Det er – give or take - 2012 år siden de fant grava til Jesus tom. Dette er beviset på hans oppstandelse, at grava var tom, i tillegg til disse vitnesbyrdene naturligvis, om at de faktisk møtte ham etter at han var død. I tillegg har de disse lik-kledene, dette ene som dekket kroppen hans, det andre som dekket hans ansikt. De ligger på to forskjellige steder i verden, Jesu lik-kleder. De er nå DNA-testet, og de finner ut at blodet på lik-kledene matcher.

Jeg var i katolsk messe i går, på St. Olav, sammen med Si…, sammen med min forhenværende. Kirken er pakket med småfolk. Den er full, eller den er tilsynelatende full fordi de er så små disse menneskene som kommer til messe, så når de trenger seg litt mere sammen, så er det plass til fire til på benkeraden, eller to i min størrelse. Vi får plass på tredje rad. Ritualene begynner. Der er en planke langsetter gulvet, til forskjell fra i Oslo Domkirke, der det bare er gulv. Planken er til å knele på. Silvia kneler, folder hendene, jeg har lyst til å stryke henne på ryggen, men tror ikke at jeg kan fordi hun er opptatt med å snakke med en annen.

Der er helgener i farget glass oppunder takskjegget. St. Olav er der. Det var han som kristnet Norge, ga oss valget mellom Svartekrist og Kvitekrist. Mine forfedre må ha valgt Kvitekrist, for jeg sitter jo her, i motsetning til de som ikke sitter ved siden av meg, hvis forfedre ble hodeløs. Der er flere helgener. St. Halvardus er der, St. Sunniva, og St. Ansgharius blant annet. Jeg lurer på hvorfor jeg ikke har hørt om Ansgar.

Presten er norsk, men forretter på engelsk. Til å begynne med kommer han gående oppetter midtgangen sammen med altergutter og jenter, og han slenger denne artifakten med røyk fra side til side, og jeg lurer på om det er derfra uttrykket Holy Smoke! kommer fra. Jeg googler det senere, og de vet ikke. De vet bare at det ikke kommer fra hvitrøyken som kommer ut av pipa når de har valgt en ny pave, selv om mange tror det. Jeg ler når de kommer gående opp midtgangen, fordi jeg kommer på den gamle vitsen der en i menigheten roper Det brenner i veska di! Jeg ler naturligvis inni meg.

Det er noe rørende ved en full kirke, sier Silvia. Noen må stå. Folk kommer i små flokker, i par, alene – og de ber. Det er få gamle mennesker her, det er mange unge mennesker. Alle snakker om muslimene, og imens fyller katolikkene kirkene uten at vi er i nærheten av å reagere. Dette er ikke dagens første messe. De har hatt på andre språk allerede.

Jeg har aldri gjort dette før. Jeg har vært i vanlig kirke, og man gjør omtrent det samme, sitter, reiser seg, synger, svarer presten når han velsigner oss, sier i lige måte – og likevel er det annerledes. De har et kor på koret. Det er smått med orgel, men en eller annen har fått bæretillatelse på en tamburin, og er ikke redd for å bruke den. Presten fyrer opp røyk i veska si flere ganger. Hver gang han går forbi et kors, bukker han mot det. Alle gjør det, bukker mot korset. Jeg tenker på ritualene i kampsport, der de bukker når de entrer Dojo’en, og foran bildet av den store Sensei.

Hadde det vært nikotin i røkelsen, ville den vært forbudt ved lov, men jeg tenker en time her, og røyksuget etter en halvtime, så ville det gjort godt med litt epletobakk i røkelsen. Om røyken er hellig, vil den bære med seg deres bønner til Vårherre.

Jeg er ikke redd for folk som tror. Jeg tror man skal ha respekt for den. Jeg misunner den litt, men den passer ikke med min logikk. Han jeg deler leilighet med sier at alle som tror på noe som man ikke vet finnes, er per definisjon klar for innleggelse. Hvis man, som meg, har sett pinsevennenes transer, hørt deres tungetale – kunne man vært tilbøyelig til å være enig, men de kommer ut av disse transene og beveger seg i verden som helt velfungerende mennesker – så jeg har ikke tatt diskusjonen med mannen jeg deler leilighet med. Noen ting må bare ligge hvis man skal dele leilighet. Å være, etter psykiatriske definisjoner, forrykt i tjue minutter i løpet av en uke, i kontrollerte omgivelser, må være lov.

Presten kikker på meg. Jeg sitter på tredje rad, rager over alle disse små menneskene med ett hode, minst. Jeg er blond. Jeg bøyer ikke hodet når de andre bøyer hodet. Jeg krangler med Gud, selv om jeg reiser meg når de andre reiser seg. Det gjør jeg helst for å ikke fornærme menneskene rundt meg. De trenger ikke være vitne til min trass. Jeg ønsker ikke å prakke min ateisme på andre mennesker, like lite som jeg ønsker å få presentert veien, sannheten, og livet av velmenende menneskefiskere. Jeg lurer på, når presten kikker min vei flere ganger under messen, hva han ser og tenker.

Da jeg levde med en muslimsk kvinne, det er ti år siden jeg startet med det, så jeg heller ingen fare i det å være muslimsk. Jeg kjenner mange. Ingen av de snakket om herredømme, jeg hørte lite om noen konspirasjon. Kanskje de skjulte det for meg, siden jeg var kaffer. Jeg tror likevel at de bare gjorde tingene sine, noen mer enn andre – noen mindre enn andre, uten å konspirere om å overta verden. Hadde de ønsket, ville de forsøkt å verve meg også. Jeg har sett få religioner som driver mindre misjon, enn muslimene. Det er ikke slik at muslimene kommer, like lite som katolikkene kommer. De driver med samme greia, med den samme guden, for seg selv stort sett, selv om gærninger finnes i alle disse leirene.

Ingen har vært opphav til så mange skumle filmer, som katolikkene. Vi så Engler og Demoner på TV3 da vi kom hjem igjen.

Kanskje er det likevel metoden de benytter, slik de ortodokse jødene forsøker å få et demokratisk flertall i Knesset – ikke ved verving av nye medlemmer, men ved barneproduksjon. De tenker langsiktig, i et femtiårsperspektiv. De blir, på sikt, flest. Jeg har likevel ikke blitt lurt til noe farsskap, verken fra muslimer eller katolikker, selv om vi har vært god på å øve på å lage barn. En gang har jeg sågar vært med på å ta bort en potensiell muslim, så jeg tror ikke på dette helt heller, selv om dette ene tilfellet ikke utgjør noe statistisk materiale.

Jeg blir rørt av tro. Jeg er ikke misunnelig på noen som kneler eller bøyer hodet, men jeg er undrende til den roen de ser ut til å finne når de gjør det. Jeg ønsker en slik indre fred noen ganger. Alle har en kjerne av godt i seg, sier Silvia. For meg er dette Gud, det er tro. Jeg svarer at jeg skjønner hva du mener, at dette nok er noe vi deler, samtidig som jeg mener at alle har en kjerne av ondskap eller vondt i seg. Ja, svarer hun, og kommer på at hun glemte å skru av mørket før hun tok fly fra Bergen til Oslo, men så skal man spare litt på strømmen også.

Presten knotet en engelsk messe, han hadde en ok historie å fortelle, om disse lik-kledene, om gleden ved denne dagen, fordi den banet vei til himmelen. Jeg hadde håpet at det var litt som på amerikansk film, der presten står ved utgangen og hilser etter messen, men han var ikke der. Jeg hadde likt å fortelle ham at jeg ikke var den jeg trodde han trodde jeg var.

Det kan ikke være galt å ha eller bidra til tro, håp, kjærlighet. Man kan ikke tro, sier han jeg deler leilighet med. Jeg sier at dette er hva tro dreier seg om – å ikke vite. Det er derfor det heter tro, og derfor det heter vitenskap.

At muslimene kommer, eller katolikkene kommer, er lite annet enn en konspirasjonsteori, tror jeg. Jeg tror konspirasjonsteoriene kommer fordi hva vi egentlig er redd for, er disse menneskene som ikke ser ut helt som oss.

Holy smokes!