Er det slik at denne nasjonens kronikører har en idé lurende i bakhodet når de skriver sine kronikker, at akkurat det de skriver, vil få Breivik til å våkne og se hva han forårsaket? Ikke bare se, men også kjenne? Jeg tror det er slik, men vet det ikke kommer til å skje. Som alle andre kommentatorer, ser jeg at Breivik leser, tar det inn over seg som subjektive innspill, hvor han lodder stemningen, og deretter tilpasser forklaringene sine i forhold til hvilken vei vinden blåser.

Han har ikke medieforbud. Det ville vært interessant å se en rettsak der han ikke hadde anledning til å tilpasse seg verden utenfor, hvor han måtte forklare seg fra boblen sin. Da mister han en rett han har, og vi gjør ikke slik i verdighetens nasjon, tar fra folk rettighetene sine – det er likhet for loven her i landet.

Thorbjørn Røe Isaksen liker ikke at Breivik setter ham i samme ideologiske bås. De er begge kulturkonservativ. Hva jeg selv ikke liker, er å kjenne meg igjen de gangene Breivik tilpasser virkeligheten til sine egne (nødvendige) livsløgner. De gangene han forklarer og rettferdiggjør sine nedrige handlinger – først for seg selv – deretter for retten og nasjonen. Jeg har selv sluppet å gjøre det for en nasjon, for egen del blir det mindre fora, færre mennesker – men mennesker som betyr noe – men jeg har altså gjort det.

Jeg har dyttet hemmeligheter dypt bak i bevisstheten og håpet at ingen oppdaget det. Jeg har blitt oppdaget og lett etter unnskyldninger, gått i min private hule og forsøkt å forklare det for meg selv først, tilpasse greiene til hva jeg selv forfekter av moral og etikk offentlig – og så kommet med mine “pressemeldinger,” som på ett eller annet logisk vis kan årsaksforklare også til mine “ofre”hvorfor jeg handlet som jeg gjorde.

Det er den Ibsen’ske livsløgnen. Du kan ikke ta den fra meg. Jeg må overleve.

Det hjelper ikke å angripe meg med logikk, med retorikk. Jeg må stå på mitt. Jeg må bøye unna, la være å svare der jeg ikke har tenkt gjennom nok, jeg må svare på noe annet enn hva jeg blir spurt om, jeg må – akkurat som politikere, hamre ned mine ferdigproduserte argumenter, igjen og igjen – tvære ut, utmatte motstanderen. Jeg må bruke finter, jeg må gå til motangrep – bruke alle disse verktøyene, bare for å ikke bli avslørt som den juksemakeren jeg er.

Dette er noe av hva som er vanskelig, fordi Breivik også er deg og meg, gjør som deg og meg – bortsett fra dette forferdelige.