger impulser, har behov for å ikke kjede seg. Hos noen er det mer viktig enn hos andre – jeg vil ha impulser, arbeid, underholdning. Jeg vil ikke bare sitte der.

På fjerde året hadde jeg fått nok. Jeg sendte en forespørsel til konsulentfirmaet, om det bare var meg. De bekreftet. Jeg snakket med min leder, sa at jeg ikke trodde det bare var meg. Hun benektet. Klart hun benektet. Hvis hun hadde erkjent, ville hun stått naken der. “Har du kontroll på hva dine driver med når du går forbi kontorene deres?”

Hun sa ja.

Fordi jeg hadde noe tid, fordi jeg kjedet meg noe helt forferdelig, gikk jeg inn på et excel-ark, satte opp navnene på alle mine kolleger, talte opp brev for året før, beregnet med raus margin hvor lang tid det ville ta å behandle det. Jeg gjorde beregninger på antall kundebesøk med halvannen time på hvert, talte minutter på dataregistreringer, og kom til at jeg var i topp-fire i produksjon. Jeg spurte igjen om hun hadde kontroll på hva avdelingen hennes hadde av arbeidsoppgaver – og hvilken tid som gikk med til å utføre de. Jeg viste henne mine tall.

Hun benektet tallenes validitet. Hun gjorde matematikken selv, talte tiden to og tre ganger for å få det til å gå opp. Konsulentfirmaet kom tilbake, og hun coachet sine medarbeidere, i onsdagsmøtene, på hvordan de skulle besvare spørsmål om tidsbruk. Hun vant. Hun hadde tredve års fartstid. Hun var organisasjonen.

Et par av mine kolleger kom ut av skuffen til meg. “Vi har det akkurat som du, men skal gå av med AFP om et år eller to, så vi sier det aldri offentlig.” Jeg mistet et par venner på å benytte dette sitatet. Hun gikk til hver og en av mine kolleger, og hver og en benektet utsagnet. Slik blir man paria i en avdeling.

Så tok jeg mitt excel-ark til direktøren. Jeg ba om etterlønn. Jeg fikk det. Det hadde aldri tidligere skjedd i organisasjonen, annet enn på søttitallet en gang – da en ansatt fikk for måneden ut. Jeg skisserte hvordan han kunne spare seks millioner kroner i året på lønnskostnader. Ikke at det ville skje, det var nok uløste oppgaver – men man kunne kanskje få mere for pengene. Det viktigste poenget var at 13 stykker arbeidet opp mot 30 % i snitt en god uke, og at det var smartere måter å løse oppgavene på enn vi faktisk gjorde. Jeg var ikke der at jeg ønsket at noen av mine kolleger skulle miste jobben. Det var bra folk, alle sammen.

Fordi det var en hjemmel for min stilling, ansatte de en ny etter at jeg forsvant. Jeg forsøkte å nå ansvarlig byråd Bård Folke Fredriksen på facebook også – i en eller annen feilfølt og uberettiget harme, men skissen min – ikke ulik denne, står fremdeles ubesvart. Vi teller oppgaver, sier vi har det travelt – men ingen regner på medgått tid, i alle fall ikke i offentlig sektor.

Det står i avisa at de blå-blå (eller forhåpentligvis blågrønne) er en fare for offentlig sektor. De sier at arbeidsplasser vil forsvinne. Samtidig melder avisene om uløste oppgaver, om et arbeidsmarked som skriker etter folk. De blå-blå melder at de vil effektivisere offentlig sektor. De har sagt det før, uten å helt få det til, men jeg mener de kan få et nytt forsøk.

Når vi har hatt kriser og krakk, har offentlig sektor vokst. Når det har gått bedre, har de glemt å skalere ned. Det sitter tusenvis av mennensker som produserer standardskjemaer og -brev, som godt kunne funnet på noe annet og mer produktivt. Bare i Oslo kommune arbeider 44 000 mennesker med kjernetid 7,35 om dagen. Det finnes hundrevis av avdelinger med overbemanning, som gjør meningsløse oppgaver – eller for lite oppgaver som gir mening.

Det er 14 000 færre biler i morgenrushet en fredag i Oslo, og sterkt redusert antall passasjerer i kollektivtrafikken. Slik det er nå, er det nesten nødt å gå til helvete. Vi kan ikke tjene penger på å se på at svensker klipper håret til hverandre, i Norge.

Oslofolk – eller søringer – liker Vestlandet.

De – eller vi (selv om jeg er etnisk finnmarking) – liker Bergen også.

Vi liker bergensere også, såfremt de ikke er i Bergen og roper sin misnøye over fjellet. Vi liker kanskje vestlendinger bedre enn vi liker bergenserne, men vi ønsker begge velkommen når de kommer til Østlandet for å jobbe i Statsbygg, på Universitetet, på hovedkontoret til Speiderne eller Røde Kors, i Evry eller i en eller annen oljebase i Asker.

Vi søringer liker Vestlandet og Bergen såpass at vi drar dit av og til, på fritiden. I tillegg setter vi pris på å dra over fjellet på forretningsreiser. Det gjør vi til tross for at vi er fordomsfulle i forhold til hvordan vestlendinger og bergensere er. Jeg vet alt om fordommer, siden jeg er etnisk finnmarking. Da jeg var ekte finnmarking, visste jeg alt om hvordan søringer var, uten å ha vært der engang. Det tok sikkert tjue år som beboer i Oslo, før jeg kikket meg rundt i byen og så at Oslofolk og søringer var omtrent som meg selv – før jeg kikket på selve byen og fant den utrolig flott. Jeg vet alt om fordommer fordi jeg fikk de andre veien også. Heldigvis kom paskistanerne, så vi slapp den verste støyten. Oslofolk reiser i mye mindre grad til Finnmark, enn de reiser vestover. Derfor finnes det fremdeles søringer som tror at det går isbjørn i gatene i Finnmark – og det er til tross for at Norge Rundt har eksistert i flere tiår.

Nå vet jeg enda mer om fordommer, fordi jeg er søring i Bergen – men slipper unna det verste fordi jeg sier: Æ e Oslogutt, og de tror jeg tuller – vestlendingene tror jeg er på parti med dem, men jeg er det ikke. Det har blitt søring av meg, innerst i sjelen, rett ved siden av finnmarkingen.

Bergensere tjatrer med Tajik om kulturpenger, om signalbygg i Oslo kontra Bergen, om hvor få prosent av pengene de får i Nasjonal Transportplan i forhold til innbyggertallet, om Brann, om hvor i landet verdiskapingen kommer fra, og om at de ikke ønsker å betale noe over skatteseddelen for at Olympiaden skal komme til Oslo. NRK Hordaland er en nesten like sterk vestlandsk identitetsbygger, som Pravda var det i Sovjetunionen. Jeg hører på den hver morgen, fordi det er hva som gjelder i tunnellene når jeg skal til og fra jobb. Tajik sa at bergensere må ha et mindreverdighetskompleks, men jeg er uenig.

Når har en bergenser unnlatt å slå seg på brystkassen?

Det er misunnelse. Det er smålighet. Det er, og her er fordommene bekreftet av bergenserne selv; nasjonalisme. Nasjonalismen er ikke en gang nystemt – men den minner om retorikken i Kosovo (jeg var der) i 2002. Alle verdens folk mener de er jorden salt. Slik er det med nasjonalfølelse. Bergensere mener de er dette landets maldonsalt. De mener å være et et bedre salt enn salt.

Det er nå 500000 vestlendinger i Hordaland. I Oslo om omland er det fem ganger så mye. Hvis man skal lage Olympiade, er det ikke slik at vestlendinger betaler for den. Det er et spleiselag – og hvis det går noe over skatteseddelen, så betaler Oslo og omland fem ganger så mye som hordalendingene gjør. Det var vestlendinger på Lillehammer i -94. Jeg vet det. Jeg var der. De likte det, selv om det var kaldt.

Vi står for verdiskapingen, sier de her – og grunnlaget for oljen de verdiskaper av, ble lagt mange millioner år før bergenserne ble oppfunnet. Det var ikke engang bergenserne som gjorde det mulig. Det var amerikanerne som hjalp oss på 70-tallet. At det tilfeldigvis ligger olje utenfor vestlandskysten, gir ikke bergenserne hevd på den. Hadde de historisk vært en egen nasjon, som San Marino, ville det kanskje stilt seg annerledes, men de er ikke det. Bergensere (oljeproduserende)  bare kjenner seg slik. De kan teame seg opp med Rogaland (oljeproduserende) mot Osloregionen (ikke oljeproduserende) – rogalendinger er også vestlendinger når det passer bergenserne – men når det ikke passer, trekker bergenserne seg tilbake og blir seg selv igjen.

Det er samme mekanisme som når Venezuela og Iran (begge oljeproduserende) teamer seg opp mot USA (nesten ikke oljeproduserende).

Vi får for lite kulturpenger, det satses ikke på nasjonale kulturbygg på vestlandet. Det er synd å si, men denne nasjonens folk flest reiser mer til Oslo enn de reiser til Bergen. I tillegg bor det som kjent fem ganger så mange mennesker i Osloregionen, enn det gjør i Hordaland. Oslo er et naturlig sted å bruke penger som skal komme hele nasjonen til gode. Bergen må nøye seg med forholdsvis mindre, og kanskje enda mindre enn det også. Man har fjell på vestlandet. Man har fjorder også. Selv om nordmenn reiser til vestlandet, så reiser de ikke for å se på kulturbygg – og fingeren i jorda, det gjør ikke cruiseturistene heller. De kulturinteresserte vestlendingene er forholdsvis færre enn på Østlandet – og det er mer naturlig for kulturinteresserte andre nordmenn å reise til Oslo for å se opera, enn til Bergen, og hvis det kommer tilreisende til Bergen for å se fotball, så er det med håp om at de knuser Brann. Dessuten kan vestlendinger med fordel reise mer til Oslo, og oppleve andre steder enn strekningen mellom Sentralstasjonen og Aker Brygge, for det er en fin by – annerledes enn Bergen.

Vi får bare 16 % av midlene i Nasjonal Transportplan, men skulle hatt mer en 30. Joda, jeg er enig i at det er for mye trafikk på Danmarks plass, at det blir køer og at den bør fikses. Først av alt bør bergensere lære at det å skifte fil godt kan gjøres på den halvannen kilometer mot sentrum der trafikken flyter, fremfor å stoppe opp og skape kø helt tilbake til Minde fordi man skal inn i fila si med en gang, og derfor stenger for alle bak. Vi kan ikke gi 33 % til vestlandet, selv om det er mye dårlig – og det raser i tunnellene slik at hele samfunn er henvist til tog hvis det kommer. Vi må jo også bruke penger på tilførselsveier til vestlandet – vestlandet skal ha varer til og fra, og noen ganger gjør de som Fantomet og kjører selv ut blant vanlige folk. De som styrer i Oslo har til og med besluttet å føre monstermaster over fjellene, slik at tung- og oljeindustri kan få akseptabel strømforsyning.

Dette henger sammen. Det er gi og ta. Vi er en nasjon, liksom – selv om det ikke alltid kjennes slik.

Det er mulig at bergensere hadde foretrukket å stenge tunnellene fra innsiden, være bare seg selv. Det er åpenbart at de ønsker alt de står for av verdiskapning til seg selv, men det er ikke mulig. De kan rulle ned rullesteinene, begynne å handle med Lübeck og Rotterdam, fremfor å ha noe med resten av Norge å gjøre. Utbyttingen av (handelen med) Nord-Norge vil sannsynligvis ikke være mulig mer, og som suveren stat vil man måtte forhandle med EU, fordi EØS-avtalen ikke gjelder for nasjonen Bergen, like lite som et EU-medlemsskap og Euro vil gjelde for Katalonia hvis Katalonia trekker seg ut av Spania.

Det er gi og ta – det er byttehandel mellom øst og vest – vi er gjensidig avhengig av hverandre, selv om man på vestlandet alltid skriker opp om å få for lite, alltid ønsker mer – og selv om vi østlendinger liker vestlendinger, så er det akkurat som med svensker. Vi liker svenskene best når de er i Norge, for der vet svenskene å oppføre seg.

De kjenner sin plass.

KrF vil sponse deltidsarbreidende. Høres ikke det greit ut? Å få kontantstøtte, å få barnetrygd, å bli sponset for å jobbe mindre? Jeg merker at det frister å sette i gang en helt ny produksjon nå når jeg nærmer meg 50 med deprimerende hurtig tempo, jeg merker at jeg har lyst å bli småbarnsforelder igjen, å få en ny vår. Det kjennes på kroppen at jeg trenger mer vitalitet, og de sier at modne foreldre blir yngre enn det som står på fødselsattesten, hvis de får barn. Jeg vil dytte vogn. Jeg vil konfirmere mine barn når jeg er i pensjonsalderen og håper jeg rekker å se de få vitnemål fra videregående før jeg ligger i pennalet.

Neida.

Hva vi trenger, er at kontantstøtten forsvinner, at barnetrygden avvikles, og at det ikke på vilkår kommer opp urealistiske valgfleskutspill om mere penger til familiene hvis de ikke jobber. Skal noe belønnes, må det være de som jobber fullt – og litt til. Hva vi trenger, er en annen type beskatning – at Staten, som nå har 4200 milliarder kroner på konto – og som øker formuen sin med 55 milliarder i måneden, lar vær å stikke hånden sin i folks lommebøker for hver eneste transaksjon som foretas her i landet.

Folket må spare, sier Staten.

Av hva?

Folk sparer i bolig. Det betales avdrag – og der sitter verdiene. Når man kommer i satt alder, og boligen er betalt med 70 %, stasjonsvogna inkludert -  kan man realisere pengene sine og reise på ferie, når inflasjon og lønnsøkning gjør det mulig å ta et rammelån. Disse årene imellom, fra kjøp av bolig og til rammelånet er innvilget, er det stort sett hånd til munn, med noen småkroner inn på sparekonto hver måned – kanskje. Hele tiden tar det offentlige hva det offentlige mener å ha krav på. Merverdiavgift, bompenger, bensin- og alkoholavgift, tinglysningsgebyrer – fiskale avgifter, byggesaksgebyrer, toll, importavgift, ublu purregebyrer, årsavgifter, CO2-avgift, bilavgifter; på et samlet nivå verden ikke har sett maken til.

Staten sparer, og det er kortere vei fra 5000 milliarder til 10’000 milliarder, enn det var opp til de 5000 første. Jeg vil heller ha lavere skatter og avgifter gjennom livet, enn at staten skal ha alt på konto helt for seg selv. Jeg er ingen økonom, men jeg skjønner at Staten er grådig i sin natur. Jeg er ikke uenig i at Staten skal spare. Jeg hadde bare ønsket meg muligheten til å spare raskere selv istedenfor å hangle meg gjennom den siste uka før lønning nesten hver eneste måned i 35 yrkesaktive år.

Kanskje hva som skulle til nå, var at Staten sparte litt saktere – at Staten avviklet gratis penger for å gjøre ingenting annet enn hva folk gjør hele tiden likevel, som for eksempel å føde og oppdra barn. Med litt lavere skatt, kunne vi avviklet alt dette – og de som hadde behov for offentlig støtte – også de som gjør karriere av å ikke gjøre noe – kan bare få fortsette å gjøre hva de gjør via andre og allerede eksisterende ordninger. NAV, eksempelvis.

Jeg kunne tenke meg å ha penger på konto, og så velge selv den dagen jeg blir gammel – om hvilket tjenesestetilbud jeg vil kjøpe. Jeg vil kanskje velge oksygenapparatet mitt selv den dagen jeg får KOLS, og hvis der står penger på konto den dagen jeg skal på sykehjem, ønsker jeg ikke at stat eller kommune skal overta formuen min, slik de gjør med gamle folk som havner på baderommet i en eller annen offentlig institusjon.

Det er ikke sikkert jeg hadde puttet de ekstra pengene på konto. Kanskje jeg ville brukt hvert et øre underveis, kanskje jeg ville slitt den siste uka før lønning hver måned uansett, men da hadde jeg i alle fall valgt det selv – og var nødt til å ta til takke med det oksygenapparatet som var tilgjengeklig, selv om slangen gnog under nesen.

Da er det jeg som bare kunne ha det så godt, men jeg kunne ikke skylde på Jens eller Erna eller Kjell Magne eller Gro. Eller Kåre.

Det kan jeg nå.

Hvis vi deler Statens Pensjonsfond på alle yrkesaktive i dag, får vi om lag 140’000 kroner hver, og om tallet er feil, så er det fordi jeg ikke er noen økonom. Kalkulatoren min går ikke så høyt, men det er jo ikke det jeg vil – fordele oljefondet altså. Jeg vil ikke annet enn at man kutter i utgifter og så gir avgifts- og skattelette der det monner for røkla.

Ikke for det, 140’000 skulle i alle fall dekke inn den siste uka før lønn i 28 måneder.

Ingen av bieliberne, som skapte kø i sikkerhetskontrollen på Flesland i morges, nevnte noe om bombene i Boston. Tre døde. Mange skadet. Jeg googlet “bombe” og “Irak” sånn litt før midnatt i går, fordi jeg regnet med at det hadde smelt en bombe der også i dag, og fant at 33 mennesker ble drept i et bombeangrep ved flyplassen utenfor Bagdad. Jeg fant det i en pressemelding fra Reuters.

Så sjekket jeg de norske avisene, startet på toppen, i Boston, der en nordmann hadde løpt over målstreken noen minutter før det smalt, fortsatte forbi de rosa illustrerte Bieber-journalistiske scoopene (åtte av 53 saker i gårsdagens dagbladet.no), scrollet meg videre ned gjennom og forbi db.tv (eller vgtv for den del), fikk med meg litt mer Brækhus-såpeoperaen, noe bilstoff, noen artikler om spill og moro – og fant ingenting om 33 drepte utenfor Bagdad.

Det er ikke min mening å degradere tragedien i Boston. Jeg skjønner til og med regelen om å skrive en artikkel med fallende viktighet. Det er ikke bare avisartikler som skrives med fallende viktighet. Nettavisforsidene settes også opp slik – og hvert scroll nedover har ovserksrifter som “konkluderer” , bilder som roper, og ingresser som “teaser” – for at vi skal foreta et klikk. (Tragedien når man først klikker, er at man finner journalister som knapt har bestått første semester mediefag om “å skrive en avisartikkel”).

33 drepte utenfor Bagdad, er i norsk sammenheng, så lite viktig at det ikke blir til en notis engang – hvis Bieber er på vei til Norge, eller hvis Brækhus bokser – eller ikke bokser, med Holm. Tabloidene er mer opptatt av å selge vektklubb, kjendis, dyrebar, og mote – enn de er å skrive nyheter. 33 drepte utenfor Bagdad, er på en god dag verdt 20 sekunder på Dagsrevyen, såfremt ikke en nordmann fikk en splint i foten. En splint i en norsk fot, med utenlandske gjerningsmenn – får avisene til å koke.

Media vet at nordmenn ønsker nærhet til hendelsen – eller sensasjon – man skal kunne identifisere seg med saken. Mentalt er Boston nærmere Norge, enn Bagdad (ikke geografisk), der var en nordmann i nærheten, og en bombe i Boston er sensasjonelt. I Bagdad er det hverdag. Det hevdes også av Israel-venner, at en granat mot palestinerne vekker norsk harme, mens jevnlig shelling fra Hamas mot jøder i Israel – knapt nevnes i nyhetene. Kanskje det er sant, fordi palestinerne har det så ille, og de nesten er venner av Norge – og derved har vi nærheten vi trenger for at det skal være en nyhet. Jeg vet ikke – jeg er ikke pro staten Israel, mer enn jeg er pro Hamas.

Vi nordmenn (de vi leser, ser, snakker med) lever i stor grad under et skinn av dannelse, kanskje med unntak av de uskolerte særskriverne uten impulskontroll i kommentarfeltene i avisa. Fordi det ikke skrives om, fordi vi ikke leser om – 33 drepte i Bagdad, kanskje det er slik at vi mener shia og sunni bare kan sprenge hverandre tilbake til steinalderen (et sted som forøvrig ikke var så ille som vi først trodde) – men det er faktisk slik at disse 33 var mennesker, hadde pårørende, ble berørt av en tragedie. Det er ikke slik at man blir vant til at folk dør i gata, hvis man er der – og for skams skyld burde det vært nevnt. (Nei!, Vi vil ikke ha det, vi vil ikke se det – nei, ikke enda en biaframage eller fluebefengt ansikt, ikke flere muslimske lik – det holder nå!)

Pressen har visstnok en samfunnsrolle. De liker i alle fall å tro det. Jeg skjønner også at jeg som leser har en plikt til å holde meg oppdatert, og det er klart at det finnes pressemeldinger fra Reuters som ikke er interessant for nordmenn. Jeg skjønner at det sitter mennesker, i redaksjonene, som leser alt som tikker inn av saker, og velger den ene saken fremfor den andre – og at det prioriteres enda hardere på desken – etter kriteriet: “Hva er nordmenn opptatt av? Hva genererer klikk?”

Sigurd Allern ga ut en bok i  -97, med tittelen Når kildene byr opp til dans. Der skriver han mye om dansen mellom media og informasjonsrådgivere – problematiserte hvem som var i lomma på hvem. I forholdet mellom media og folket, er dansen en annen, selv om vi er mer i lomma på hverandre enn et hvilket som helst mediebyrå har balletak på redaksjonene. Derfor får vi Bieber og Boston og Brækhus (- og for den del; pupper og pets) - fremfor Bagdad  - før vi får reelle nyheter.

Pressens samfunnsrolle må være å plage folket i alle fall sånn passe, med saker som vi egentlig ikke er villig til å ta inn over oss. Gi meg en liste over hvor bombene smalt – daglig, med lenker til Reuters gjerne. Det er ikke sikkert jeg klikker, men da har i alle fall avisa gjort jobben sin.

“Jeg er en anstendig kvinne,” sa hun tidligere på dagen, og på kvelden etter at vi var ferdig, førte hun tungen langsetter greia mi en gang, før hun gikk på badet for å gjøre hva det nå er hun gjør når hun går på badet hver gang vi er ferdig. “Jeg trodde du sa du var en anstendig kvinne,” sa jeg til baken hennes. “Jeg er det,” svarte hun. “Jeg er en løs anstendig kvinne.”

Vi konsumerer pornografi. Hun konsumerer kanskje pornografi i større grad enn jeg gjør det. Noen ganger alene, andre ganger sammen. “Har du lyst å surfe litt porno, så kan jeg leke litt med deg?” Det skjer av og til. Hun finner sine favorittsteder på nett, jeg kaster dynen til side for å ha nok tilgang til oksygen. Så arbeider hun med det visuelle, mens jeg tar meg av det praktiske. Verken hun eller jeg finner pornografi nedverdigende. Ikke for oss selv, heller ikke for kjønnene som deltar. Vi er voksne, tenkende mennesker. Porno, innenfor normalen – det som inkluderer hva samtykkende voksne mennesker kan finne på å drive med, er greit.

Det er et problem at det er vanskelig å skille frivillige deltakere i pornoindustrien, fra det som foregår under tvang. Det er en helt annen diskusjon. På samme måte som vi fortsetter å handle klær, selv om vi vet det foregår nærmest slavearbeid i konfeksjonsindustrien, ser vi porno – selv om den ikke alltid foregår frivillig.

Pornoindustrien har vunnet kampen. Pornomotstanderne har tapt. Det moralske forfallet, dekadensen – har seiret. Dekadense og moralsk forfall, er positivt ladede ord. Jeg sier ikke dette kun basert på egne erfaringer. Det er bare å kikke seg rundt. Porno blir ikke konsumert av menn i hemmelighet mer. Vi gjemmer ikke porno i garasjen eller i skogen mer. Den omgir oss i alle medier; i tabloidene, der pupp og sexråd selger med enn flomkatastrofer; i P3, der analsex debatteres til et publikum ned i tolv – trettenårsalderen; på nett, der det ikke er mulig å søke på “middelalderen” i skoleoppgaver, uten at pensjonistfruene møter oss nakne og skrevende og ber om å bli tatt.

Det er flertallet som bestemmer. Det nye er at vi har fått med kvinnene på laget. Mindretallet er marginalt. Kvinnegruppa Ottar hadde 500 medlemmer i 2009. Kvinnefronten er enda mindre. De hadde 400 samme år. Det er nesten slik at det ikke kan måles i promille. De klarer likevel å lage litt støy, eller “skape blest,” som sexindustrien kanskje liker å kalle det. Når det demonstreres utenfor en strippeklubb, eller de forsøker å få avviklet Sexhibition på Rockefeller, genererer det sannsynligvis større besøk når de demonstrerer, enn hvis de ikke gjør det. Det er som når media skriver om folk som ikke ønsker å leve mer, og kaster seg utfor Askøybroa. Det går sport i å kaste seg over kanten på Askøybroa.

Det er ikke slik at verken dama mi eller meg omfavner sexindustrien, at vi liker alle deler av hva den står for. Vi liker noen av leketøyene. Vi liker å se en vakker kropp kle av seg til musikk, vi liker sexy. Vi liker sex. Vi forholder oss til den, akkurat som vi forholder oss til å ha klær på kroppen – hun i større grad enn meg naturligvis (og heldigvis). Jeg selv setter pris på at hun er en litt løs anstendig kvinne. Hun liker at hun også er kjønn. Alle kvinner, som liker at de er kjønn, vil sannsynligvis reagere med kåthet på porno – til tross for at de kan mislike at deres mannlige partner kikker på andre enn dem selv. Da er det ikke pornografien de er imot, men at han reagerer på den og ikke på henne.

En gang i tiden kunne jeg kanskje være så puritansk, at jeg så på sexleketøy som konkurrenter, på samme måte som kvinner kunne se på porno som en konkurrent til eksklusivitet. Det er ikke slik mer. Jeg blir ikke fornærmet, jeg føler meg ikke støtt av en kvinne som ligger på soverommet med porno og vibrerende leker, mens jeg sitter og ser på Big Bang Theory. Jeg blir heller ikke hugget hodet av, verken det ene eller det andre – hvis jeg har noe alenetid ved sporadiske anledninger. Tvert imot. Jeg synes det er fint at det er rom for alenetid, med det krydder man ti enhver tid tenner på – med de fantasier man til enhver tid ønsker å tilfredsstille seg selv til. De kvinnene jeg har kjent de siste tredve årene, har – uten unntak, fått tenning av sexindustriens produkter, både de virkelige og de virtuelle.

Både Kvinnegruppa Ottar, og Kvinnefronten – sloss mot alle politiske, økonomiske og religiøse systemer som baserer seg på utnytting av mennesker. Det kan enhver av oss underskrive på, uten at vi trenger en Ottar eller deres like. Det holder å stemme på ethvert norsk politisk parti – det finnes ikke ett eneste norsk politisk parti som er for utnytting av mennesker.

Hvis vi erkjenner dette, og samtidig erkjenner at kampen mot pornoen er tapt – så kan i grunnen Ottar og tilsvarende bare legge ned sin virksomhet.

Så til alle kvinner, løse anstendige og løse uanstendige, og til deres menn:

Gratulerer med at likestillingen har kommet så langt at porno ikke kun er forbeholdt menn – at  kvinner også er forbrukere i sexindustrien, på lik linje – og husk at vi menn vasker doen for å få noe igjen – og hvis vi ikke får det, kan vi like godt gå tilbake til gamle kjønnsrollemønstre.

“Å få noe igjen,” var en del av avtalen.

Vi sitter på høye krakker ved høye bord på røykerommet, ett av landets siste kanskje – et rom som sannsynligvis vil bli avviklet raskere enn Arbeidstilsynet klarer å si tjuetretten. Vi snakker om saken. Saken er Rogergate. En herre som skal gå av med pensjon om et års tid, mener at tjue år er greit. For ham. En annen ble stalket av ei jente yngre enn hans egen datter. Det var fristende, sa han, men å handle på fristelsen ville gjort noe med hans eget forhold til datteren – eller helst; datterens forhold til ham. Da det kom en kvinne inn på røykerommet, stilnet diskusjonen. Vi vet det er touchy.

Jeg sa lite, selv om jeg initierte samtalen: Hva synes dere om..? Denne saken har vært vanskelig å konkludere på. Roger var jo hel ved. Jeg merker Fortsett å lese →

Jeg vil ikke si jeg våknet med dødsangst. Det var heller en kalkulasjon. Jeg kikket bakover. Deretter kikket jeg fremover. Det var mer bak enn foran. Så hørte jeg lyder fra kjøkkenet nedenunder. “Helvete,” tenkte jeg. Ikke fordi jeg hørte lyder nedenunder, men på grunn av kalkylen – og fremtidsutsiktene – og da ikke på de faktiske fremtidsutsiktene, men på tidsrammen til fremtidsutsiktene. I tillegg var jeg tissetrengt.

Da jeg sto med pannen lent mot veggen over toalettet, banket de på døra til soverommet. “Åhh,” hørte jeg. Så hørte jeg “kom deg tilbake i senga, Arthur!” Jeg skjønte hva som var på gang, så jeg knep av midt i strålen, pakket på meg morgenkåpen fra Ikea (198 kroner med Ikea Family – 298 uten). Jeg ønsket ikke å møte gratulasjonene naken, spesielt fordi det var et par mindreårige på døra. Ellers, hvis det hadde falt seg slik, kunne jeg sikkert stilt opp naken. Så skyndte jeg meg til sengen og pakket meg under dynen igjen.

Det er ikke plass til så mange lys på en cupcake, heldigvis. Det var ett. Den første snøen hadde lagt slør over takvinduet. Rullegardinene var nede på de to andre vinduene. Ansiktene til ungene lå i blafrende lys og skygge, nesten som om det skulle vært Halloween. Vi hadde Halloween-middag sist helg, med kalkun, mashed potatoes, gravy, cranberry sauce og søtpoteter sist helg – helt til jeg fant ut at det var Thanksgiving og ikke Halloween. Jeg tror ikke vi tok runden rundt bordet for å fortelle hva vi var takknemlig for.

Så sang de fødselsdagssangen i lys og skygge av dette ene lyset, mens LaDeladorita filmet seansen med iPhonen sin. Da jeg blåste det ut, slo hun på lyset – og jeg pakket ut Ambjørnsens siste.: Natten drømmer om Dagen. Jeg hadde ønsket meg den. Ambjørnsen er den rebellen jeg aldri var – eller jeg var rebell, når jeg tenker tilbake. Jeg var det bare på en annen måte, og jeg ble sannsynligvis temmet litt etterhvert.

Det ble klemmer og kyss og “ikke faen om du legger morratrynet mitt ut på Facebook!”

“Can I at least say Happy Birthday on Facebook?”

“Klart du kan. Jeg vil bare ikke ha ansiktet mitt der. Jeg har så mye ansiktshud på morran.”

“Oh, you look good. You look like Hugh Hefner in that robe.” Hefner er over åtti. Han er kongen av ansiktshud. Også.

Når man våkner med matematikken i hue, og fremtidsutsiktene såpass små i antall år, så er det ikke sikkert man ønsker oppmerksomhet på dagen, og likevel ønsker man oppmerksomhet på dagen. Det er veldig dobbelt, det der. Prøv å tell til tjue. Så tell til førtini – eller omvendt. Det er lett å se at det tar over dobbelt så lang tid å telle til førtini. Nå, da jeg er i mitt siste år i førtiårene, hvor jeg faktisk har lov å være i gruppen “førtiåringer” – til tross for stigmatiseringen det medfører – må det være lov å tenke at det kun er ett år til femti, og en annen stigmatisering.

Jeg blir satt, jeg blir enda mer utenfor enhver målgruppe noen som helst ønsker å henvende seg til. Jeg blir enda mer uattraktiv hos kvinnene – ikke fordi det er viktig – jeg er godt etablert. Det er mer et fenomen at femtiåringer ikke engang forventes å være grisete, aggresiv – man slutter på ett eller annet tidspunkt å være mann på veien mot pensjonisttilværelsen.

“Å herregud,” tenkte jeg. “En ny krise?” Som om det ikke var nok med den fra 37 til 42. Det er ikke det, en krise – det er kun denne kalkylen fra morgenen. En ettertenksomhet i motsetning til den paniske “HVA NÅ?!?” for drøye ti år siden.

Jeg drakk morgenkaffen, foreviget de fire første centimetrene med snø da jeg gikk ut på trammen, satte meg i bilen etter å ha børstet den – og dro på jobb. Så var jeg der frem til noe etter lunsj, før jeg bestemte meg for å ta en hjemmekontorettermiddag. Man kan gjøre det når man er såpass oppi åra. Heldigvis visste de det ikke på jobb. Jeg er bare fem dager gammel der, blant andre og flere eldre temmede rebeller. Jeg benyttet noe av formiddagen på å sjekke sosiale medier etter gratulasjoner.

De kommer jo ikke, hvis ingen vet om det. LaDeladorita sørget for de få som kom, da hun tagget meg på Facebook. Hun er den gode greia, den jeg hadde nevnt hvis vi hadde sagt våre takknemligheter under middagen sist helg: LaDeladorita. Så hadde jeg nevnt noe om at det vil være fint å gå på jobb på mandag – og at det er lett å være takknemlig for de som sitter rundt bordet og snakker så høyt i munnen på hverandre, at det er umulig å følge med. For meg betyr det lite. De snakket spansk. Jeg kan ikke spansk.

Det overrasker meg likevel at et dusin kvinner kan snakke med elleve stykker, samtidig som de lytter til hverandre, og får fornuft ut av kommunikasjonen – på spansk! Samtidig! Der var heldigvis en mann også. Det var jeg virkelig takknemlig for, selv om vi ikke fikk snakket så mye.

Da jeg tenkte nærmere over tittelen på boka til Ambjørnsen (Natten drømmer om Dagen), lurte jeg på om det var et plagiat fra den gamle svenske schlägeren Snurra min Jord. Jan Malmsjö sang den en gang på NRK, da vi bare hadde èn TV-kanal. Jeg hadde ikke fylt tjue enda. Han hadde malt på seg et klovneansikt, og jeg tror det var første og kanskje eneste gang jeg har grått foran TV’n, (med unntak av da vi så Huset på Prærien med en tørkerull i reserve på stuebordet) – da Malmsjö sang denne. En av strofene lyder.

Natten søker alltid dagen.

Jeg vet ikke hva som traff den gang. At jorden snurrer, at man bare må følge med? Jeg aner ikke, og har aldri funnet dette NRK-øyeblikket igjen, ikke engang i årskavalkadene. Men den gjorde det i dag, natten.

Den søkte dagen, og fant den.

I dag blir det taco-helvete. Jeg liker taco-helvetet. Jeg skal slå av Dyrhaug, nekte meg selv Skavlan. Jeg skal småkline med kjæresten min. Det har jeg tenkt å drive med en stund, og i morra blir det middag med guttene, altså mine gutter. Jeg tenker jeg skal nyte dette siste året før jeg snurrer med jorda mot femti.

Så skal jeg faenmeg nyte resten også.

Jeg arbeidet med å få signaturer fra pensjonister på tillegg i leiekontraktene de hadde med kommunen. Jeg banket dører. Boligene var klin like, kanskje bortsett fra speilvendt. De var på rundt 40 m², hadde åpen kjøkkenløsning, og skyvedører inn til alkoven. Der var det plass til en seng på en tjue, og et dobbelt garderobeskap. Det var en plafond i taket på soverommet, og en klisje av en leselampe (en enslig lampe…) skrudd på veggen over sengen.

Naturlig nok var det overvekt av enslige gamle damer. Menn dør tidligere, bortsett fra de magre. Magre menn lever lengere enn tjukke menn. Bak en av dørene bodde likevel en gammel tjukk mann. Jeg visste ikke det før han åpnet, i ei makkotrøya som en gang hadde vært hvit - han sa velkommen inn – og jeg gikk inn i ei skitten stue.

Medisinene hans fylte stuebordet. Det var noe sår som nektet å gro, det var noe diabetesgreier, og det var noe jegvetikkehva. Det var noe overveldende ensomhet, både hos han, og hos mange av de andre – og jeg gråt ikke av deres ensomhet, som Joacim Lund gråter for Reidun Orest. Jeg ble livredd.

Jeg klarer ikke å gråte for Reidun Orest. Jeg kjenner ingen tristhet når jeg leser om saken hennes, da jeg så annonsen hennes, leste jeg den med et skuldertrekk. Jeg kunne offet og oiet meg med resten av offerne og oierne, men jeg makter ikke å være påtatt bestyrtet. Hva jeg makter å gjøre, er å tenke meg inn i en slik situasjon selv om tjue til tredve år – (såfremt jeg er i stand til å gå ned såpass i vekt at jeg holder så lenge) – og nok en gang bli livredd for å havne der.

Om 50 % av våre eldre er ensomme i dag, hvordan blir det da hvis 50 % er ensomme om tjue år? Det blir ganske mange flere. Jeg tar det ikke inn over meg. Jeg tenker på meg selv. Jeg har i perioder vært såpass alene, at jeg kan kjenne på hvordan det kan være å bli nesten totalt isolert. Jeg makter alstå empatien, eller forståelsen for hvordan Reidun Orest hadde det da hun annonserte at hun ønsket å kjøpe et vennskap til jul.

Det er på sympatien det hangler.

Da jeg banket disse dørene for noen år siden, kjente jeg sympati også. Man får litt hjerte for folk man møter i det virkelige liv. Samtidig som jeg kjente på denne sympatien, var det likevel en tanke som gnog; tenk om det var meg?

Det er forskjell på å møte disse menneskene, og på å lese om de i avisa. Som tekst blir de nærmest en abstraksjon, på samme måte som en tragedie i Indonesia ikke beveger meg like mye som en ulykke på E6 ved Lillestrøm. Jeg vet ikke om man kan velge å bli berørt, om man blir avstumpet og kynisk av denne verdens nyheter og tragedier, om man velger å ikke bli berørt  – men jeg er glad for at noen blir det.

Om folk blir berørt emosjonelt, eller om det er en intellektuell offing og oi-ing, er i grunnen uvesentlig. Det skjer tross alt noe om den er intellektuell eller ektefølt. Reidun Orest, for eksempel, har avtale med to andre enslige ensomme nå, etter annonnsering og medieoppslag.

Joacim Lund i Aftenposten gjorde noe mere enn å offe seg. Han har invitert henne hjem. Nå kan det være slik at det er lett å invitere noen man vet ikke kommer. Slik tenker kynikeren i meg. Jeg er likevel sikker på, at om hun takket ja – så ville Lund åpnet døren sin for henne. For egen del hadde jeg ikke engang tatt sjansen på å invitere henne – for kanskje hadde hun kommet, og kanskje ville jeg sittet igjen med dårlig samvittighet etterpå.

Hva jeg virkelig lurer på nå, er hvor mutter skal feire jula.

Hver jævla dag finner jeg noe å henge meg opp i når jeg leser nettavisene. I dag er det for eksempel den norske jenta Siri (17) som ble kysset av Flo Rida som får oppslag på DBTV. Det er fullstendig uinteressant i et land og i en verden der nyhetene bør være større. I papiravisen forteller de oss svært at kaffe bremser diabetes. Den største nyheten i Dagbladet i dag, er at de illustrerte puppesakene er fullstendig fraværende.

Verdens Gang på nett er kanskje hakket bedre, fordi de ikke driver folkeopplysning om sex annenhver dag, men tar det igjen i dagens papirutgave, der de gir oss 13 grunner til at sex er sunt. Folket har bedt om husdyrstoff. Derfor har VG gitt oss Dyrebar - lansert med stor tyngde ved hjelp av en fotokonkurranse, der mer en 18’000 mennesker deltok. Vi elsker dyrene våre.

Hver jævla dag finner jeg skrivefeil, særskriving, klønete titler, halvferdige titler. Hver jævla dag misliker jeg at tv-innslag i avisene starter automatisk, hvor jeg blir påtvunget 15 sekunder reklame først, og hver jævla dag lukker jeg webleseren min, fordi jeg ikke vil bli ufrivillig utsatt for denne påvirkningen – til tross for at handlingen også tvinger meg til å ta stilling til budskapet jeg blir utsatt for.

Hver eneste jævla dag sender jeg en tweet om hvor klønete avishusene er, slik at også andre kan klikke seg inn på nettavisene – og slik genererer jeg, på mitt lille vis, enda flere klikk.

Nå er ikke alle like ille. Tanta for eksempel, er ikke like ille, men jeg irriterer meg hver jævla dag over at jeg finner de samme sakene i BT, som i Aftenposten – at det er identiske saker i Lofotposten, Smaalenenes Avis, og i avisa Finnmarken. Tilbake til Tanta, hun er en nisje i denne verden av aviser, i med samme eiere som VG, så hun trenger ikke være like teit som VGTV. I en virkelighet hvor man skal tjene penger på noe annet enn papiraviser, skjønner jeg at det er nødvendig å drive i nisjer.

Fordelen med Dyrebar, er at man målrettet kan selge kaninfor til “oss som elsker kaniner” eller fuglemat og bur til “parakittvennene”. Et tremåneders medlemsskap i vektklubben, koster bare 400 kroner. Møteplassen, hvor man også har anledning til å bruke en krone eller to, er en strålende markedsføringskanal for både Fjordland og push up-bh’er.

Jakob Arvola hadde en sak om journalister og bilselgere, om deres dårlige omdømme – og at han likevel er stolt over å være journalist. Det slo meg mens jeg kommenterte innlegget hans, at skikkelige journalister – og kanskje avishusene også – må være frustrert over sine lesere hver jævla dag - fordi vi ikke er opptatt av nyheter, men av velferden til puddelen vår, av puppene til Aulie (en gjenganger), og av kjønnsorganet til Lana Del Rey.

De ser jo hvor vi klikker.

Jeg vet ikke om det var min egen uvilje til først å ikke kjøpe papiraviser – fordi de er gratis på nett, og deretter i å ikke være villig til å betale for å lese artikler på nett. (Morgenbladet ber av og til om penger for at jeg skal få lov å lese resten.) For noen år siden, var det en begivenhet å sette seg ned med Dagbladet, VG, og Aftenposten en lørdag formiddag, skeie ut med en croissant og halvannen liter kaffe før husvasken tok til. Jeg spiser fremdeles frokost, jeg leser aldri avisene under måltidet – men jeg får med meg det viktigste fra alle avisene mens eggene koker.

Jeg spiser bløtkokte egg.

Det er nå med nyheter som det er med mat, som det er med språket, som det er med alt annet – man tar den letteste veien. Jeg spiser sukker, kjapp karbo – blir feitere, jeg sier kanskje schole istedefor kjole, fordi det er lettere for muskulaturen i munnen, og jeg klikker på puppesakene i VG, jeg har ikke kondisjon til å lese en artikkel helt ut, og er ikke filla interessert i portrettintervju med Wenche Myhre. Jeg klikker på 13 gode råd for sexlivet, for å se om det har kommet noe nytt siden Kinsey-rapporten – (noe det aldri har) – og jeg tenker for meg selv at hver jævla dag får jeg de nyhetene jeg fortjener.

Både media og folket tilpasser seg denne nye virkeligheten, med våre snarveier og med vår manglende evne til å holde på konsentrasjonen mer enn 140 tegn, eller bare gjennom en overskrift og en ingress – eller til nød en rikt illustrert artikkel.

Vi hadde, mennesket altså, en intellektuell topp for om lag 2000 år siden. Med den farta jeg selv har nå, regner jeg med å være på neandertalnivå før jeg går av med pensjon.

Jeg blir litt dummere hver jævla dag, og kan ikke skylde på andre enn meg selv.

Det har en pris å ha feiret jul på sekstitallet. Ansjos er en av de. Ansjos er nesten en guilty pleasure.

Nå har det en pris å ha vært med på sekstitallet også, uavhengig av jula, som kamferdrops for eksempel, og Dollar kaffe (kokmalt) halvblandet med melk, og Fjell- og Gårdssmør med saltklumper i – sammen med hjemmelaget tyttebærsytetøy laget av de fineste besteforeldreplukkede tyttebær – og hjemmelaget rødsaus av bær plukket av de samme fingrene – og da er vi tilbake til jula. Det var nemlig alltid riskrem til dessert, sammen med bestemors alltid mislykkede blytunge karamellpudding. (Jeg har byttet ut fløte med melk.)

Jeg snakket med mutter (1936) i dag. Hun har tenkt på jula siden i februar en gang. Kanskje hun har planlagt jula siden jula i fjor, da hun tenkte at neste år skal det i alle fall bli en skikkelig jul. Det har sannsynligvis en kostnad å ha feiret jul på førtitallet også, da de fikk en appelsin og et par hjemmestrikkede grå sokker med forsterket hæl. Min mor har nylig stekt smultringer. Jeg har ikke kjent lukten av hjemmelagede smultringer siden tidlig på åttitallet, og da hun sa det – havnet jeg i tidsmaskinen. Hvem sa at tidsreiser ikke finnes? Det er bare det at tidsreisene aldri går til fremtiden.

Nå fungerer ikke tidsmaskinen helt, for hun sa hjorthorn også – og det eneste jeg husker om hjorthorn, er ordet.

– Husker du at faren din renset juleansjos til dere? 

Klart jeg husker. Jeg likte ansjos, selv om vi spiste fisk fem dager i uka. Jeg var mest glad i søtsaker, men ansjos hørte jula til. Han renset, ga oss ungene en liten kniv for oss å prøve selv. Vi maltrakterte hver vår lille fisk mens han lagde eggefiléter av halve ansjosboksen. Om vi var riktig heldig, hadde vi ikke spilt eggedeleren i filler. Om vi var uheldig, hadde vi spilt den i filler. Vi hadde et forbruk på tolv eggedelere i året.

Min far fikk med seg noen år julefeiring fra trettitallet. Hans far igjen, var vokst opp med naturalhusholdning; ett hus, ett fjøs, ei kjerring (om gangen), en båt, en jordflekk. Det er sånt man trekker med seg videre i livet, man vet hvordan det er å hamstre – for eksempel så kjøper man ikke en ribbe. Min far kjøpte en halv gris. Min bestefar fóret opp en hel. Selv kjøper jeg ribba. Når guttene mine havner for seg selv, går de kanskje for Fjordland-løsningen, eller hummer. Jeg er ikke sikker på at alt var bedre før. Det var sannsynligvis ikke det, men ansjosen smaker omtrent det samme.

Om vi utvikler oss, så kan vi likevel ha hukommelse et par tre generasjoner tilbake. Jeg vet ikke om det er noe som er verdt å bringe videre til neste generasjon. Jeg leste i Aftenposten i dag, at skam lever i tre generasjoner – i forbindelse med en sak der en mann valgte feil side under krigen. Kanskje har julefeiringen det også, en tregenerasjoners hukommelse?

Kanskje guttene mine i alle fall vil vite om at det er mulig å lage julegløggen med ekte krydder, uten å bruke Tomtegløgg. De har kjent lukten av oppspritet julegløgg som varmet seg på oljefyren i stua, men de husker det ikke. Den sto alltid der fra etter at julefrokosten (med ansjos) var fortært, for å traktere gjestene som kom innom med Guds fred, God Jul og Bobseybarna (Laura Lee Hope) til å legge under juletreet til oss ungene. De som sa Guds fred fikk Dollar kaffe fra kaffekjelen som putret på komfyren på kjøkkenet, med lilleplata på én. Edmund, som var mer enn bare litt glad i en dram, fikk sprite opp gløggen sin selv . Ingen gikk utraktert ut av huset. Ingen fikk lov å bære jula ut av huset, noe som skjedde hvis man gikk uten å få servering.

Jeg leter fremdeles etter Picalilli. Picalilli er syltede grønnsaker lagt ned på sennep. Jeg saumfarer supermarkedene etter noe som ligner – hvert eneste år, uten å finne det. Jeg forsøker alle typer sylte – helst de laget av utbeinet slagside – de som bare er rullet, med krydder og løk inni. Jeg vil ikke ha hodesylte med overdose gelatin. Jeg leter etter lammreullen og det salte fårekjøttet. Jeg kan kjøpe et lår, legge det i saltlake (så mye salt i vannet at en rå potet flyter) – koke det, og servere – men jeg gjør det ikke. Jeg kan kjøpe meg en syltepresse, lage min egen sylte og min egen rull. En gang jeg ikke hadde presse, brukte jeg Store Norske Leksikon (alle bindene) for å presse sylta. Nå har jeg bare snl.no, og den veier ikke nok.

Hva jeg ikke kan, er å plassere gammel lykke rundt bordet, og tenker jeg at neste år skal det bli.., som min mor tenker – allerede fra før ribba er fortært. Jeg kan sikkert ha ny lykke rundt bordet, være med å prege noen andres minner, lage noen dufter som setter de tilbake om førti år, bare noen nevner ord som hjortorn eller smultring.

Det minste jeg kan gjøre, er å ha en boks ansjos stående.

Selv om det har en kostnad å ha feiret jul på sekstitallet, så er det en regning jeg tar med glede.

“Alle gjerninger er ment å være gode,” sa han.

“Hva mener du?”

“Jeg mener at alle, selv om de utfører onde handlinger, begrunner det i å ville noe eller noen noe godt.”

Jeg måtte tygge litt på den. Det er kanskje rett, at det ligger noe godt i andre enden av en ond handling, men for hvem? Så jeg spurte.

“Noe godt for hvem eller hva?”

“For samfunnet, for andre mennesker, for seg selv.”

Man kan ikke lage omelett uten å knekke et egg eller fem, man må regne med sivile tap av og til, man kommer i dilemma – men hva om man bare vil seg selv godt? Jeg spurte.

“Hva om man bare vil seg selv godt, at man derfor utfører onde handlinger – for sin egen tilfredsstillelse?”

“Det er likevel fundert i et godt motiv, sett fra vedkommendes synspunkt.”

Nå er jeg usikker på om samfunnet, omgivelsene, de nærmeste – er spesielt opptatt av om motivet er godt - så lenge handlingen er ond, men jeg klarer å se logikken i hva han forfekter, uten at jeg er sikker på hvor han vil. Han mener at alle mennesker er gode. Jeg mener at noen mennesker er onde, jeg vet at jeg selv har vært det – at jeg har vært hevngjerrig, at jeg har fått en tilfredsstillelse av å ta igjen selv om jeg har visst at mine ord eller handlinger har såret noen. Jeg tror at noen er slik hele tiden – at de ønsker å ta igjen. 

Vi snakker naturligvis om Breivik underveis. Jeg forteller om denne boka som nylig har kommet ut, om de hvite middelklasseguttene som dreper en hel masse mennesker – der fellestrekket er at de er sinte, at de vil noe eller noen noe vondt – fordi de ikke kjenner seg hjemme i noen grupper eller ideologier – at de blir utstøtt.

“Disse unge menn er sinte og hevngjerrige først, og så begrunner og forklarer de det senere i en ideologi,” sa jeg.

“Vet du det?”

“Nei, men det er slik jeg forsto forfatteren av boka – og fordi det er enkelt å forstå, så tror jeg det er sant.”

Ingen forteller åpent at de er ensomme, at de ikke har venner, at de er utstøtt. Det er lettere å lage et manifest.

“Tror du ikke at ideoligien kom først, at det var derfor..?”

“Nei. Vi gjør det selv hele ofte. Handler irrasjonelt. Så finner vi en forklaring etterpå, som vi kan leve med og stå for til omgivelsene. Det er den Ibsen’ske livsløgnen – vi tror på den selv til slutt, mens vi skyver vekk sannheten.”

“Men hva hvis Breivik tror på manifestet sitt.”

“Han må jo det, tro på sin egen løgn. Han skal jo leve med seg selv, handlingene skal gi mening for ham, ha en verdi annet enn ondskap, for han oppfatter seg ikke som ond – ikke som ensom og utstøtt – han oppfatter seg som en frelser av Vesten.”

“Men da er det jo det som er sant. I hans verden.”

“Jo, men utstøtelsen, fremmedgjøringen, og det påfølgende sinnet – er disse hendelsenes mor.”

Å kjenne igjen noe av Breivik, i seg selv – var kanskje den vanskeligste øvelsen. Bortforklaringene for eksempel, selvbedraget, tilfredsstillelsen i å hevne seg, å aktivt ville noen noe vondt, å ta igjen.

“Jeg vil ha en logisk verden,” sa han.

“Det får du ikke så lenge det finnes mennesker i den. Vi handler irrasjonelt, destruktivt, og mot bedre vitende – hele tiden. Jeg har gjort det. Du vil komme til å gjøre det hvis du ikke allerede har gjort det.”

“Jeg har ikke gjort det.”

“Klart du har. Du lyver både for deg selv og for meg nå.”

“Ok, men jeg forsøker.”

“Det gjør vi alle, sønn.”

Det er stadig tilbakevendende tema, overalt. Ved nabobordet snakker en grå mann om empati til sidemannen. Så snakker han om sympati. Til sist nevner han noe om forskjellen på de to. Jeg melder meg inn i samtalen et lite minutt.

“Er empati farlig?“

“Ja, den er farlig så lenge den ikke blir benyttet sammen med sympati. Empati er å forstå følelser. Det kan en gærning lett bruke mot andre mennesker, bare ved å lese de.”

“Ahh, jeg har ikke tenkt på det slik. Empati er jo et pluss-ord.”

“Det slår begge veier.”

Søgaards Jomfruhumle glir lett ned halsen . Vi tømmer glassene og finner drosja.

Lønseth refser Michelet på Twitter

Marte Michelet tar Lønseth i en kommentar i Dagbladet i dag:

I forrige uke inviterte Justisdepartementet til et meget selsomt seminar. Det handlet om at departementet misliker måten asylsaker dekkes på i norsk presse. Hovedbudskapet fra statssekretær Pål Lønseth, som holdt foredrag om hvor slitsomt det er å være Pål Lønseth, var at mediene fokuserer altfor mye på enkeltskjebner.

Jeg likte artikkelen. Jeg har jo et hjerte. Jeg er nesten sikker på at Lønseth også har det, men han viser det aldri i media. Selv på twitter er Lønseth Arbeiderpartiets mann i Justisdepartementet, uten å løsne på slipset. Han har en sånn jobb der løse slips ikke er mulig, heller ikke privat.

Det er i enkeltsaker vi tar frem hjertet. Det er enkeltsakene vi må se, for at vi skal vite at eller om vi har et slikt.

Lønseth ber media om å tenke helhet, om å se på konsekvenser, om å foreslå alternative løsninger – fremfor å ensidig fokusere på enkeltsaker, fremfor å mate opinionens næmmen stakkars-impuls. Vi er slik, vi er på impuls når vi ser noe leit og trist – og så glemmer vi fakta. Alle politikere, og alle journalister vet – at følelser har forkjørsrett foran fakta.

I 2001 var det en time Brennpunkt om UDI, og om den stakkars familien J fra Kosovo, som sto i fare for å få nok et negativt vedtak på sin søknad om oppholdstillatelse. De viste hvor trist og leit det var å bo på Vestby Statlige Mottak, hvor ille barna deres hadde det, og om faren Nazif – som var torturoffer. Helsingforskomiteen var inne i bildet. De hadde ikke hørt om den aktuelle saken, men kunne ikke utelukke. Han kom fra Bernica, der han hadde blitt slått i tre samfulle dager på nabogården, hos en gammel serber som bodde alene.

Dagbladet var også nyttige idioter for denne familien.

Når UDI hadde saken oppe til ny behandling, var saksbehandleren i tvil. Hun konfererte med leder for asylavdelingen, Paula Tolonen – og sammen konkluderte de med at torturofferfamilien skulle få bli.

Jeg var i Bernica i 2001. Jeg så huset deres. Det hadde vært brann i det. Jeg så nabohuset, der den gamle naboen (serberen) hadde skjult sine naboer for fremrykkende serbiske soldater, svidd det kosovoalbanske huset noe i hjørnene – og gått forbi den gamle serberen – for man brenner ikke sine egne. Dagen etter traff jeg en av Nazifs sønner i Prishtina. Han var ikke spesielt engstelig for represalier. De aller fleste serberne var borte fra Kosovo – der var noen små områder, men ingen gikk ut av de uten beskyttelse, fordi kosovarene var  majoriteten.

Jeg unner naturligvis familien deres oppholdstillatelse. De vant i lotteriet, de vant media, de vant følelsene, og de vant den Statlige frykten for å virke hjerteløs. Media hadde ikke alle opplysningene, ikke engang Brennpunkt klarte å se hva jeg så, finne ut hva jeg fant ut – på en ettermiddag i 2001.

Med Lønseth ved roret, viser Staten nå at de ikke lar seg plukke på.

Hjerteløse? Vi? – Nei, det er Lønseth, det. Vi driver en ansvarlig asylpolitikk. Dere vil da ikke ha hordene til oss, vi har problemer nok som det er – og dere ønsker vel ikke flere?

Lønseth sier i sin ytring på nrk.no:

Undersøkelser viser også at innvandringspolitikk er viktig for en stor del av velgerne ved valg. Dermed er medias formidling av innvandringspolitikken viktig også i et demokratisk perspektiv.

Det er ikke sikkert at det er demokratiets perspektiv som er viktig for den sittende regjering. Det er en like stor mulighet at innvandringspolitikk er viktig for en stor del av velgerne ved valg - er minst like viktig. Fasthet i asylpolitikken er – for den sittende regjering – utrolig viktig, for at de skal beholde de som stemmer Frp kun på grunn av Frp’s innvandringspolitikk. Er man fast nok, så slipper de velgerflukten derover.

Lønseth sier videre:

Media skal naturligvis belyse enkeltsaker for å vise hvordan politikken slår ut – nettopp fordi innvandringspolitikk handler om enkeltmennesker.

Før han avslutter med:

Men for å gjøre den analysen, må media dissekere politikken. Hadde man gjort det, ville man se store forskjeller på partiene. Men da må man først heve blikket over enkeltskjebnene – og gå løs på helheten.

Jeg tenker av og til at det er greit at media belyser enkeltsaker, at det ikke er medias ansvar å utmeisle politikken, eller å finne løsninger. Vi har tross alt politikere til å utmeisle politikk og å finne politiske løsninger. Det er legitimt at media rapporterer problemer og konsekvenser av en ført politikk.

Asylfeltet er vanskelig. Det ligger for søkeren å ljuge, å lage sin sak så trist og lei som mulig. Det hender de går til media hvor de legger frem sin tristesse. Det hender at media sluker saken – så spør UDI eller UNE hvordan det går med akkurat den enkeltsaken.

Det kan tenkes at hvis UDI eller UNE blir fritatt fra taushetsplikten, at den enkelte asylants triste sak, ikke er så trist likevel – at han eller hun ikke synes det er så veldig ok å få saken sin brettet ut i avisene. Det har vi sett skje.

Det står respekt av Lønseths hjerteløse fasthet. Vi trenger en sånn en. Så trenger vi sannsynligvis denne verdens Marte Michelet’er også – for vi kan ikke slutte å spørre.

…og hver gang jeg ser en slik disputt, havner jeg opp med å være uenig med meg selv.