Jeg  vil jo ikke si giftemål, knapt nok skrive det – men det kom altså et frieri tikkende inn på WhatsApp forleden. Nå var det ikke et frieri per se, det er heller slik en tiåring tenker om hvor fint det hadde vært hvis. Jeg skal ikke foregripe noe giftemål heller, selv om jeg elsker Silvia – og det er aldri opp til unger å arangere ekteskap, selv om det ligger logiske barnetanker bak slike.

Andre steder i verden er det foreldre som arrangerer ekteskap for sine voksne barn (og av og til bare barn), men her i landet har man oppdaget at det er ungene som er de nye beslutningstagerne. Til og med når far skal handle bil, skal ungene ha et ord med i laget, de skal sitte høyt – de skal se ut fra baksetene – og Ferdinand Porsche vil sannsynligvis ha en 911-reklame i Donald fordi ungene vil bli kunder om en tjue års tid.

Likevel, jeg har drodlet med tanker. Man havner jo der, en hendelse setter i gang en tanke – noen ganger flyter de fritt, den ene assosiasjonen tar den andre – ett bilde på fjernsyn setter i gang elektriske impulser i hodet, og jeg ser henne ligge der – hun ligger på siden og sover, dyna ligger rundt hoftene hennes – alt er hvitt, bortsett fra henne – og hva er vakrere enn en kvinnes rygg mens hun ligger på siden og sover?

Mye er like vakkert som det, men noen ganger er ingenting så vakkert som det, når skuldrene beveger seg jevnt i søvn, når håret hennes er drapert utover puten, man skulle nesten tro at noen hadde dandert det, men det er tilfeldighetene og tyngdekraften som har lagt det der.

Så ligger hun der, og så lager hun en lyd i søvne. Hun trekker et kne oppover, kanskje hun klør seg – og hvis jeg klarer å rive meg løs fra dette synet, går på andre siden og ser henne forfra, så vil jeg se at hun drømmer – men jeg gjør det ikke for jeg vet. Jeg står der og ser, mens hun svømmer i drømmene sine.

Henrik er i Paris nå. Han skal videre til Aix en Provence i morgen. Henrik skal skrive litt også. Jeg misunner ingen, og slett ikke Henrik, men jeg har mistet litt gnisten på å skrive – og kunne godt tenke meg å finne igjen lysten. Dette kommer lett, men hvis jeg skulle skrive noe, i Paris eller i Aix en Provence, ser jeg for meg at jeg ville ha behov for en Remington skrivemaskin, en papirkurv – og en bunke A4-ark. Deretter ville jeg skrive en setning på et papir, trekke det ut av skrivemaskinen i fortvilelse over å ikke komme i gang med en god en – krølle arket sammen, sikte på papirkurven – og bomme på den.

Deretter ville jeg rullet et nytt ark i skrivemaskinen, og gjenta prosessen til det var tomt for A4-ark, og gulvet var fullt av sammenkrøllede A4-sider.

Finnes det en App for slikt? Jeg har en App som lager lyd av en pisk – eller flere – alt ettersom hvilken pisk man er under. Jeg så Big Bang Theory og kjente meg litt igjen. Det er litt rart at jeg skal høre lyden av den, helt fra strendene rundt Middelhavet, og hit – til nordavinden i Henningsvær, etter at jeg twitret noe om en rygg – etter å ha assosiert litt fritt (som beskrevet over).

Hvor ondskapsfull ville jeg vært, spurte jeg Henrik, om jeg hadde sett for meg en annen kvinnes rygg, og så twitret om det? Henrik, som sitter i Paris med sin egen historie klar i hodet, den trenger bare å skrives ned – svarte at jeg ikke bare hadde vært ondskapsfull – men også dum, hvorpå jeg repliserte at vel er jeg dum av og til, men jeg er aldri ondskapsfull – i alle fall ikke med de jeg elsker.

Nei, svarte han – du er ikke dum, og hvis du ikke er dum, og ikke er ondskapsfull, så er det bare en eneste rygg igjen – og det er hennes. Det er fint, Henrik, svarte jeg – det er alltid oppklarende å samtale litt med deg. Jeg tenkte litt på Helvetesuka de pleide å arrangere på Garnisonen i Sør-Varanger, der min onkel pleide å levere levende høns til soldatene – én til hver. De måtte kverke høna, og deretter tilberede den. Hadde de ikke varme, måtte de gni pinner på indianervis, og fikk de ikke varme, var de nødt å spise høna rå. Der kom nye rekrutter fire ganger i året, så min onkel leverte levende høner fire ganger i året.

Fire ganger i året hadde vært helt fint.

Nå er det ikke slik at jeg tenker å fri pr sms eller pr blogg eller WhatsApp når jeg skal fri. Jeg merker at jeg skriver når, og ikke hvis. Slik blir det når tankene får vandre fritt, når man ser for seg noe av det vakreste som finnes, og det ikke bare er en kvinne, men henne.

Jeg har sett det. Det er bare å lukke øynene, så venter hun bak øyelokkene.