Jeg sitter i Priusen og ser en mann forsøke å hjelpe en mann som ikke klarer å stå på bena. Det er minus 15 grader. Det ser ut som om de er kompiser. Han som ikke klarer å stå på bena, ramler seg fremover etterhvert som han blir hjulpet opp, og mannen som er oppegående gir opp omtrent samtidig som mannen som ikke er i stand til å stå på bena, også gir opp. Han blir liggende på frostbakken. Nå har vi alle sett på TV at det av og til hjelper å gi en ørefik for å få folk til å komme rundt igjen, men den oppegående mannen burde ikke brukt knyttneven.

To ganger.

Når jeg åpner døra på Prius’en, så kommer mannen med knyttneven mot meg. Han forteller at de ikke er kompiser, og at han må gå, så jeg lar ham gå – og akkurat da kommer det også en ung jente som tilbyr sin assistanse. Hun henter to røde fleece-tepper på kaffebaren, mens jeg ringer 113. AMK sier dette ikke er en ambulansejobb, det er en eller annen kommunal tjeneste, eller politiet som skal ta seg av det. De sier det kommer noen snart. Mannen ligger i fosterstilling og skjelver. Jenta forsøker å massere varme inn i ham, og jeg står i ansiktsenden hans, forsøker å snakke med ham. Han er blodig rundt leppene, og oppskrapet på den ene hånden. Mannen har vært rundt kvartalet i dag, jeg vet ikke hvor lenge. Han lukter langt fra parfyme. Hvis jeg kan gjette, så gjetter jeg på sprit og psykofarmika, og han kan ikke fortelle hvor han bor, ei heller hva han heter.

Det går 15 minutter.

Når jeg ringer opp AMK igjen, sier de at det er en kommunal tjeneste som skal komme, og at de skal komme i løpet av en halv time, og jeg sier at jenta og jeg gjerne vil komme videre med livene våre, og hva er galt med en ambulanse, hvorpå damen svarer at de ikke har ambulanser, og jeg sier jeg ikke vet hvor lenge han har vært ute i kulda, og hun blir hissig og spør meg hva jeg synes hun skal gjøre, trylle frem en ambulanse for eksempel – og jeg sier nei, jeg venter ikke at du kan trylle.

Damen på AMK skjønner at vi skal videre med livene våre, så hun foreslår at jeg skal sette ham i snøhaugen, for han har vel klær på – og de vil finne ham på adressen, og jeg tenker at hun til helvete kan komme å sette ham i snøhaugen selv, men sier det ikke. Istedenfor starter jeg Prius’en, og selv om mannen ikke lukter parfyme, så åpner døra og løfter ham inn. Jenta synes jeg er sterk, men jeg sier at han ikke er så veldig tung. Det må være veldig kaldt inne ved benpipene hans. Jeg sier til henne at hun kan gå, men hun går ikke.

Han bruker 15 minutter på å tine slik at han får talen tilbake. Klimaanlegget står på maks varme. Han skjelver. Jeg spør hva han heter, og han sier Mester, hvorpå jeg spør tilbake om han heter Urian til etternavn – og han bekrefter. Han er ikke overrasket i det hele tatt over at jeg kjenner navnet hans, selv om jeg aldri har sett ham før. Da vet jeg hvor han bor også, og han spør om jeg kan kjøre ham hjem.

Jenta setter seg bak. Mester sitter pakket inn i røde fleece-tepper, og jeg kjører ham tre kvartaler mens det piper i bilen fordi vi ikke har sikkerhetsseler på, og dagen er et helvete. Han bor i femte. Han insisterer på å få en klem av jenta når han er inne i trapperepo i første, og selv om frøken Florence kjenner at han ikke lukter parfyme akkurat – så gir hun ham en klem. Jeg trekker henne med meg og sier at han må få krabbe opp i femte selv, for hvis han forsøker å gå, så vil han ramle ned å slå seg i hjel. Når jeg ringer AMK igjen, sier de at ambulanse er på vei. Det er mulig de har hørt på samtalen, eller tok inn over seg at jeg kunne tenke meg å ringe Dagsavisen hvis 113 ikke nyttet – eventuelt så har de sett på gradestokken og sett at det er 15 blå ute.

Kaféen får teppene sine tilbake, og så kommer ambulansen. Jeg forteller at han heter Mester Urian, hvor han bor, og at han sannsynligvis ikke har kommet seg opp i andre enda. De lover å ta en tur bortom.

Happy ending.