Jeg er en norsk mann. Norske kvinner er flau på mine vegne. (<– de tykke bokstavene er lenker, og er klikkbare, og gir kanskje fornuft til hva jeg skriver). Det skjønner jeg. Jeg er også horekunde. Det eneste jeg har å si til mitt forsvar, er at jeg ikke tenner idéen om sex, der penger er involvert. Hadde jeg gjort det, så hadde jeg shoppet kvinnekjønn. Derfor er det kun en tilfeldighet, en lystfetish (og kanskje feighet/sjenanse/respekt for kvinner) – som gjør at jeg fremdeles ikke har betalt for seksuell tilfredsstillelse.
Derfor er jeg heller ikke bedre enn en hvilken som helst horekunde.
I de aller fleste parforhold, er regelen troskap. Det betyr i praksis at hvis man kjøper seg sex, så bryter man samlivskontrakten. Nå hender det at jeg drikker også. Alle vet at når man drikker, så ramler vettet ut. Man vet at man bryter samlivskontrakten, men den blir mindre synlig i alkoholrus, akkurat som alt annet blir mindre synlig. I edru tilstand kan man gå langs en rett linje. I påvirket tilstand vil man som oftest trå utenfor, både på den ene og den andre siden. Derfor er sannsynligheten for at jeg ville kjøpt sex, større hvis jeg drikker, enn hvis jeg ikke drikker.
Geografi ser også ut til å ha en effekt på synsnervene. Samlivskontrakten blir mer slørete i teksten med avstand til den andre kontraktspart. Kombinasjonen geografi og alkohol er da sannsynligvis såpass sterkt blindende, at jeg også glemmer at jeg har en lystfetish, og at jeg mangler både feighet/sjenanse/og respekt for kvinner.
Å være mann, er en moralsk mangelsykdom. Det er kvinnen som bærer moralen. Det er hun som definerer rett og galt, som sier at mannen må gi henne sukker for å få honning – og han leverer sukker, mens han til stadighet ser etter steder der han kan strø resten av det i hemmelighet. Han kan ikke lengre skylde på at det er natur, at det har vært slik siden steinalderen – at han er biologisk forpliktet til å sveive med pikken. Selv steinalderen har kvinnen tatt fra ham. Kvinnen var også jeger, sier Sheila. Det måtte naturligvis være en Sheila.
Kvinner vet at menn er menn, og at man ikke kan vente mer. Derfor kommer også sugejobben fredag ettermiddag før han går på byen – derfor knuller hun vettet av ham før han reiser langt – i håp om at det er nok til at han makter å holde gylfen lukket der det er kvinner og alkohol til stede. Når han kommer hjem fra byen, legger hun seg tett inntil ham, ikke fordi han lukter av roser, men for å snøse etter kvinneduft under øldunsten. Når han kommer hjem fra reise, tar hun reisekofferten hans, sjekker for hår og kvinnedufter, undersøker snippen på hvitskjorten.
Alle kvinner vet at han er mann. Selv de menn som har forpliktet seg selv moralsk, de som er hel ved, har en kvinne som vet at han bare er en mann. Om han er ute med, eller reiser med andre menn, vil han bli overveldet av machokulturen, og så finner han seg selv på et rom i Tel Aviv eller Budapest sammen med en kompis og en mathore – som har en gul kulepenn stikkende ut av rompa.
Menn tenker ikke på hvor horene kommer fra. Menn klarer knapt å tenke på hvor appelsinene kommer fra. Det er kvinner som velger bort appelsiner fra Israel eller scampi fra Indonesia. En hore er ikke annet enn kjønn, kurver, bryster, rompehull – de er knapt nok hud, og langt fra et tenkende hode, eller med et følelsesregister – eller si… en sjel. En hore er ikke annet enn et verktøy, noe man kan bruke for å oppnå et ønsket resultat – slik man bruker et pizzahjul fordi man trenger å dele opp en pizza. Horer er brune, gule, hvite – små, medium eller store. Om pengene går til snuskete halliker i enkeltmannsbedrifter, til organisert doptrafikk, eller til geriljavirksomhet – tar han ikke stilling til.
Det er kvinner som tenker disse tankene, som føler med sine mindre heldige søstre.
Norske menn evner det ikke.
Siden virkeligheten er slik, at norske menn – eller alle verdens menn, har medførdte moralske begrensninger – bør vi i foregangslandet Norge kunne tenke oss statlig sertifisering av horene våre. Så kan vi arbeide internasjonalt for å få spredt ordningen.
Kommentarer