Arthur

Beate logget av twitter med oppfordring til UDI å ikke tvangsreturnere asylsøkere til regimet i Etiopia. Jeg mener muligheten for tvangsretur er en god nyhet, og jeg hevder å ikke være inhuman av den grunn, kanskje tvert imot.

Det har kommet 2500 – 3000 etiopiske asylsøkere fra Etiopia til Norge siden år 2000. Det bor kanskje 90 millioner mennesker der. Det ser ut til at om lag halvparten av de som har kommet til Norge har fått opphold. For meg ser det ut som om saker er prøvd i UDI og UNE, og at de resterende ikke har et beskyttelsesbehov.

De skal hjem igjen. Fortsett å lese →

Egentlig vil vi ikke kjenne på våre egne holdninger, innerst inne. Egentlig vil vi ikke lese, ta det inn over oss. Selv må jeg opparbeide gyldighet, fjerne meg fra likegyldigheten – for egentlig har det ingenting med meg å gjøre.

Garolin sendte resten av pengene til søsterens begravelse, 3000 kroner, og så satte hun fyr på rommet sitt uten å forlate det. Fortsett å lese →

Northern Exposure

Fortsett å lese →

Fortsett å lese →

Fortsett å lese →

”Det bor tjue millioner mennesker i Kairo,” sier guiden vår. Den norskpakistanske jentungen retter ham til Fortsett å lese →

Tykkere en Behn, tynnere enn Knausgård, og da er det ikke Arthur jeg snakker om, men boka hans. – Anonym blogger

Dette MÅ du gjøre, Arthur! – T. Eggen Fortsett å lese →

Se for deg at du er mann, du sitter ved middagsbordet, har braisert din lammeskank, hatt den i gryta i to og en halv time, om den har putret i løksaus, tomatsaus, eller rødvinssaus er uvesentlig, men se for deg at du sitter med lammeskanken din, mør, saftig, og så akkurat idet du stikker gaffelen i kjøttet, kommer familien din uventet hjem. Fortsett å lese →

Jeg tenker på verdien av å ha et rikholdig arkiv. Det er verdifullt for egen del og for ettertiden å ha et rikholdig arkiv, men jeg tør ikke.

De finnes overalt, på sms, på personsvar – for å starte der. Deretter finnes de på internett, i kommentarfelt, på blogg – om ikke åpent, så i alle fall i arkivet. Til sist har vi e-post, der det har vært vanlig å drive saksbehandling, holde krangler, bedrive kjærlighet og forspill, og tafsing med trivialiteter. Fortsett å lese →

Jeg synes livet er urettferdig på mange måter, for eksempel så får Aune Sand fortalt hvor god dama hans (som jeg heretter nekter å nevne ved navn) er i senga, i landets største avis, og jeg har også behov for å si til nasjonen at min kvinne er det råeste jeg har vært plugget inn i, ikke plugget inn i, plugget inn i, og så videre, men jeg er forvist til denne bloggskyggens dal, med noen titalls daglige treff, og berre dei faste lesarane vet nå at jeg er strålende fornøyd med både kopuleringsevne og -vilje/-lyst.

Denne urettferdigheten er ikke relevant til hva jeg har tenkt å belyse, jeg har tenkt å belyse Lysbakkens strålende utspill i dagens VG, der han vil lage “offentlige pappagrupper der fedre kan møtes og dele erfaringer når de har pappaperm.”

Det er urettferdigheten som fenomen jeg tenker på, og da er det kanskje relevant likevel.

Lysbakkens tanker er strålende, fordi det er himmelropende urettferdig at kvinner har offentlige mammagrupper, og pappa har det ikke. Fortsett å lese →

Det er høst, det er mørkt, og kanskje ringer det på døra snart, kanskje du åpner også, om du ikke er i en situasjon der du ikke er anstendig nok til å åpne døra – eller kanskje du åpner selv om du ikke er anstendig nok, bare på faen, og kanskje står det noen der når du åpner, og kanskje står det ingen der når du åpner – uavhengig av om du har trusa på eller ikke. Fortsett å lese →

Plassèr Woody Allen i en mer maskulin kropp, og vi får aldri se Woody Allen-filmer. Vi mister alle dialogene, alle følelsene, alle nyansene. Han har likevel denne aura av autoritet og fame, at kvinner sannsynligvis fremdeles går til sengs med ham. En “vanlig” mann i Allens kaliber, sover alene.

Lytt til Paus for illustrasjon.

– Fortell meg alt, kjære. Jeg ønsker at du deler.

Det er en fare her. Det er intellektet og det er den hos meg stadig tilbakevendende biologien, som hos kvinnen arbeider mot hverandre. Fortsett å lese →

Jeg tror ikke at jeg tror at nordmenn er grunnleggende gode, jeg tror jeg tror at nordmenn grunnleggende er egoistiske og selvrettferdige. Jeg tror ikke vi som nasjon er en god nasjon, annet enn de verdiene man – eller vi – i forhold til en eller annen definert etikk, er gitt, påtvunget – og det er sannsynligvis riktig og godt gjort.

Om ikke ville vi vært de barbarene vi egentlig er.

Jeg tror nordmenn kan være gode også, men ikke gode først. Vi må fylle disse grunnleggende behovene først, og hvor lang tid det tar, avhenger av hvor sulten den enkelte av oss er. Det kan hende det tar tid å dekke hungeren, kanskje det aldri skjer, og hvis det ikke skjer, blir vi alltid barbarer.

Fortsett å lese →

Jeg får nesten fire millioner treff (i løpet av 0,27 sekunder) når jeg googler “problemer muslimer Norge”. De er en blanding av hvilke problemer muslimer har i Norge, og hvilke problemer Norge (nordmenn) oppfatter at de har med muslimer. Jeg ber om unnskyldning for at jeg ikke har tid til å gå gjennom alle.

Siv Jensen har luktet kaffen og tar selvkritikk på partiets retorikk, endelig – selv om Tybring-Gjedde ikke er tilgjengelig verken på telefon, e-post, faks, eller teleks. Jeg er glad for at selvkritikken kommer, og har et forsiktig håp om at det faktisk skjer, uten at en nødvendig samtake i det offentlige rom nå kommer – en samtale der flere deltar, både herfra og derfra.

Hvilke problemer har vi med muslimer?

Radikal islam nevnes. Islamisering er høyt oppe. Antisemittisme er ikke helt borte vekk heller. Fjordmann nevner Fortsett å lese →

Denne tjuvlånte teorien gjelder sannsynligvis i flere sammenhenger enn hjemme og på jobb. Den gjelder i enhver diskusjon, også de som ruller i dag.

Tenk at en vase, og en pokal står på et bord – et kvadratisk firemannsbord  - og tenk at det sitter fire personer rundt dette bordet, hvor den ene sier at pokalen står til høyre for vasen, og han midt imot sier at den står til venstre – så sier den tredje at – nei, den står foran – hvorpå den fjerde repliserer: Hvilken pokal?

Vi fatter ting ulikt. Fortsett å lese →

Det finnes ingen tilgivelse, sier han. Jeg ville forstått det om politiet satte ett i hvert kne.

Det ville alltid være en som står på barrikadene, svarer jeg, men motargumentene ville kanskje druknet.

Vi snakker om blodhevn, en albansk løsning, en romersk løsning, om at Madrid-bombene ble møtt med et skuldertrekk i Norge, at nærheten til en katastrofe er avgjørende for hvordan vi reagerer, akkurat som vi leter etter en “norsk vinkel” når det smeller en bombe i Madrid, et norsk offer, for å fullstendig fatte grusomheten.

Vi er unisont enige, i den grad to personer kan være unison, om at Staten ikke kan praktisere dødsstraff, men enkeltmennesker kan. Den feminine stemmen kommer Fortsett å lese →

Jeg lytter til NRK P1 mens jeg kjører Bergen – Oslo, og tenker debatten i etterkant vil være vanskelig, kanskje nærmest umulig, for Per Fugelli siterer fra boka til Carl I. Hagen og fra twitter og sier noe om Frp’s hatytringer, en kritiker av HRS og Hege Storhaug angriper hennes noe militante retorikk, hvorpå hun går indignert – og ingen lever i en boble, sier Fugelli, heller ikke drapsmannen – og til sist i Dagsnytt 18 (27.07.2011 klokken 18:03) kommer tidligere biskop Stålsett som taler varmt for et felleskirkelig dialogmøte på Stiklestad, der han får stor motstand fra aksjonsgruppa mot et multikulturelt møte akkurat der vi ble kristnet.

Enter et offer fra Utøya, som skal holde en motdemonstrasjon mot motdemonstrasjonen, han får siste ord, og derved sier programleder takk for oppmøte. Trumfen er spilt.

Arne Berggren (forfatteren og katolikken) sier i programmet at hver og en i større grad må gå i seg selv, fremfor å bidra til hansadusa-retorikk. Her må jeg ta selvkritikk, naturligvis, jeg har sagt noe om Fortsett å lese →

Jeg har stått på Torgalmenningen i Bergen til jeg ga opp og dro hjem uten å tenne en fakkel, kanskje fordi ordene; tragedie, sjokk, fortvilelse, monster, sorg, alle disse trøstens ord, er så oppbrukt at de ikke bærer mening. Si demokrati til meg, og akkurat i dag er det kun et firestavelses ord. Jeg tenker på hvem som er rammet, hvem som er angrepet.

Ungdommene og deres pårørende var kun nødvendige verktøy for oppmerksomheten, det var ikke personlig. Det er liten trøst. Det var Arbeiderpartiet, det var sosialdemokratiets yngleplass, som ble terrorisert, som ble massakrert. Det skjedde fordi de er ansvarlig for å være lemfeldig i forhold til muslimsk innvandring – ergo alle landets muslimer har blitt angrepet.

De folkevalgte og statsforvaltningen har blitt angrepet – vi har valgt disse menneskene, VI har valgt disse menneskene, og denne idioten tror han kan avvelge de?

Selv om det i dag kun er et firestalevses ord, så har også demokratiet blitt førsøkt rokket ved. Skittskallen (måtte tusen lus yngle i hans armhuler) har forregnet seg, naturligvis, jeg tror det bestemt på det, selv om jeg aldri kommer til å se 2083 med egne øyne.

Vi har våknet nå. Fortsett å lese →

Jeg holder hånd på VG med mer enn 200’000 andre mennesker, det virket som en god idé i øyeblikket, alene på Spjeldsfjellet i den ulovlige leiligheten over dobbeltgarasjen. Vi flagger og vi bånder profilbildene våre, jeg har tatt frem mitt eget ensomme fotografi, både på twitter og facebook – og det er ugreit å være alene, det er ugreit å ikke være i Oslo akkurat nå. Jeg kunne tenke meg å tro akkurat nå, og istedenfor er jeg sinna, og jeg lurer på om jeg er alene om det, i alt samholdet.

Det er vanskelig å forestille seg de som vasser i tragediene akkurat nå, samtidig som de sørger – jeg tenker på de som jobber, som må holde hodet kaldt og hjertet varmt, jeg er imponert over politikerne våre, stolt over Stoltenberg som holder seg sammen, selv om han sannsynligvis er i ferd med å revne, og jeg tenker at han må sørge over hver og én mer enn jeg sørger over hver og én, kanskje til og med mer enn pårørende, som i hovedsak sørger over sine egne – og når jeg skriver dette, antar jeg at det sannsynligvis er feil å skrive – men det er slik jeg tenker.

Ikke spre manifestet, Fortsett å lese →

Hvordan kan det ha seg at ingen fanget dette opp, at PST ikke hadde ham i søkelyset, og svaret er kanskje at ingen kan avlytte et eneste tenkende hode, eller hvis det er flere enn én – at man ikke kan være til stede i ethvert fjøs, i alle stuer, eller ved kafébordene. Det er ingen bombe at noen kjøper kunstgjødsel nord i Hedmark heller. Spørsmålet vil naturligvis komme.

Vi kaller det en terrorhandling, og gudene skal vite at han har spredd terror (frykt utover forestilingsevne), men gjør det mannen til en terrorist? Jeg mener mannen er en (ussel) Fortsett å lese →

Det er fornektelsen som kommer først, akkurat som når flyene traff bygningene, jeg skrudde av fjernsynet og tok det ikke inn før flere timer etterpå, litt og litt. I dag sov jeg på sofaen med fjernsynsapparatet på, halvsov en stund, hadde eksplosjonen på det øret som ikke lå på puten, slapp det inn litt og litt.

Det er forskjell på elleve-ni og på tjueto-seks, men det visste jeg ikke mens jeg halvlyttet. Neineineinei, tenkte jeg, og grudde meg til å våkne. En ting er journalister som spør om det samme, bare med annen ordlyd, og politimenn som tåmodig svarer det samme – en annen ting er at jeg tenker hva resten av landet sannsynligvis tenker, at det er muhammedanerne, islam, terror – og jeg gruer meg til å se alle talspersonene på ytterste høyre fløy si at vi nå må ha sterkere grensekontroll, at vi må intensivere krigen mot terror – dette uten forkleinelse for disse menneskene som snurper, som er rystet og sjokkert – sannsynligvis fordi det da ville vært mer sant enn i forgårs, og det er et sted jeg ikke har lyst å være.

Vi er klønete i sorgen, i sinne – men det er greit, fordi Fortsett å lese →

Ræva på et cruiseskip forsvinner bak neset, det er ett av de uten utvendige balkonger, ergo et fattigmannskip. Abramovitsj ligger med nybåten midtfjords. Ekskona fikk eksbåten, den som er designet av Stark. Jeg gjør ikke reisebrev. En eneste gang så jeg baken hennes vake før den forsvant i dypet, mens bikinitrusa hennes hang rundt halsen min. Hun lo før hun dro. Jeg plasket, gulpet vann, og fulgte etter. Det er alltid noen øyeblikk som fester seg.

Stranden er “pebbly”. Det betyr i praksis at den er vond å gå på. Hun sitter i vannkanten, en båt har passert for noen minutter siden. De er de eneste som lager bølger, og de slår inn i området rundt bikinilinjen hennes. Plask, plask, plask, rytmisk – og de samme bølgene som gir henne et småsalig uttrykk i ansiktet, klasker småvondt mot ballene mine. Pensjonistene har beholdt badetøyet som tidligere satt kroppsnært. Vi snur oss vekk fra uunngåelige åpenbaringer og ler til hverandre. Fortsett å lese →

Vi står med en trillekoffert hver på busssen. Det drypper av oss. Jeg har vært såpass våken før jeg gikk ut døren, at jeg så det regnet, kanskje fordi jeg hadde hørt det hele natten, fordi soveromskarnappet mitt er beslått med kobber. Jeg kjenner ikke henne, den blonde ungjenten, som i tillegg til trillekoffert, har en håndveske og en sammenleggbar paraply.

Det er forskjell på oss, bortsett fra den åpenbare på alder og kjønn. Fortsett å lese →

I dag ligger det stabler med aviser utenfor døra i andre, det gjorde det i går også. Forskjellen fra i går og i dag, er at døra står på gløtt. Jeg passerte den i morges, kommer tilbake og passerer den en gang til. Så skal jeg sjekke posten i første, får denne innskytelsen før jeg passerer døra på gløtt. Jeg banker på.

Det ligger en stabel med aviser innenfor døra også, og oppå den ligger et mannehode. Fortsett å lese →

Hun ligger halvt bortvendt, men med hånden lukket rundt ballene mine. Jeg vet ikke om det er noe med henne og baller og ro. For meg er det skrekkblandet med både ro og uro, for når hun akkurat har sovnet, får hun spasmer. Fortsett å lese →

Kokende vann lukter ikke, såfremt det ikke er kokt over en grue, i en svær gryte, i et uthus, der det allerede dufter av ved og hengt fisk, og selv da er det ikke sikkert at det er vannet som lukter, men dampen fra vannet gjør det når det tar opp i seg duftene fra omgivelsene rundt.

Det er badedag. Huset på Kirkebakken har ikke innlagt vann, har ikke vannklossett, ikke før mange år etterpå. De voksne fyller vann i stampen, en fem tønner stor tønne som er delt i to, med plass til to unger oppi om gangen. To unger eller en voksen. Kaldvannet kommer fra en slange. De bruker sort tjæresåpe, og de skrubber oss rosa med en hampvott. Den siste rest av gårdsdrift er en hest, en plog, en gammel mann, og en avling Gulløye hver høst. Fortsett å lese →

Hver morgen er en påminnelse. De møter hverandre. Han møter hennes frontlys. De er som liggende pærer med stilkene mot hverandre. De er åpne, spørrende. Hans frontlys er mysende, skarpe. Til å begynne med var det vår, og morgenlyset avslørte form og farge på kjøretøyene. Hennes grønn, en gang en familiebil, med nå kun med henne alene inni.

Hans bil er svær og svart og kjapp.

‹Kjenner hun meg igjen på avstand, som jeg kjenner igjen henne? Ser hun meg komme? Hva tenker hun?» Fortsett å lese →

Bli mer effektiv, leser jeg på omslaget av boka hennes, og det slår meg at hvem som helst som leser en bok som heter Bli mer effektiv, sannsynligvis bør lese Hemingways noveller istedenfor. Jeg kjøpte Hemingways noveller på Tanum før jeg gikk på bussen. Folk som leser slike bøker, henger tilstrekkelig i stroppen, de trenger å slappe av før de trenger all denne effektiviteten, tenker jeg – og så kikker jeg opp på ansiktet hennes, og hun sitter der å smiler mens hun betrakter en gutt (ung mann) og en jente (ung dame) som sitter på andre siden av Fortsett å lese →

Jeg skal drive kvalifisert gjetting nå, om etioperne som har tatt Oslo Domkirke i sin besittelse. Før jeg går videre i gjettingen, vil jeg nevne at biskop Kvarme muligens er historieløs. Kirken og Staten gjorde en avtale for drøye ti år siden fordi de ukritisk aksepterte kirkeasyl i et slikt omfang at det ble et problem for staten. Hvis kirken nå ukritisk tar alle asylhistorier for god fisk, vil antall kirkeasylanter øke.

Rundt år 2000 var det hundrevis av mennesker i kirkeasyl.

I 2004 var det 32. Fortsett å lese →

Jeg ristet på hodet til damen som tigget med logoen til Amnesty, kastet blikket til hennes kollega som satt utenfor Stortinget med en kopp. Den første var penere kledd enn den andre, som hadde lasene lagvis i ettermiddagsfrosten. Tigging med logo er nesten verre enn rumenerne, all den tid tiggerne skal ha nærmere 90 % og Amnesty ti. Vel, jeg kan sikkert moderere dette litt, hvis det er slik at Amnesty ansetter sine egne på provisjonsbasis. Fortsett å lese →

Det er noen voksne menn, som på nett skriver tekster som holder en viss kvalitet. Det er ikke mine ord, men jeg brukte de, og skrev i brevet at det ikke er mine ord. Jeg nevnte også at jeg har klokketro på at tekster som er såpass korte, kan selges til et marked, fordi noe skal være lettfordøyelig og kjapt, noe skal kunne leses mens potetene koker. Det sto ikke i brevet at jeg Fortsett å lese →

Det er historier i gårdene, i oppgangene, i veggene – mennesker.  Jeg har vært der før, og mannen har aldri hatt et eget sted  bo, sier han. Han er nesten seksti, og har fått et sted å bo i fjerde i oppgang fire.

Først dro jeg en asiat opp i fjerde i oppgang fire. Han klaget over dårlige knær, og jeg tenkte at det er fordi de sitter på huk der han kommer fra, og det kan ikke være bra for noens knær, å sitte sånn på huk. Jeg kikket på leiekontrakten, der det sto ett rom og trettiseks kvadrat, og vi var da grangivelig i en toroms på nesten femti.

Alle avtaler kommer med et dusin nøkler. Man kunne tro at det var vanskelig å holde styr på så mange nøkler, men Fortsett å lese →

Jeg står utenfor Risøe på Oslo City og later som jeg venter.

Egentlig er jeg alene, jeg er ute etter fem døgn inne, jeg trenger å se folk, så derfor står jeg utenfor Risøe å later jeg som om jeg venter på en eller annen som er på shopping. Der har jeg øvelse, i å vente. Når jeg ventet som mest, kjente jeg det som om halve livet besto i å vente. Det ser ulikt ut å vente, og å vente på noen. Å bare vente ser formålsløst ut, men hvis man venter på noen, så er det en mening i det – i alle fall så skjønner folk som ser på en som venter på noen, at han venter på noen.

Mens jeg står å kikker på menneskene rundt meg, innser jeg at fremtiden bringer frihet. Fortsett å lese →