Beate logget av twitter med oppfordring til UDI å ikke tvangsreturnere asylsøkere til regimet i Etiopia. Jeg mener muligheten for tvangsretur er en god nyhet, og jeg hevder å ikke være inhuman av den grunn, kanskje tvert imot.

Det har kommet 2500 – 3000 etiopiske asylsøkere fra Etiopia til Norge siden år 2000. Det bor kanskje 90 millioner mennesker der. Det ser ut til at om lag halvparten av de som har kommet til Norge har fått opphold. For meg ser det ut som om saker er prøvd i UDI og UNE, og at de resterende ikke har et beskyttelsesbehov.

De skal hjem igjen. Det høres kanskje hjerteløst ut, men slik må det være. Hvorfor skal vi har mere hjerte for disse tidligere ureturnerbare, enn vi har for de 4615 (hvorav 817 straffedømte) som ble uttransportert i 2011, uten at vi sto så veldig på barrikadene av den årsak.

Vi liker ikke regimer og diktaturer. Likevel, å bo i ett slikt, gir ikke automatisk beskyttelsesbehov i Norge. Det betyr ikke at man er automatisk forfulgt. Med en slik logikk, kunne vi slått oppslag på akasiene i Etiopia, med melding om å bare komme til Norge. Jeg kjenner litt til denne gruppen mennesker. De er ofte godt utdannet, de har ofte ressurser. Jeg vil gå så langt som å si at mange er det vi liker å kalle lykkejegere.

Nå har lykkejegere gjerne en større motor til å klare seg her i landet, større evne til å bidra til samfunnet, enn for eksempel FN-flyktninger – og det er et paradoks – men evnen til å bidra har ingenting med beskyttelsesbehov å gjøre. Da må man ha en kompetanse som Norge ønsker, og så søke jobb og deretter arbeidstilatelse – men det er en annen søknad.

Hva som er en spesiell god nyhet med dette, er at det for en hel del mennesker nå blir en avklaring, fremfor at de skal gå i en evig ventetilstand – uten rettigheter til annet enn å oppbevares i asylmottak. En afrikaner har vært 22 år i asylmottak på vestlandet. Hva er det for liv?

Hva med ungene, da?

Vel, de slipper å være “offer” for foreldrenes spill med utlendingsmyndighetene. Ungene får en endelig avklaring, de også. At de har oppholdt seg ett år eller tre i Norge, gjør de ikke til noe mer spesielle enn ungene i hjemlandet. Jeg skjønner dette er touchy, jeg tror at det kan være saker der man kanskje bør kikke en gang til – for de som har vært her aller lengst. Kan vi regne med at Etioperne fremdeles har advokater, og at disse derfor er ivaretatt?

Ok, så kommer noen til å trekke inn i kirkene igjen, noen saker blir utsatt – men så er det Staten de kjemper mot – og er det noe Staten har, så er det tid. Staten er pragmatisk. De kommer ut en gang.

Ok, jeg er kanskje hjerteløs? Nei, jeg skjønner at dette er forferdelig vondt for den enkelte. Jeg har møtt hjemsendte i Kosovo blant annet. De var triste mennesker, spesielt ungene var lei seg – men så går det over. Jeg hadde en kjæreste en gang som satt i kirkeasyl, men som fikk opphold via stortingsvedtak i slutten av 2004. Jeg skjønner – og likevel hadde jeg forstått en retur (men grått av den), fordi vi heller ikke kan gi opphold til denne verdens plagede kvinner – fordi det finnes så mange av de.

Det er ikke slik at livene stopper for de som blir sendt ut med tvang. Tvert imot. Det er her de stopper, og der de fortsetter.

Det er bare å logge på igjen, Beate.