Arthur

Jeg skal skrive denne teksten for å tenke på noe annet. I erkjennelsen av behovet for digresjon klarer jeg ikke å tenke på en appelsin istedetfor et eple for eksempel, men på årsaken til at jeg trenger å tenke på en appelsin.

– Jeg sover noen timer, så kjører jeg ved midnatt.

Særlig at det er mulig å sove, jeg skjønner det med en eneste gang, så jeg står opp. Det siste jeg pakker i bilen, er kaffetrakteren. Den er fremdeles varm. Bilen er full, så trakteren må sitte i forsetet ved siden av meg. Jeg gir faen i sikkerhetsseler. Gradestokken i bilen viser sju pluss, så viser den to pluss, og jeg mister veigrepet et øyeblikk. Jeg gidder ikke engang fyre opp en høyere puls, jeg har mistet mer enn veigrepet i dag, i går. Jeg setter på radioen. Ingen radiostasjoner har tenkt å fylle alle tunnelene med signaler, og det ergrer meg at jeg har pakket hodetelefonene til Iphonen nederst innerst dypest i flyttelasset.

Samme kan det være. Min egen musikk er egnet til å ikke tenke på noe annet. Jeg velger sytti prosent white noise. Den korresponderer med humøret, akkurat som været.

Veien er kortere fra himmel til helvete, enn den er fra Bergen til Oslo. Himmel til helvete er gjort på et øyeblikk, først en kjapp tur innom skjærsilden, før  skjærsilden bestemmer seg for å dytte meg inn i heisen og trykke på knappen der det står ned. Årsaken til at man havner i helvete, er synder visstnok – ikke andres, men egne. Between a rock and a hard place, og det gløder ild av begge. Jeg finner meg selv gråtende. Jeg lurer på om det bare er selvmedlidenhet,  eller om det er noe mer, og da jeg kjenner etter så er det noe mer også.

Mercedesen har funnet ut at den ikke vil levere antispinn og traction control mer. Til helvete med deg, tenker jeg – til  bilen. Jeg drar likevel og jeg vet ikke engang om fjellet er åpent. Det øser ned, det sludder, det snør – det blåser – etterhvert som jeg nærmer meg. Jeg kjenner bilen slippe igjen, og gir på, jeg gjør hva man ikke skal gjøre for å rette opp en skrens. Skrensen stopper i et spor bar asfalt.

Tunneler, jeg skal gjennom Lærdalstunnelen igjen – er blå tre ganger. Jeg bestemmer meg for å stoppe midt på. Det er ikke lys i enden av tunneler når man kjører i mørke. Lærdalstunnelen er like lang som nittitallet. Jeg hadde ikke et annus horribilis – jeg hadde nittitallet.

Jeg har hatt 273 dager i Bergen. Det tar omtrent halvparten av de å finne ut hva jeg egentlig vil. Det siste jeg ønsket, var å dra over fjellet igjen, og da det virkelig gjelder, venter jeg for mye og går i svart.

Det er umulig å tenke på noe annet de åtte ni timene turen tar også. Ned mot Tyin, etter å ha kjørt i stykker fokkskavler som det tar to minutter å blåse til igjen, står en semitrailer med nødblinken på. Jeg bremser, og bilen er kjelke. Nødlysene kommer nærmere, kommer veldig nært, Merca holder samme fart som da jeg begynte å bremse, og enda gidder jeg ikke opparbeide noen form for engstelse, men jeg rekker å tenke at det kan være like greit å sette høyre forskjerm i snøskavelen. Så stopper den tjuetre centimeter fra ræva på semien – på tvers.

Jeg gir en mann tommelen opp. “Det gikk bra!”

Andre steder i verden betyr en tommel i været at man kan stikke den opp akkurat der. Jeg kjører sikksakk mellom trailere som venter på den idioten helt fremst som ikke la på kjettinger. Idioten som ikke la på kjettinger viser meg fingeren når jeg smyger meg forbi med fem centimeter klaring på hver side av bilen. Jeg smiler og løfter hånden til hilsen. Det ser ikke ut til å hjelpe.

Stjernehimmelen noen mil etter Fagernes, er praktfull. Jeg kan ikke huske å ha sett så mange stjerner så klart noen gang. Jeg tenker det er kontrast mellom natt og stjerner, noe man ikke ser i byene. Karlsvogna er i zenith. Jeg tenker at jeg står alene å ser på denne praktfulle stjernehimmelen. Jeg klarer ikke å tenke på noe annet. Klokka er nå hundevakt. En eller annen forfatter har skrevet en bok som heter Elleve minutter. Jeg tenker at jeg kunne hatt elleve dager – det kunne blitt en vakker liten fortelling av disse elleve dagene – men så ble ikke prest, men kolera.

Det røyner på. Jeg pleier vanligvis å sovne i tre fire-tiden når jeg er alene. Jeg blender en bil når jeg skal gjøre ren rutene, jeg blinker når jeg skal blende, jeg ser ting som ikke er der, ser ikke ting jeg burde ha sett, så jeg stopper for å pisse på en rasteplass før Sollihøgda. Noen har pisset der før meg, tre stykker. Jeg lager ikke et fjerde, men fyller på, som om det nå er noe formål i å markere revir.

Jeg burde bunkret før jeg dro.

– Ikke spis appelsinene som henger på trærne.

– Å, hvorfor det?

– Dette er bitre appelsiner. De egner seg ikke til menneskeføde.

–