Om å snakke som en mann om en hest

CowboyOnHorse

Herremingud!

Hun er en andalusier-hoppe. Muskuløs, men elegant. Jeg har forsøkt å ri en andalusier,  i Ronda, under Feria Goyesca for noen år siden – og så dukker det opp en her også – og denne har jeg ikke ridd. Jeg vet ikke om det er mulig å ri henne. Jeg har kikket på henne, studert tanngarden – den er som den skal være, eller bedre – den er bedre enn den skal være.

Min kunnskap om hester er minimal. Det er tennene, og det er som med italienske biler – det er linjene, kurvene, formene – man kjøper ikke en italiensk bil fordi den er vedlikeholdsfri og til å stole på. Man kjøper en italiensk bil fordi man elsker formen på den, og man tar plunderet på kjøpet, fordi når de virker, så virker de så sjukt bra – og slik er det også med en andalusier-hoppe.

Hvis man kan noe om biler, så kjøper man ikke italienske biler – og hvis man kan noe om hester, så kjøper man ikke hest.

Bær over med min entusiasme, og mine lange setninger. Denne hoppa, denne nye hoppa – hun sparker. Det gjorde den Ronda-hoppa også, hun sparket ut begge fortennene mine, jeg har nå en fortann i plast og en fortann i porselen, og jeg hadde glemt reiseforsikringen – så jeg måtte dekke tannlegeregningen selv, og når jeg nå ser på denne nye hoppa, så iser det i tennene.

Kan en hest smile?

Jeg er sikker på at denne smilte til meg, og det var vennlig, og likevel ikke. Hun kjente igjen noe i blikket mitt – kanskje både beundringen og frykten, og disse tennene – overraskende hvite til hest å være, var brettet frem under nesten obscøne lepper – menneskelige – utfordrende; bare prøv – du kan se men ikke sett på meg noen sal.

Kameler er mannevonde, bikkjer er det, kanskje også hester – det kommer an på hvordan de har blitt behandlet, eller grad av frihet. En hest som er dårlig behandlet, uansett hvor gode tennene er og hvor grasiøse de er – blir stri. Hvis den har vært fri, og noen forsøker å gjøre noe med friheten, skal det noe til å vinne tillit – når jeg vet så lite om hester, så kunne jeg forsøkt en hestehvisker, akkurat som jeg har en overbetalt mekaniker til min italienske bil – men da er det mekanikeren som får tilliten, og ikke jeg.

Dessuten er det ikke sikkert jeg vil. Jeg handler bil med hjertet – jeg kan ikke handle en andalusier med samme metode, eller kan jeg?

Helvete, jeg pleier i alle fall å prøvekjøre bilene jeg kjøper – bilen prøvde jeg en eneste gang, og det var rett til banken fordi det var det eneste jeg ønsket – det eneste som sto i hodet på meg; å kjøre mere italiensk bil.

Det er ikke sikkert jeg vil opp på akkurat denne hoppa, selv om hun tillater det. Det er alltid sånn, er det ikke – at det er hoppa som bestemmer og ikke rytteren? Det kan se ut som om det er rytteren, det er rytteren som svinger seg opp på ryggen hennes, rytteren som setter sporer, drar i bissel, forteller hvor hun skal gå – men det er alltid på hennes nåde.

Jeg har temmet en hest! Hah! Hun kan kaste deg av bare hun bestemmer seg for det.

Jeg er tilbake i Ronda. Hoppa hadde sparket så hardt at jeg pådro meg både smerte og hjernerystelse. Jeg gjorde den genistrek at jeg døyvet dette med Paralgin Forte og Four Roses, og hadde vondt og jeg hadde vondt, og jeg tenkte helvetes hoppe, og jeg la meg på rekkverket på broen som knytter gamlebyen og den nye sammen. De har henrettet folk i årtusener ved å kaste de over kanten – helt fra vi begynte å skrive historie og frem til 2. verdenskrig. Etter dette har folk kastet seg over kanten av fri vilje.

Selv tenkte jeg å overlate dette til tilfeldighetene – rekkverket er like bredt som skuldrene mine er brede – og jeg lå altså på rygg å ventet på søvnen og tenkte at ett eller annet sted i søvnen ville jeg snu meg over på siden, og jeg ville falle i på fortauet eller jeg ville falle i avgrunnen.

Jeg sovnet.

Når jeg våknet lå jeg i en himmelseng med knirkende hvitt sengetøy. Jeg våknet av hjortene som ropte i brunst utenfor vinduet – rett utenfor, trodde jeg – og det var før jeg var klar over at det var hjort, det var bare lyd da, for jeg hadde aldri hørt lyden av hjort i brunst.

Å ri en andalusisk hoppe er brunst. En italiensk bil er brunst, det er ingen forlenger av noe slag – det er brunst – å skyte automat med en 12 millimeter (.50 BMG) er brunst, man skyter verden i filler med verdens hardeste ståpikk.

Digresjoner dette, jeg hadde blitt reddet idet jeg var i ferd med å rulle ned på fortauskanten. Idiota boig!, sa damen som kom inn, hun var like hvit som sengetøyet – og hun snakket katalansk – sannsynligvis fordi hun var katalaner, og hun drev en EU-støttet eikefarm i Andalucia. Jeg var like lite klar over at det var katalansk som jeg var klar over at det var hjort – dette kom til meg etterpå. En eikefarm produserer vinkork. Det var jeg heller ikke klar over før etterpå, verken det – eller at det tar åtte-ni år før barken på eikene er tykk nok til å høstes, og at det er omreisende sigøynere som gjør jobben mens de bor i skogen.

Denne kvinnen reddet meg altså, fra et fall på nitti centimeter, og hun fikset time hos tannlegen.

Så, hva skal jeg gjøre med den hoppa?

Er hester kloke, eller er de store brune og kloke øynene bare store brune øyne?

Mine er i grenseland mellom azur- og naivblå. De står til lakken på bilen.

21 kommentarer ↓

21 kommentarer den “Om å snakke som en mann om en hest”

  1. Kristin 16. mars 2010 kl. 19:47 #

    Oi! Dette er virkelig noe! Veldig bra. Driv og humor. Herlig!

    “Hvis man kan noe om biler, så kjøper man ikke italienske biler – og hvis man kan noe om hester, så kjøper man ikke hest.”

    He,he,he :-)

    PS! Alle med store, brune øyne er kloke ;-)

  2. Andersen 16. mars 2010 kl. 22:37 #

    Nå snakker vi Art.

    • Arthur Park 16. mars 2010 kl. 22:39 #

      Jeg vet du liker den spanske vrien, Andersen.

      Denne spanske vrien er vrien.

  3. Andersen 17. mars 2010 kl. 14:48 #

    Det uforutsigbare, utemmede ved det spanske. Joda. Ri henne inn Arthur.

    Jeg likte saften i teksten.

    • Arthur Park 17. mars 2010 kl. 15:10 #

      Hvis jeg lever til å fortelle deg om rittet, Andersen – så skal du få historien.

      Menn imellom.

  4. silvia 18. mars 2010 kl. 18:13 #

    ri henne, Arthur
    (hvis du tør)

    Hun viser ikke tennene

  5. anne@ 21. mars 2010 kl. 11:11 #

    Arthur. Du skriver knallbra for tiden. Rett og slett.
    Denne teksten er det virkelig klasse over.

    Metaforene er helt suverene.

    *Setter meg ned og venter spent på boken ….*
    :)

    • Arthur Park 21. mars 2010 kl. 18:37 #

      Takk skal du ha Anne – jeg håper det er en stim som varer.

  6. Castro 21. mars 2010 kl. 11:15 #

    *vrinsk!*

  7. nedoverbakke 25. mars 2010 kl. 01:42 #

    Just hit the road Arthur! Hva gjelder bil, hest & kvinner finner likevel ingen fullgod bruksanvisning… heldigvis. Ikke for gode tekster heller, selv om man skulle tro du satt på deler av bruksanvisningen, for dette svinger. :)

    • Arthur Park 25. mars 2010 kl. 05:54 #

      Thanks, Bakke.

      Vi tegner kartet etterhvert som vi går – på bil og kvinner.
      Hest vet jeg ikke så mye om.

  8. Christian Jarre 29. mars 2010 kl. 12:27 #

    Det er så utrolig mye energi i teksten! Det liker jeg. Tipper at bloggeren løfter minst 120 kg i tekstbenken, og det skal bli spennende å se om denne Park er sterk nok til å løfte en hel roman. God påske!

    • Arthur Park 29. mars 2010 kl. 12:33 #

      Takk Christian,

      Jeg vurderer fremdeles å melde meg på i konkurransen, det har gått mest i markløft, men vekta skal over hodet.

      God påske!

  9. a bourbon for silvia 9. desember 2011 kl. 10:35 #

    3 days after…
    and then…
    then 636 days

    • Arthur 9. desember 2011 kl. 10:51 #

      Still, she’s a manful to ride. Have been educating myself as a horsewhisperer, school by correspondance, and still struggeling a bit to find the right tone of voice.

      • a bourbon for silvia 9. desember 2011 kl. 11:16 #

        HAHAHAHA!!!!!

        You know she does love that you do that (and ride her, and … ja!)
        :-*

        • Arthur 9. desember 2011 kl. 11:25 #

          Oh yes, she is responding.

  10. Ken Hansen 9. desember 2011 kl. 16:04 #

    Ingen grunn til å ha dårlig selvtillit.

    • Arthur 9. desember 2011 kl. 16:08 #

      Jeg tror en grense ble krysset ved siste korsvei, og er usikker på i hvilken grad jeg setter pris på det.

Tilbakesporinger (Trackbacks/Pingbacks)

  1. Den nye cider’n « LitterArthur - 29. juni 2010

    [...] banale bloggtekstene, finnes noen litterære større og mindre tekster som skaper sug hos leseren. Arthur ønsker seg ut til et større publikum med de gode tekstene, men i denne bloggskyggens dal er det [...]

Legg igjen et svar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Log Out / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Log Out / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Log Out / Endre )

Kobler til %s