17. mai er en dårlig dag å fri på. Det er minnestund for Sintu i den lokale kirken i Terrassa. Terrassa er mer enn en ting. Først er det en by som på japanske universiteter er modell for hvordan en by aldri kan bygges. Så er den også gammel, og de laget de fineste industrielle stoffer her da de var i forkant for den industrielle revolusjonen. Den er sikkert mye mer enn det også, for eksempel ligger noen av Spanias beste universiteter her – men kanskje mest av alt er det byen der Sintu vokste opp med sine søstre.
Presten er en kul og kort fyr. Han var gift tidligere, men valgte Jesus. Kanskje han visste hva han gikk glipp av, kanskje akkurat det ikke betydde så mye for ham. Jeg skjønner han har snert selv om jeg ikke skjønner mer enn ett og annet ord av hva han sier. Han har visdom og sarkasme i blikket etterhvert som han hilser kirkelyden velkommen til messe, alle ved navn. Han viser også omsorg. De har hatt en slik minnestund de siste sju årene etter at Sintu døde.
“God morgen,” sa svigerfar samme morgen. “Har du det bra?”
Jeg skjønner altså ikke så mye katalansk, men såpass klarer jeg. Jeg klarer å svare, og å returnere. Han hadde det også bra, sa han – og etter en kunstpause tok han seg til hjertet og sa noen ord jeg ikke skjønte, men jeg forsto at han hadde litt vondt i hjertet, og jeg sa “jeg forstår” på norsk – og han forsto. Han er ikke svigerfar på ordentlig, men blir det sannsynligvis.
Sintu hadde mange damer. Tre av dem møtte opp i kirken. Han fikk en sønn med en av dem, eller “a spitting image”. Arnau er både trøst og påminnelse. Kvinnen han fikk barn med, er ikke kvinnen som var hans sjelevenn. Hun er også der. Laura.
Arnau er i hvitt, oppe sammen med presten. Han gjør grimaser, han klarer ikke helt å være i ro. Presten er kul. Jeg skjønner lite av hva som foregår, og plutselig, mens alle står oppreist, begynner de å klemme å kysse på hverandre mellom benkeradene, jeg blir dratt inn i klining i krírkerommet og lurer på hva i helvete som foregår. Jeg, som er norsk, ateist, og kjølig. Silvia holder et minneord. Roser – søsteren, gjør det samme – og så er det slutt.
Utenfor kirken samles de pårørende. Ungene får sjokolade av presten, og jeg tenker ukorrekte tanker. Jeg sier det høyt også. Silvia oversetter til utvalgte, som humrer. Så går vii hjem til 200 kvadratmeter flislagt leilighet, hvor spekemat og røkelaks venter. Familien, og de som kunne vært svigerdøtre.
Det var en dårlig dag å fri på. Det var Sintu´s dag.
Tidligere, samme dag:
Kommentarer