Siste generasjon mannfolk er død eller på gamlehjem. De åt, jobbet, drakk, sloss, og pulte. Noen hadde mest fokus på drikking og slossing. Drakk de for mye, så åt de mindre, pulte enda mindre. Gjennomsnittsmannfolket hadde balanse på pakka. De beskyttet sine kvinner. Kvinner gikk ikke på gaten med en sigarett i hånden, de drakk ikke samme mengder alkohol, det var uhørt for en kvinne å blir overstadig beruset. Hun var kysk, i alle fall offentlig. Siste generasjon mannfolk åpnet dører, holdt stolen når hun skulle sitte og kåpen da de gikk. Han betalte regningen, han giftet seg med henne da hun ble gravid, og han døde sammen med industridøden.

Røyken fra pipa på A/S Sydvaranger ga ikke bare vindretningen. Hver morgen kikket de ut vinduet klokka fem, de nikket og visste de hadde noe å gjøre også i dag. Hvitrøyken symboliserte at det ville bli pokerlag også neste fredag. Kanskje det ble litt til overs til husholdningen også. I slutten av april forberedte Nordens Klippe seg til 1. mai-tog, dagen var større enn Grunnlovsdagen. Selve toget dunstet av Old Spice, Aqua Velva, og testosteron. Parolene viste at det tross alt de hadde mer enn puling og poker innabords. Det var gratis kino for ungene, og 2. mai løftet og flyttet de på jern og stein igjen. Enkelte av de hadde gjort karriere av å løfte og flytte på jern og stein i en slik grad at de ikke engang var i stand til å lese eller skrive.

Sør-Varanger var utbombet. Ett eneste hus sto igjen. Der var ingen industri, og så bygget det igjen med stein og stål. De hadde underarmsmuskler store som lår. De het Hansen, og kom rundtomkringfra, til Klondyke, eller de kom hjem igjen for å bygge. Det fulgte kvinner. De levde der, først i ruinene, deretter i den største skyggen av Jernteppe og kald krig, med politikk, med forsvar, med Marshall-hjelp, og med landets nest største avdeling E-tjeneste. Der var kommunister, beinharde kommunister. De ville også sine kvinner vel.

Byen var dyp rød. Folk som ikke kunne lese, og i alle fall ikke kunne lese kyrilliske bokstaver, abonnerte på Pravda, fordi de trodde på noe. Så kommer en lysere rød, afghanerjakkene, akademikerne, 1968, en seksuell revolusjon, og det er forskjell på cordfløyelsmennene og på de menn som trekker i lomp, og alt blir bløtere, det blir teatergrupper og studiesirkler og sosialistisk kor.

Man begynner å synge chilenske kampsanger, kvinnene brenner brystholderne sine, de røyker på gaten, de drikker rødvin på byens vannhull, de krever sin rett, de puler med hvem de har lyst å pule, overalt hvor det kan pules, og de trenger ikke gifte seg heller. Syttitallet slutter, og røyken fra pipa på A/S Sydvaranger slutter å slippe ut røyksignal. De gjenlevende mannfolkene omskoleres til saksbehandlere på Trygdeetatens Innkrevingssentral. De krever inn penger for lausunger rundt om i landet.

Den neste generasjon menn oppdras til å bli pleasere i et stadig mer feminisert samfunn. Jenter får “Kvinne, kjenn din kropp” (1976)” i konfirmasjonsgave, leser den, streker under det viktigste, og gir den til sine utvalgte med beskjed les og lær, og for første gang i historien danner kvinnene sin første uorganiserte subkultur, og denne subkulturen heter “Meg!” – og så blir den etterhvert politisert og korrekt og det nye sosialdramatiske paradigme.

Enter Ole Paus som synger “Hvorfor ligger ingen med meg, hør på en myk manns sang.” Enter Madonna og “Like a Virgin”. Enter åttitallet og feminine skulderputer.

I dag kan det skje at en ung mann er selvbevisst, er mann, betaler penger for å repetere på å løfte tunge ting, ønsker å opptre som noe annet enn en pleaser, for å unngå forrige generasjons synder. Hun hører han si det, og synes han er søt.