– Vina aqui, que et dic una coseta…
(Let me whisper you a little something…)
Denne hvisken innebærer alltid en eller annen form for eventyr. Dette eventyret, siden vi vandrer fra Cubelles beach, langs strandpromenaden mot Passeig de Voramar, innebærer en historie. Jeg sier derfor, på det lille jeg har lært av katalansk:
–Digam!
(Fortell!)
Hadde det vært en annen hvisken, og vi hadde vært et annet sted, ville jeg sagt det andre ordet jeg har lært, som respons til denne setningen.
– ¡Fes-ho!
(Gjør det!)
– There was this dragon…
Hun er på min høyre side, mot stranden og havet. Blikket hennes går innover, leppene kruser seg, og tennene blinker i siste rest av lys. Jeg grøsser. Det er ikke kaldt, jeg er ikke redd for drager, men jeg grøsser – dere vet, når man har et øyeblikk og man fyller lungene opp med luft, og det er litt mer lykke enn du trodde var mulig.
Denne dragen er en tradisjonell historie om dragen og jomfruen om en frelser, og om kjærlighet. Dragen elsker. Denne jomfruen er en prinsesse. Dragen lar seg frivillig drepe av frelseren, og der den første dråpe drageblod treffer bakken, der vokser det opp en rosenbusk.
– You are a book-man. You must know about La Diada de Sant Jordi?
Jeg er ingen bokmann, men det hender at jeg skriver små historier. Nå ønsker jeg at hun skal fortsette, og jeg vet faktisk ingenting om St. George, eller om hvilken dag han er ment å representere.
– No! Digam!
Hun kruser leppene igjen. Krusingen flytter seg til ryggraden min.
– I went into this bookstore once, it was April 23rd, and it was the international book-day. I asked the lady if she knew why they also were giving their customers roses, and she didn’t.
– On La Diada de Sant Jordi it is a Catalan custom to give a rose and a book to a loved one. A man will give one rose, just one – to a loved one. A woman will give her love a book. My father will buy a rose to me, to my sister, and to my mother – it’s also that kind of love.
Hun vender ansiktet min vei. Det er forunderlig hvordan hun kan endre uttrykk:
– It’s a day for lovers!
Om jeg så må dyrke rosen selv…
Vi har kommet frem til huset ved stranden – Passeig de Voramar 19, og øynene hennes mørkner:
– Vina aqui, que et dic una coseta
