Hotellet har hatt enkelte utfordringer før åpning, så dere vil finne at noen ting ikke er helt på plass – eksempelvis fungerende fjernsynsapparater.

Dette skyldes to ting. Den ene er stormen Berit. Hun sleit nesten i stykker brygga vår, med bygningsmassen stående oppå, samt det som var mulig å rive og slite i det som ikke sitter fast i brygga.

Den andre er sannsynligvis at vi har en såpass flat organisasjonsstruktur, at alle skal leke hotelldirektører – så nå er det om lag et halvt dusin av oss. Derfor, hvis du har en klage og vil snakke med direktøren – snakk med hvem som helst.

Generalprøven på nyåpningen av hotellet, var Codstock-festivalen. Jeg kom til Henningsvær 17. mai på ettermiddagen, parkerte på Engelskmannsbrygga, ringte og sa jeg var fremme, sendte sms og sa jeg var fremme – og ingen svarte. Så jeg blomstret på Engelskmannsbrygga en stund, før noen ringte tilbake. Fra jeg forsøkte å få kontakt, til noen kom tilbake til meg igjen, rakk jeg å tenke gjennom hvordan jeg hadde havnet på Engelskmannsbrygga.

– Har du lyst på et Lofoten-eventyr?

– Ja. hva skal jeg gjøre der?

– Det vet jeg ikke helt.

– Ok, men da kommer jeg.

Etter det, har jeg gjort alt, og vet fremdeles ikke hva jeg skal gjøre fremover – hvis det er snakk om spesialisering av noe slag. Det passer fint for en generalist som meg. Pekefingeren min er overbelastet av å åpne ølbokser. Knærne mine virket ikke, jeg brukte nesten ett kvarter på å sette meg på en stol, etter å ha stått oppreist fra fredag morgen til søndag kveld – første Codstock-døgnet arbeidet jeg 21 timer i strekk, men jeg kan ikke klage – for jeg har noen timer å ta igjen, noe skatt å betale.

Vi manglet kommunale godkjenninger frem til tjue minutter før den første gjesten ankom. Så fikk vi disp, kunden fikk nøkkel til hotellrommet sitt, og så gikk det i grunnen på skinner fra da, med et antall avsporinger naturligvis, men med infoskriv på at ting ikke var på stell, fikk vi ingen klager – og dessuten sto vi for den beste festival-maten og det dyreste ølet – selv om vi kun hadde to retter.

Jeg vet ikke om det er sant, det med maten – men jeg tror vi var dyrest på øl, og tror nesten helt sikkert at bedre fiskegryte fantes ikke i Nordland akkurat disse dagene. Lapskaus er lapskaus. De skulle ha saltmat også.

Gulroten for oss som har jobbet oss halvt i hjel, var konsert med Amund Mårud i går kveld, og deretter Stacie Collins. Jeg innrømmer det. Mårud er rå på gitar, bassisten hans har like markerte kinnben som en hvilken som helst makkafrik, og så klarte jeg ikke å stå oppreist mer – ikke på grunn av at jeg var sliten i hodet, men fordi bena ikke orket mer. Jeg tok en hvalburger utenfor festlokalet og tigget meg skyss med brannvakta de 400 metrene hjem. Kokkene ble igjen, de er tross alt halve min alder og skal tåle det. Det landet to vågehvaler på kaia i Henningsvær før helgen. Jeg tror det var en del av de som havnet på grillen utenfor Festiviteten, der det står “Henningsvær skytterlag – 1895 – 1980″ over scena – som om skytterlaget avgikk ved døden i 1980.

Codstock-festivalen er for et voksent publikum. Det betyr at de fulle menneskene ikke er så kranglete som de unge menneskene på andre festivaler. Ingen sloss, det er ingen hendelser å snakke om – nesten som på Countryfestivalen på Vinstra. Det finnes naturligvis et par lokale helter man passer litt ekstra på – og en biff fra Oslo som har jobbet dørvakt der – som ikke fikk overnatting på hotellene i Henningsvær, selv om det var ledige rom da han spurte. Han kjøpte seg ei campingvogn istedenfor. Da han kom, sto jeg i døra. Han hilste meg som en kollega. Så tafset han litt på hun som sto i baren, akkurat to millimeter unna der brystene hennes startet – så jeg geleidet ham ut med en finger på innsiden av albueleddet hans – såkalt minimum force, slik selgerne på gata får deg til å følge med – og du lurer på hvordan de klarte det når du har skrevet et abonnement på månedlige forsendelser av Omega 3.

Det er et finst sted, Henningsvær. Små forhold. Firehundreog… Litt i underkant av fem hundre mennesker – og legg til 2500 festivaldeltakere på hotellene, i bobiler og campingvogner – så har du bildet. Det regnet bare søndag. Den flotteste konserten, og det fineste publikumet, hadde vi da Yngve and his Boogie Legs spilte. Guttunger i dress og slips skal ikke spille sånn blues. Guttunger skal ikke spille blues – og de smilte fra øre til øre da de var ferdig, begge dagene. Zahid Ali har kjørt rundt i bobil og blitt filmet av et filmteam, i et hemmelig nytt tv-konsept, Secret Service har vært her for å forberede et celebert besøk – jeg skal si hvem når hxn har vært her – hvis hxn kommer – for det kan være at hvis jeg skriver selv dette, så avlyser hxn. Ikke for det – jeg har førti treff om dagen, og de fleste står Silvia for. Det er i alle fall én fordel å ha en blogg som veldig få leser.

Jeg skal ikke skrive noe om hva som ikke fungerer. Det er som med pølser. Hvis du vet eller ser hvordan de lages, så spiser du ikke pølse. Hvis man ser i kulissene her, og skal bo på hotell, så velger man kanskje et annet – men dette er noe ekte, og genuint, og noe nordnorsk – med et potensiale som ikke står tilbake for noe annet sted med potensiale – og det skal være noe shabby ved nordnorge – ikke noe tilgjort shabby, men ekte shabby – fordi det er slik det er. Man lager ikke grunnmur på uthusene sine alltid, man lager de ikke i vater. Man bare begynner å snekre de opp. Deretter, når de er ferdig, begynner man å stue ting inni de – og så går det femti eller hundre år, og de havner på en rød liste i kommunen, og så er det ikke lov å rive rakkelverket. Jeg sliter med å forsone meg med at ting er på halv tolv – men om man feier opp alle kråkebollene som måkene! har knust og spist innholdet av, så er det like mange av de neste dag – naturen har en egen evne til å kødde det til for folk.

Dette er for å oppdatere meg selv – et notat – og så publiserer jeg det. Sånn er det bare. Mitt neste notat vil sannsynligvis handle om Kaviarfabrikken. Jeg måtte Wenche på Fyret i dag, ildsjelen for dette kunstprosjektet, med et kontaktnett i den internasjonale kunstverdenen større enn kanskje mange andre her i landet – som kan låne hva hun vil kostnadsfritt, kanskje med unntak av “Bubbles” på Astrup Fearnley-museet – som har verdens største kunstmalere (fra Guggenheim osv) i atelieet på Fyret, som har Dronningen på besøk for å hilse på verdens største kunstmalere i museet – og som ikke får turistbussen fra Hurtigruta til å stoppe på galleriet hennes, fordi de bare skal selge Karl Erik Harr – som gikk ut på dato for 15 år siden.

Det er noe med næringskjede, visstnok. Man får ikke nye produkter inn i stivnede gamle avtaler hvor det er penger involvert – man lar ikke turistene velge, og Kaviarfabrikken er større i New Your og Berlin, enn i kommunen den befinner seg i – eller landet.

Kanskje Åmås kan ta en prat med henne.