Asylmottak er merkelige små samfunn, med alt fra 40 til 400 beboere. Det er gamle institusjoner, som nedlagte gamlehjem, det er hoteller som ikke hadde kundegrunnlag nok, rorbuanlegg med samme problematikk, det er bygårder i Oslo, det er gamle internater på nedlagte folkehøgskoler, høyfjellshotell,  militærleire, og også noe de kaller desentralisert mottak – som ikke betyr annet enn at asylsøkere bor i leiligheter i byene, som deg og meg (bare trangere).

Fordi gruppen asylsøkere er like mangfoldig som nordmenn er mangfoldig, så har disse mottakene ulike funksjoner. Det finnes mottak for enslige mindreårige, for folk med negativt vedtak (ventemottak), for 48-timere – (de som får hurtigbehandlet sine søknader innenfor 48 arbeidstimer i Staten før de sendes ut) – og det finnes (tror jeg) mottak for folk som har spesielle tilsynsbehov. Dette kommer i tillegg til de ordinære mottakene.

I de ordinære mottakene er det ikke døgnbemanning. De ansatte kommer på jobb klokka åtte, og går klokka fire – som hovedregel. Man har ofte aktiviteter på ettermiddagen, og noen organiserer dette, men i hovedsak er asylsøkerne overlatt til seg selv etter kontortid. Hvis de ordinære mottakene er hoteller, kan det tenke seg at de er i en brannklasse (hoteller eksempelvis) som krever at det må være brannvakt til stede. De fyller ingen annen formell funksjon enn å være brannvakt. Fordi det medfører store kostnader å ha ansatte på vakt to skift (fra ettermiddag til morgen) – hender det at det er asylsøkere med arbeidstillatelse, eller tidligere asylsøkere som besitter brannvakt-jobbene – på minstelønn. Noen steder går asylsøkerne selv brannvakt, i turnus, som “kvalifisering”.

Ordinære asylmottak er merkelige sammfunn, fordi de som bor der er stuck med å bo der – det er en potensiell trykk-koker der mennesker venter. De venter på sitt første vedtak, ja eller nei – den venter på sitt andre vedtak, ja eller nei, de venter på å bli sendt ut hvis det er muligheter for at det kan gjennomføres – de venter på ingenting hvis retur er umulig – eller de venter på å bli sendt til et ventemottak – og hvis de får et positivt vedtak vil de vente på å bli bosatt i en kommune.

De venter sammen med 40 – 400 andre mennesker. De venter lenge. Saksbehandlingstiden i UDI er lang, folk er på vent i ett år, i to år, i sju år. Asylsøkerne trenerer saken sin selv, fordi det er i deres interesse å trenere saken slik at sannsynligheten for opphold øker. De andre asylsøkerne er fra fem til tjuefem nasjoner med fullstendig ulik kulturbakgrunn, og de er stuck med hverandre tjuefire timer i døgnet. De er frustrerte, selv de med opphold er fortvilet i sin glede over å ha fått opphold, fordi de fremdeles venter på å bli bosatt i en kommune – og plutselig…

…og plutselig er det et menneske som vasker joggeskoene sine i vaskemaskinen, eller som stjeler vasketiden, eller som tar komfyren du hadde tenkt å bruke, eller som stjeler dongeribuksa de som henger til tørk, eller som bare ser på deg med et blikk du ikke liker, eller som sladrer, eller som er moralpoliti – eller ungen din griner på natta, eller du drikker alene på rommet – eller du har en agenda som innebærer at du ønsker å bli sett, eller du fyrer på rommet ditt i fortvilelse – og det var da kranglinga starta.

Nordmenn er verdensmestre i nabokrangel. Vi er likevel såpass dannede at vi tar saken til advokatene når naboen skjærer ned et tre eller seter opp et gjerde. Om vi ikke deltar på dugnad i borettslaget, vil det bli håndtert av styret, om vi aldri vasker trappa, vil det vanke en løsning på det også. Vi har likevel muligheter til å trekke oss inn til oss selv, på vårt eget kjøkken – og vanligvis har vi også vår egen vaskemaskin. Vi har lebensraum. I et asylmottak finnes det ikke, annet enn de 9 – 14 kvadratmetrene de har til rådighet, der de enslige bor minst to på rommet – og familiene bor i Tromsø køyesenger fra Ikea, der mamma (og eventuelt pappa) har dobbeltsengen under.

Norge har blitt tatt på senga flere ganger. De kom på nittitallet fra Bosnia, og de kom i mengder. De kom fra Kosovo i luftbro, og de kom i like store mengder – samtidig som det kom noen tusen enslige kurdiske herrer. Det kom fattige sigøynere fra Bulgaria, før Schengen, det kom russere i horder – i en slik grad at Erna så seg nødt til å produsere informasjonsfilm på russisk til russiske medier som sa “hold dere hjemme!”

Når disse hordene kom, måtte UDI snu seg fort, finne steder for disse menneskene – lagerbygninger med køyesenger på Vinterbro, campingplasser på Otta, evangeliesentre i Østfold – og eiendomsbesittere hadde valget mellom at hotellet tilfeldigvis skulle brenne ned, eller å tjene penger på tapssluket de hadde pådratt seg i ødemarka. Det er restene av denne bygningsmassen vi driver mottak i. Noe har ok kvalitet, noe er sannsynligvis ikke egnet – og jeg tror ikke noe av dette er optimalt.

Drift av asylmottak settes ut på anbud. Driftsoperatører (alt fra “asylbaroner” og stiftelser til ideelle organisasjoner og kommuner)  får kontrakter på tre til fem år, muligens med opsjon på x nye år. Noen er virkelig store. Andre har bare en eiendom de ønsker å skape overskudd på. En stiftelse er gjerne bare en fin måte for en “asylbaron” å gjøre virksomheten sin spiselig på. I anbudene er betalingen for drift av mottak todelt. Noen skal ha husleia. Andre skal ha penger for driften.

Det er i husleia de store pengene (overskuddet) ligger. I forhold til drift, ønsker UDI mest mulig for minst mulig penger, i henhold til en kravspesifikasjon. Dette ligger i anbudenes natur. Det ideelle er å opprette holdingselskaper, der morselskapet eier bygningsmasse og driftskontrakten – og er man virkelig dyktig, er man på flere steder i næringskjeden, i alt fra leveranser av utstyr, til transport av asylsøkere til og fra der de skal transporteres til og fra – i mottakssammenheng.

Kravspesifikasjonen er et minimumskrav. For at UDI skal vite om de får hva de betaler for, har de årlige tilsyn, hvor det blir utarbeidet en tilsynsrapport for hvert eneste mottak. Mange driftsoperatører gjør ok jobb, noen har fordel av stordrift, mens de mindre vil ha problemer med å oppfylle kravene i driftsreglementet, hvis de vil generere et overskudd på driften. Man vil derfor lage aktiviteter som koster lite penger, eller man vil postere regnskapet slik at det ser ut som om man har brukt penger på aktiviteter, der pengene egentlig har gått til normal drift.

UDI vet dette. I gode tider, med store ankomster, vil tilsynene være lite kritiske. UDI vil se på tallene, se på dokumentasjonen – og selv om de vet at driften hangler, vil de lage en tilsynsrapport som det drypper smør av – fordi de trenger plassene, fordi de ikke ønsker konflkt med driftsoperatørene – og fordi de ikke liker dårlig presse. Tilsynsrapportene er offentlige dokumenter. hvis det er for mye negativt å plukke på, og de skriver det – vil de få oppslag i riksmedia som ikke er ønsket. UDI har nok pes uten at de skal få kritikk for mottaksdrift også.

I dårlige tider, med færre ankomster, vil tilsynene være mer ubehagelig for driftsoperatør, og rapportene mer kritisk. UDI vil grave dypt i dokumentasjonen, de vil ønske bilag – stemningen under tilsynet vil være guffen – og oppsigelses-spøkelset vil henge over både drift og leie. Jeg har selv vært i både gode og dårlige tider. Å rette opp en dårlig tilsynsrapport, med kravene som følger – vil være både tidkrevende og kostbar. Man kan ikke lengre late som man driver aktiviteter – det holder ikke med skuebrød.

I dårlige tider vil gårdeiere og driftsoperatører snakke stygt om hverandre. De vil sloss for videre drift, det er dog eats dog, og det er hvem man kjenner i UDI for å kunne videreføre driften. Det er lunsj med UDI-representanter på Theatercafeen, eventuelt på Peoples, det er hvisking i krokene, det er antydninger om kameraderi og småkorrupsjon mellom UDI-ansatte og driftsoperatører, og ofte er det slik at man kan tro det er sant når man ser hvem som beholder driften, og hvem som ikke gjør det.

I gode tider, når det legges ut nye anbud, vil anbudsdeltakerne antyde samme kameraderi. Ofte er det slik at det tilsynelatende bekreftes av hvem som får kontrakten. Man er forsiktig med å gå ut med slike antydninger, fordi man ønsker å delta i konkurransene – så man biter i seg å kritisere dette offentlig. Går man ut med slike rykter, vil man sansynligvis også tape i det offentlige rom – for hvor er dokumentasjonen, annet enn at noen har hatt en forretningslunsj eller -kaffe.

Jeg har selv, i sin tid, levert en glinsende ny mobiltelefon hjemme hos en UDI-ansatt. Det hjalp ikke på anbudet, men det kom en fine tilsynsrapporter på den andre driften, i nedgangstider.

—

Jeg tror det kan være hensiktsmessig å tenke annerledes.

I Danmark mener jeg der er Røde Kors som driver samtlige asylmottak. Det er en tanke å overlate all drift til én operatør også i Norge. Det er en tanke å bygge nye asylsentre, fordi vi driver våre mottak i noe som bare er delvis hensiktsmessig. Det har komet asylsøkere til Norge de siste tredve årene, og hvis vi går ut fra at det vil komme folk også de neste tredve – er ikke kostnadene for en bygningsmasse til 10’000 mennesker uoverkommelig – hvor man også beholder det beste av det vi har i dag.

Nordmenn – de vi kaller “folk flest” – mener kanskje at asylsøkerne får være fornøyd med det botilbudet de har i dag, og det kan kanskje være rett, hvis det ikke var slik at de er i disse mottakene over flere år. Da er det ingen verdighet i å bli oppbevart på ni til 14 kvadrat over flere år. Det er heller ikke hensiktsmessig for oss, altså Norge – å få disse konfliktene som boforholdene (og også anbudssystemet) skaper.

En driftsoperatør, med Staten som gårdeier, vil fjerne haiene og skape forutsigbarhet i driften av mottak.

Man vil få ansatte i mottak, som ikke arbeider på engasjement, som vil ha forutsigbarhet i sin arbeidssituasjon – og den kompetansen de sitter på, vil ikke forsvinne. Man vil unngå ansettelser av underbetalte og underkvalifiserte personer for å spare penger.

Man vil kunne forsikre bygningsmassen, all den tid Staten er selvassurandør. I dag er en slik bygningsmasse vanskelig å få forsikret i Norge – og hvis det er mulig, er det uhyre kostbart.

Man vil slippe rykter om kameraderi og korrupsjon.

Det vil være mulig å nekte fri ferdsel for asylsøkere som er en fare for samfunnet. Det er bare å bygge det slik.

Man vil kunne gi tilnærmet likt tilbud i mottak, til de som bor der – og i større grad enn i dag, sikre at de som får opphold og slippes løs på oss nordmenn, skjønner hva de møter av fordommer og plunder før de blir bosatt.