Han bråvåknet av en klisjé. Kaldsvettet.

Det kunne stoppet der, ordene står alene, en litt ustø dramatisk seksordsnovelle hvor leserenkan fylle inn sitt eget drama, sin overgangsalder eller sin frykt. Istedenfor stopper det her.

Og begynner slik et annet sted:

Jeg våknet av at jeg kaldsvettet. Er ikke det en klisjé? “Jeg kaldsvettet”. Drømmer er som dominobrikker, bortsett fra at de ikke faller i forventet rekkefølge. En her, en annen der, så frykt, svette, og vidåpne øyne. Hundevakta.

Et simpelt tyveri et sted, ikke et begått tyveri, men et tenkt. En brikke faller. Et helt annet sted, i en helt annen tid, ramler den neste. Jeg er en morder.

Jeg er en morder på vestlandet. “Alt kommer for en dag!” En ny brikke faller et helt annet sted, avslørt sier bestemor fra graven. Bestemor døde en naturlig død, hvis kreft i magen er naturlig – det var bare hennes mantra, at alt som ikke var gått med i brann ville komme til rette. Hun døde ikke på vestlandet heller. Den drepte er en mann, en ung mann.

Er det mulig å fortrenge et mord, glemme et mord i 25 år? Traume. Sikkert. Tvilen sniker seg inn, det var jeg, jeg gjorde det. Kan man viske en tur til vestlandet ut av minnet? Hvem var denne medsammensvorne – hvor er ansiktet til den drepte, hvor er kroppen? Alle er i stand til å drepe, gitt at situasjonen krever det, gitt at situasjonen ikke krever det også. Den døde har kneppet hendene over magen – det er bare kneppede hender som viser seg, og utsikt ut vinduet mot sjø.

Drømmen, og etterhvert vissheten om at udåden faktisk er begått gjør at kroppen fortsetter å reagere. Dette er ingen drøm om en gammel drøm. Historien innhenter meg. Gå direkte i fengsel.

Farvel, mine kjære.