Jeg har en uenighet i sak med @tvitrepol. Det går blant annet på metodikk for Tvitrepols prosjekt, der Tvitrepol mener at folk stjeler tweets fra andre uten å kreditere. Det er ofte sant. Folk stjeler tweets og presenterer de som sine egne.
Man kan velge å se på det som et problem. Den frarøvede mener kanskje også at det er det, et problem å ikke bli kreditert. Det kan jeg også forstå. Selv har jeg blitt frastjålet en tweet eller to, ikke mer – for jeg driver ikke så mye med originalitet. En av de har jeg sågar selv stjålet fra facebook, dog har jeg vært åpen på at jeg stjal den fra facebook. Jeg bryr meg ikke så mye om at mine tweets blir stjålet, de ligger der og er allemannseie så snart de er uti der – men jeg skjønner at det reageres på notoriske tweet-tyver, som til stadighet presenterer de som sine egne.
Spørsmålet er hvordan det best kan håndteres, å få tyveriene til å slutte.
En metode kan være, hvis man først skal akseptere et anonymt borgervern på twitter, er å ikke henge ut folk (twitrere), men gjøre de oppmerksom på at de er sett, at det ikke er kosher hva de driver med, og så gi de anledning til å rette opp i sine små og/eller konsekvente fadeser.
En annen metode kan være å bare holde kjeft. Enhver tyv vil på ett eller annet tidspunkt avsløre seg selv. Det gir færre venner, tror jeg, når man blir avslørt. Det går nødvendigvis ikke på antall følgere, de kan ha mange følgere, men folk vil vite hvem de er, at de mangler originalitet – akkurat som disse typene som sitter utenfor Outland i Østbanehallen med hanekam, og den eneste personligheten de har, er denne hanekammen – så når den forsvinner, er de ingen.
Det er ingen lov mot å være idiot. Jeg tror samfunnet forøvrig har en lov mot anonyme borgervern. Det burde vært en slik lov, også på twitter, i mitt hode – selv om jeg skjønner at det er mulig å være uenig.
Tvitrepol hevder på den ene siden at hvis man er først på twitter, så eier man tweeten sin. På den annen side, slår de ned på folk som henter sin inspirasjon via google, fra facebook, via humorsteder – der det kan være opp mot en million treff på en eksakt frase – og hvor opphav er vanskelig å finne. Jeg skjønner ikke denne inkonsekvensen. Man liker heller ikke at noen tar en “plakat” og oversetter den til norsk. Dette er, per tvitrepol’s definisjon, å jukse på twitter. Mange, sier tvitrepol, er enig med vår lille komité. De har hevdet antall følgere som sannhetsvitne. Det er også klart, at med et såpass mangfold på twitter, vil man ha meningsfeller. Skulle bare mangle.
Fordi det er mangfold på twitter, altså en hel del mennesker, vil noen noenganger state the obvious. Noen ganger er det så obvious at flere gjør det, uten engang å vite at andre har gjort det – man poster altså sin egen originale tanke (trodde man), men så var man ikke så original som man trodde.
Det er som på blogg. Hvor mange ganger har jeg ikke lest den samme bloggposten, med variasjoner naturligvis – fordi man er på forskjellige stadier i sin bloggkarriere. Man har ikke lest så mange blogger, men får de samme aha-opplevelser som tusenvis andre har fått i sin egen bloggkarriere. Det er derfor jeg har sluttet å lese nye blogger. Jeg har lest alt før. Likevel må jeg kunne anta at hva jeg leser hvis jeg skulle dukke borti en bloggpost som gir et deja vú, at forfatteren har sugd dette av eget bryst.
Tvitrepol har lagt sin elsk på meg. Jeg tror de sjekker hver en tweet jeg produserer. Det er på et vis en ære å være hat-objekt der i gården. Det viser at jeg ikke er helt bak mål når jeg reagerer på selve prosjektet. De har samlet flere av mine tweets på google+ – kjort skjermknips, og jeg har sannsynligvis sett fanden på flatmark i forhold til deres prosjekt, dratt en feil slutning eller to – men hva kan man vente når de opptrer anonymt og overlater til mennesker å gjette?
Jeg merken en viss stolthet hos Tvitrepol de gangene de klarer å mobbe vekk en tjuv og en kjeltring. Der er ingen selvkritikk å hente, det virker som om det er målet, enten å få de vekk, eller å stigmatisere såpass mye at det skader den enkelte tvitrer. Deri ligger hva jeg mener er usympatisk. Det er altså ikke sure gamle folk som er mitt eneste ankepunkt, som @HasseHope tvitret til meg i en passiar vi hadde for en ukes tid siden. Det er selve prosjektet, og hvordan det håndteres. Det er mulig at jeg kunne drukket øl med Tvitrepol hvilken dag som helst, og det er ok mennesker. Det er mulig jeg allerede har drukket øl med Tvitrepol – men heri ligger altså mysteriet.
Det er altså prosjektet, og ikke komiteen bak jeg reagerer på, selv om det sikkert har kokt over også for meg i min iver i å kommunisere at dette er et drittprosjekt. Jeg skjønner at dette er subjektivt. Jeg påberoper meg ingen andres støtte, jeg skriver kun for meg selv – og jeg nevner i samme åndedrag at dette ikke holder meg våken på natten, annet enn når jeg glemmer å slå telefonen på lydløs på natten – og det sier plingplong på telefonen – fordi Tvitrepol i all hovedsak tvitrer på tider av døgnet da andre sover. Det er i alle fall på den tiden av døgnet jeg pleier å få svar på tiltale.
Jeg tror de må gjøre sin research i dagslys.
Det ville vært interessant å vite hvordan de velger sine ofre, om det er pr. tips, eller om det er målbevisst, slik de gjør det med meg – altså de finner noen de ikke setter stor pris på, og går de etter i sømmen (det er allerede en liten hat-klubb der ute som blir saumfart) – eller om det er random surfing på tweets, med påfølgende søk på google etter tilsvarende tweets. Kanskje er det en kombinasjon – og kanskje, det kan nemlig se slik ut – blir noen også skånet. Jeg har sett, alle andre har sikkert også sett, at de mer profilerte tvitrerne også går i fella med å publisere allerede kjente plattheter, gamle vitser – uten at de nevnes i Tvitrepols feed.
Jeg sier det nok en gang. Jeg vet hvem som har lagret mine tweets som bilder på Google+ – Jeg vet hvem som var den første i landet til å motta betaversjonen av den gamle “Nye Twitter”, og jeg kjenner nettverkene. Det er et spørsmål om rekkefølge også. Når kom Google+ – hvoran kan man laste opp tweets på Google+ som er produsert før Google+ var en realitet, uten å ha lagret de lokalt på harddisken først? Flere av disse (ok, jeg har hatt mer enn et par originale tweets), var lagret fordi de var gode, de har kommet på en liste. Det var bare en mann som hadde en slik liste.
Du tar feil, sier han til meg. Det er ikke jeg som er Tvitrepol. Det kan godt være. Tvitrepol har i alle fall dine data.
Ingen kritikk uten forslag til annen løsning. Jeg var inne på det innledningsvis. Man kan nærme seg tjuvene annerledes. Det kan ikke være noe mål å mobbe folk vekk fra twitter. Det holder at de får hjelp til å finne sin egen twitter-stemme.
Jeg legger denne i mengden. Den fortjener ingen topp-plassering på min blogg. Jeg skriver dette fordi en tweet er for kort, fordi jeg ikke gidder diskusjonene mere, og jeg oppfordrer alle som er, har vært, eller kommer til å bli utsatt for dette prosjektet, om å bare tie det i hjel.
Troll nærer seg på konflikt.
Dronningens gate – Oslo
9. april 2012
Arthur
Jeg som lurte på om jeg skulle begynne å kopiere tweeter… All reklame er god reklame?
Nei. Jeg tror at man kommer lengre med originalitet – hvis man da ikke ønsker å fremstå som en copycat.
Noen kan jo godt ta ansvar for å stå for oversettelser av gode “plakater” og så gjøre de tilgjengelig på twitter. Herregud, det er da ikke annet enn underholdning, feedfyll, god og dårlig.
Det får være som det er. Jeg er ikke SÅ spesiell at ikke noen har tenkt det samme som meg, før.
Du gir dette mennesket mye tid. ;)
Det er en liten komité, visstnok.
Tid? Jeg har tid. Jeg gjør dette med venstre hånd. Som jeg sier, jeg sover godt på natten – og det tar tjue minutter å skrive en bloggpost.
Jeg synes heller ikke det er rett å la mobbere (jeg ser de som mobbere) få lov til å mobbe uten at noen tar til motmæle.
Enig i det du skriver. Igjen, men det vil alltid være noen som føler seg mobbet i større elle rmindre grad. Vil gjerne bare understreke at dette ikke er grunnen til at jeg ikke er på Twitter i skrivende stund.
Tror også at om mange nok tier i hjel dette fenomenet, eller “komitéen”, så vil tiden ta knekken på det når nyhetens interesse har lagt seg og mange nok ser hva som i virkeligheten foregår.
Mange er nok enige i denne virksomheten fordi de ikke vet bedre. Tyveri, eller gjenfortelling av vitser og historier har foregått helt siden brødrene Grimm eller Asbjørnsen og Moes tid, og lenge før det.
Noe Tvitrepolitiet har satt seg som mål å få slutt på. Jeg ønsker dem lykke til videre med sin noe selektive prosess.
Nå har ikke jeg noe spesielt “prosjekt” på gang, verken på blogg eller på twitter, annet enn å skrive eller å twitre. Noen har det. Noen skal selge helsekost, sexleketøy, eller shabby chic-greier.
Hvis man kun skal selge stigmatisering, så synes jeg det må være greit at jeg sier meg uenig. Jeg kan poste en greie på min blogg, ytre meg på twitter, og det er lov å være uenig – uten at jeg går i harnisk.
Dette prosjektet provoserte meg umiddelbart. Det er kanskje galt av meg reagere slik, men helvete – det å opphøye seg, uten hjemmel, som purk – med et eneste punkt i twitters regelverk som støtte – njæææ, da tenker jeg det er greit for meg å være uenig også.
Om twitter så dette som et så stort problem, så kunne twitter selv ta seg av det. Jeg forsøkte meg med en mail til twitter, de sa at ytringer er så frie på twitter at de ikke ønsket å gripe inn.
Det er en real sak. Jeg tror ikke noen av de ytringene Tvitrepol har slått ned på, ville ekskludert noens konto – men da kunne vel heller tvitrepol forsøke å melde direkte til twitter, fremfor denne uthengingen – så får twitter selv ta affære hvis problemet er så stort.
Altså, dette har også irritert meg sterkt, spesielt med tanke på at folk jeg kjenner føler seg så uthengt at de deaktiverer kontoen sin.
På dette grunnlag har jeg drevet research ang. det de holder på med.
Det står i retningslinjene til twitter at man også kan bli utestengt om man spammer en tjeneste eller link gjentatte ganger ved hjelp av mentions. Og det holder de faktisk på med, men det er en ting, en annen ting er at man må forholde seg til de lover og regler som gjelder for det stedet man befinner seg på. Og i følge Norges lover er ærekrenkelse ikke lov, dette har jeg drevet såpass grundig research på, og forhørt meg med en advokat i familien om at det de faktisk holder på med kan oppfattes som ærekrenkelse og er dermed ulovlig.
Da bryter de også twitters regel om at ulovligheter skal ikke foregå.
Men hvordan skal man nå angripe dette fenoménet av en komité for å eventuelt få de/den/han/hun til å legge om taktikken? Per dags dato nærmer følgertallet ser faretruende 2 k, og ser ikke ut til å stagnere på noen måte. Hacking er forsøkt, med hån som resultat.
Konflikt tiltrekker seg oppmerksomhet, akkurat som flått på Dagbladets forside selger aviser. Han må gjerne ha 20 k følgere, jeg skjønner jo interessen fra “folket”.
Jeg skjønner til og med at de som har fått “stjålet” sine “unike” – “originale” tweets hare et behov for å si “jeg var først!” og at det derfor blir noe støtte til hans (i mine øyne) usympatiske prosjekt.
Twitterborgervern er likevel ikke veien å gå. Selv om alle skal få bruke sin ytringsplikt, kan de forurettede gjerne tale sin egen sak – og ikke ha denne mobberen som talsmann, uten oppfordring fra andre enn mobberen selv.
Han er ingen Twitter-superhelt som gjør gode gjerninger. Svært få peker mot himmelen og spør om det er en fugl, et fly… og det vil alltid være noen som henger med Lex Luthor.
Denne kommentaren ligger til moderasjon hos deg:
Jeg har funnet kilden til denne http://litterarthur.files.wordpress.com/2012/01/tweet2.png – fra 2. februar 2009 tror jeg – hvor noen siterte fra en posting på en vegg på Microsoft – fant den via Kvasir/sosial – og vedkommende som siterte første gang, henviste til denne MS-veggen (helt korrekt, naturligvis.
Frem til juni 2011, da jeg postet den – etter å ha sett den på facebook (tror jeg) – uten at jeg husker hos hvem (som om det burde vært et problem – jeg hadde sannsynligvis ikke flere enn 80 venner på FB i fjor) hadde den vært sitert (som du vet) 768’000 ganger på *internett*.
Du har flere ganger anført at det er å værte _først på twitter_ som gjelder for din dille. Jeg har aldri sett den på twitter, jeg har søkt etter den på twitter – på et antall søkemotorer, uten å finne denne ordlyden, eller noe som ligner.
Derfor var jeg _først på twitter_ (på norsk twitter, der du driver din virksomhet) – og derfor bommer du med kritikken, etter ditt eget “regelverk”.
Jeg har forsøkt å forstå virksomhetem din, hva som driver den, bortsett fra at du etter eget sigende “elsker twitter”. Jeg finner ingen svar, men har spurt meg selv om du kanskje har blitt frarøvet en av de mest originale tweetene produsert i #dettalandet – uten å bli kreditert for den.
Den første repostingen, som du har her på denne bloggen, er ikke annet enn et tilsvar på at du bommet med din kritikk til meg – jeg erkjenner at du ikke deler denne virkelighetsforståelsen, og forstår vi må være uenig. Den andre er fordi du fortsatte, at du ikke tok noen form for verken konstruktiv tilbakemelding, eller den påfølgende sarkasme – (sarkasme er siste utvei) – du sto på ditt, akkurat som kjærringa mot strømmen – så det var nødt å komme en oppfølger til den første postingen.
Jeg ser også at det finnes twitrere som gjør “karriere” av å stjele tweets, av å oversette tweets, av å hente fra andre kilder og poste på twitter som sitt eget. Jeg bare avfølger når de blir gjennomskuet. That’s it, liksom. At denne gjengen likevel får en følgerskare av en viss betydning, hvis antall følgere i det hele tatt har betydning – er like uviktig for meg, som at du har X’K antall følgere på din egen dille.
Selv er jeg ikke spesielt original, og heller ikke spesielt uoriginal. Mine tweets er, med uhyre sjeldne unntak, sugd av eget bryst – og jeg har vel gjort opp mot 30’000 av de fra ulike konti. At du fant denne ene, som vår alles kjære @nynaiv var så elskverdig å spare på på google+ – og så gjøre tilgjengelig for almuen, at Arthur skulle henge der til spott og spe, vel… det var ikke spesielt hyggelig, men jeg har aldri vært med i noen popularitetskonkurranse.
Det fikk meg til å tenke litt, naturligvis. Hvis jeg ikke synes det er spesielt hyggelig, og ikke er med i en popularitetskonkurranse, hvordan kjenner de det, de som faktisk er det – og som blir utsatt for gapestokken? Da skriver jeg ikke om de notoriske tyvene, men de som trår feil en av 500 ganger, en av 1000 ganger – de som forteller vitser, som siterer O. Wilde, men ikke har plass til navnet på 140 tegn, de som glemmer å finne på bibelen.no – det eksakte sted i Bibelen de henter referansen fra.
Du sier du er objektiv. Du er kanskje det, men du er også selektiv. Du ser deg ut dine objekter, og henger i de, du glemmer ikke – og ikke de/vi heller. Du lever av tips, akkurat slik Stasi gjorde det i DDR – og det applauderes. Jeg synes ikke om det heller.
Nå er twitter i seg selv et gedigent politi. Alle på twitter mener noe om flått, om Dagbladet, om Per Willy Amundsen, om ABB, om orddeling. Slik sett er det ikke noe unikt, det du driver med, men du går på twitrere på twitter – det er som å begynne å blogge for å angripe bloggere.
I en konflikt, hevdes det at den første som gir seg, er den klokeste – uten at jeg vet hvem som hevdet det først. Det er omtrent som i heimen, eller i skogen når du møter en bjørn. Man gjemmer seg under dynen, eller går sakte bakover – ingen brå bevegelser. Det er derfor jeg ikke drar til Karelen på villmarksferie.
Vel, fin blogg – men noe ensidig – jeg håper du fyller den med mye mer meningsfullt innhold.
Kan du poste den ovenstående kommentaren som et eget blogginnlegg? Vil gjerne dele den med flere.
(med kildehenvisning, som seg bør og hør)
Tror ikke jeg har lyst på en TP3. Du må gjerne legge den inn hos deg selv (med henvisning naturligvis ;-)
Still with this idiot?