“Alle gjerninger er ment å være gode,” sa han.
“Hva mener du?”
“Jeg mener at alle, selv om de utfører onde handlinger, begrunner det i å ville noe eller noen noe godt.”
Jeg måtte tygge litt på den. Det er kanskje rett, at det ligger noe godt i andre enden av en ond handling, men for hvem? Så jeg spurte.
“Noe godt for hvem eller hva?”
“For samfunnet, for andre mennesker, for seg selv.”
Man kan ikke lage omelett uten å knekke et egg eller fem, man må regne med sivile tap av og til, man kommer i dilemma – men hva om man bare vil seg selv godt? Jeg spurte.
“Hva om man bare vil seg selv godt, at man derfor utfører onde handlinger – for sin egen tilfredsstillelse?”
“Det er likevel fundert i et godt motiv, sett fra vedkommendes synspunkt.”
Nå er jeg usikker på om samfunnet, omgivelsene, de nærmeste – er spesielt opptatt av om motivet er godt - så lenge handlingen er ond, men jeg klarer å se logikken i hva han forfekter, uten at jeg er sikker på hvor han vil. Han mener at alle mennesker er gode. Jeg mener at noen mennesker er onde, jeg vet at jeg selv har vært det – at jeg har vært hevngjerrig, at jeg har fått en tilfredsstillelse av å ta igjen selv om jeg har visst at mine ord eller handlinger har såret noen. Jeg tror at noen er slik hele tiden – at de ønsker å ta igjen.
Vi snakker naturligvis om Breivik underveis. Jeg forteller om denne boka som nylig har kommet ut, om de hvite middelklasseguttene som dreper en hel masse mennesker – der fellestrekket er at de er sinte, at de vil noe eller noen noe vondt – fordi de ikke kjenner seg hjemme i noen grupper eller ideologier – at de blir utstøtt.
“Disse unge menn er sinte og hevngjerrige først, og så begrunner og forklarer de det senere i en ideologi,” sa jeg.
“Vet du det?”
“Nei, men det er slik jeg forsto forfatteren av boka – og fordi det er enkelt å forstå, så tror jeg det er sant.”
Ingen forteller åpent at de er ensomme, at de ikke har venner, at de er utstøtt. Det er lettere å lage et manifest.
“Tror du ikke at ideoligien kom først, at det var derfor..?”
“Nei. Vi gjør det selv hele ofte. Handler irrasjonelt. Så finner vi en forklaring etterpå, som vi kan leve med og stå for til omgivelsene. Det er den Ibsen’ske livsløgnen – vi tror på den selv til slutt, mens vi skyver vekk sannheten.”
“Men hva hvis Breivik tror på manifestet sitt.”
“Han må jo det, tro på sin egen løgn. Han skal jo leve med seg selv, handlingene skal gi mening for ham, ha en verdi annet enn ondskap, for han oppfatter seg ikke som ond – ikke som ensom og utstøtt – han oppfatter seg som en frelser av Vesten.”
“Men da er det jo det som er sant. I hans verden.”
“Jo, men utstøtelsen, fremmedgjøringen, og det påfølgende sinnet – er disse hendelsenes mor.”
Å kjenne igjen noe av Breivik, i seg selv – var kanskje den vanskeligste øvelsen. Bortforklaringene for eksempel, selvbedraget, tilfredsstillelsen i å hevne seg, å aktivt ville noen noe vondt, å ta igjen.
“Jeg vil ha en logisk verden,” sa han.
“Det får du ikke så lenge det finnes mennesker i den. Vi handler irrasjonelt, destruktivt, og mot bedre vitende – hele tiden. Jeg har gjort det. Du vil komme til å gjøre det hvis du ikke allerede har gjort det.”
“Jeg har ikke gjort det.”
“Klart du har. Du lyver både for deg selv og for meg nå.”
“Ok, men jeg forsøker.”
“Det gjør vi alle, sønn.”
Det er stadig tilbakevendende tema, overalt. Ved nabobordet snakker en grå mann om empati til sidemannen. Så snakker han om sympati. Til sist nevner han noe om forskjellen på de to. Jeg melder meg inn i samtalen et lite minutt.
“Er empati farlig?“
“Ja, den er farlig så lenge den ikke blir benyttet sammen med sympati. Empati er å forstå følelser. Det kan en gærning lett bruke mot andre mennesker, bare ved å lese de.”
“Ahh, jeg har ikke tenkt på det slik. Empati er jo et pluss-ord.”
“Det slår begge veier.”
Søgaards Jomfruhumle glir lett ned halsen . Vi tømmer glassene og finner drosja.
Hevn er undervurdert, fortalte noen meg en gang. Først var jeg litt fascinert av utsagnet. Det var liksom litt friskt og vitnet om underliggende kunnskap.
Etterhvert tror jeg mindre på det. Hevn er destruktivt. For alle parter. Selv om hensikten kan argumenteres å være ‘god’.
Interessant innlegg. Likte spesielt setningen med ‘sønn’, og avsnittet om empati.
Jeg tror heller ikke på hevn, og likevel kan det være mulig å forstå den. Likevel kan man ha kjent på gleden over å ha tatt igjen:
“Right back at you, asshole.”
“Føl hva jeg følte.”