“Du må ta ansvar for livet ditt selv!”
Jeg er ikke så sikker på det lengre. Aftenposten melder at dårlig økonomisk teft går i arv. At min konto vibrerer rundt tallet null to uker etter lønning, og at “sparekonto” er noe jeg må slå opp for å finne ut av hva er – er ikke min skyld. Det er du, mutter! Du skulle lært meg. Du og fatter, naturligvis – men han er ikke her, og du står nå i første linje i avdelingen “klager”.
Så skal altså jeg ta ansvar for mitt eget liv, min egen økonomi? Ja, jeg må jo det – suge på totten fra fjorten dager etter lønn og til det kommer ny forsyning – en forsyning som suges nesten tom de to første dagene, og resten knuges på, i ytterst små doser, til det er tomt.
Når forskning viser dette, så lurer jeg på hva annen forskning ville vist. Jeg er glad du ikke er sosialklient, mutter. Da hadde jeg også sittet der, statistisk, mener jeg. Det er langt opp for white trash, og for røkla er det enklere å bli i sølet sitt enn å karre seg opp av gjørma. Jeg får heller satse på AFP og/eller attføring – det er visst mer enn dette som går i arv, du skulle ikke satt barn til verden, i alle fall ikke med fatter – som etterlot seg lite annet enn arvelig høyt kolesterol og en container søppel fra loftet – som han hadde samlet i fra han lærte å gå og til anginaen tok rotta på ham.
Er det mer? Idrett, hvorfor drev dere ikke med idrett? Eller hva med musikk? Noe positivt burde dere ha bidratt med. Dere hadde jo muligheten. Andre unger gjorde ting, andre foreldre dytta ungene sine gjennom gymnas, høyskoler og universiteter. Vi kikka på det de andre gjorde: “De er så flinke, dere skal følge i våre fotspor”. Takke faen til fotspor. Det var ikke sånn at de var vanskelig å fylle.
Irrasjonaliteten, for eksempel – det er en familiearv hvor jeg fyller skoene deres med letthet. Økonomien er nevnt. Misnøyen? Nevnte jeg den? Nå er den i alle fall på bordet, sammen med paranoiaen. Jeg tror alle er ute etter meg. Dere kunne knulle, da – det skal dere ha – i alle fall så lenge pumpa holdt, og ekteskapet. Se, selv der fylte jeg skoa deres. Jeg holdt nesten like lenge, og med de gifteringene dere selv ikke klarte å holde på fingra. Snakk om bad karma – det var bare å endre navn og dato, bære de noen år, før de ble kastet vegg-i-mellom i sinne, sorg, og fortvilelse.
Ja jøss, jeg tar da ansvar for livet mitt. Det er ikke annet å gjøre, er det vel? En eller annen gang skal jeg da klare å kreke nesen over vannskorpa, sånn at jeg kan trekke pusten igjen – men så er det disse genene da – som henger som blylodd rundt anklene.
Takke faen for at jeg i alle fall lærte meg å svømme.
Se det er en ting jeg lærte – for dere kunne ikke.
Kommentarer