Alle menn det pumper blod gjennom, som puler, som kjører bil – ønsker å være motorjournalist på nye biler. Menn kjenner at de lever ved matbordet, i sengen, og bak rattet – kanskje spesielt bak rattet.
Jeg mener, vi sluker alle episodene av Top Gear, som har tatt bilopplevelsene til nye høyder – Top Gear er for Brooom hva Autobahn er for Fylkesvei 555. Nå har jeg ikke eid en ny bil siden jeg kjøpte (vel, svigerfar kjøpte) en ny sort Ford Fiesta 1,1 sammen med den eneste kvinnen jeg noensinne har vært gift med. Det er helt tilbake til 1986.
Så kjøpte jeg en ny bil i august i år – en VW Up! (High Up! – Black edition)
Her kommer det “journalistiske” resultatet av guttedrømmen for enhver levende mann.
—
“Hvorfor står det Black på siden? Det er jo åpenbart for alle at bilen er sort!”
Jeg forsto spørsmålet, det er litt smør på flesk å påpeke at en sort bil er sort, så lenge det ikke er gjort i blindeskrift. Denne fyren var i en gruppe der det også var en svart kvinne, eller en negresse – som jeg ganske så politisk ukorrekt liker å kalle en farget kvinne. Jeg svarte at det finnes en tilsvarende hvit bil, hvor det står “White” på siden – at det derfor ikke ligger noen baktanker i ordet black – og sa videre at jeg i grunnen liker black – at det var derfor jeg valgte den og ikke en white. Samtidig kikket jeg på denne negressen, og blunket til henne. Ikke for at hun var spesielt vakker – man legger liksom negresse og vakker i samme sekken – men ikke henne. Hun var (som meg) middelaldrende. Jeg ville mer ha kudos for poenget, samtidig som jeg ønsket at sarkasmen skulle ramme denne lavpanna idioten som forsøkte å imponere negressen ved å rakke ned på min nyervervelse. Jeg er usikker på hvem som vant.
Da jeg først leste omtalen om denne bilen, sa jeg til min kompis at jeg kommer til å kjøpe den når den kommer på markedet i Norge. Han, som er svoren frankofil – eller frankobil (Citröen), nevnte noe om kjedelig, noe om krautwagen, men sa at jada, joda – det ser jo faktisk ut som en bil.
Da den kom på markedet, var jeg på jobb i Lofoten over en viss tid. De hadde en på Leknes, en hvit firedørs. Jeg ba om pristilbud uten vinterhjul. Den kom på 172’000 ferdig på veien – leasa. Det var noe i overkant av hva en slik skulle koste, ifølge reklamen – men den var, som jeg av og til kjenner meg – godt utstyrt. (Mest baller, men likevel – og fordi bilen er motsatt av en penisforlenger, kaller jeg den for penisforkorteren min.)
finn.no er ofte et bedre alternativ. Jeg fant et par eksemplarer – blant annet denne modellen – som har 75 hk istedenfor de 60 den hvite på Leknes hadde. Den har tre dører istedenfor fem. Jeg sendte lenke til min kvinne på vestlandet, spurte hvilken som var mest sexy. Hun sa definitivt tredørs!
Hva annet kan en mann gjøre enn å lytte til sin kvinne (som ikke er den kvinnen jeg kjøpte den fiestaen sammen med)? Jeg gikk i forhandlinger med en bilbutikk i Lier, og fikk herligheten (75 hk tredørs) for 160’000 kroner, levert på kaia i Bodø – med alt utstyr, bortsett fra glasstak og vinterdekk. Jeg tok med en argentiner med munndiaré som reisefølge da jeg hentet bilen i Bodø. Han tok bilde av meg i bilen, med iPhonen min – et bilde jeg sendte uten opphold til min kvinne i Bergen. Hun omdøpte meg umiddelbart fra hennes AttentionWhore, til Mr. Incredible.
“Den bilen vil føkke opp hårsveisen din,” sa hun til meg.
“Ingen fare. Jeg kan jekke ned setet.”
Det må sies at jeg er godt over 190 centimeter hvis jeg tar utgangspunkt i idealvekt, men at i det virkelige liv er er jeg en mann på 183 centimeter, kraftig, med et par-tre kilogram for mye.
Det gledet meg veldig, til tross for at argentineren hadde tjatret i ett sett fra Bodø til Fauske, at jeg fikk en tommel opp (thumbs up!) fra en ung herremenn på bensinstasjonen i Fauske. For å være helt sikker på at det var min bil han mente, og ikke en annen, kikket jeg meg rundt på stasjonen. Der var ingen konkurrenter å snakke om.
Mauro, min argentinske kompis og kollega, hadde ikke sett noe av nordnorge, annet enn småflyplasser og noen fjell. Han enset ikke noe, tror jeg – for han snakket hester og pampas og polo og mamma, mens jeg sjekket ut hvordan cruisecontrollen virket, hvordan den satt i svingene, testet vindusheisene og rumpevarmerne. Han skjønte ikke at jeg hadde satt hans på fullt, og jeg merket at han sleit litt, for det ble stille et øyeblikk før han spurte what the fuck?
Mauro lærte meg noe, at kjørekomputeren snakker blåtann med min iPhone. Jeg var ikke klar over at slikt fantes – så jeg fikk spilt litt av deppemusikken min i to høyttalere foran og to bak (tror jeg, jeg har ikke hatt opptelling på høyttalere). Kjørecomputeren er lett å betjene. Det er en Navigon bygd for VW Up! I tillegg til navigasjon, betjener den mediasenteret, den måler forbruk og fart – og sier det er sju mil igjen å kjøre før tanken er tom, og vil du at jeg skal lose deg til nærmeste bensinstasjon? - og så er det naturligvis innebygd blåtanngreier til telefonen. At jeg måtte leve med uhyre smal og monoton electronica-musikk fra den argentinske LG’en i om lag tjue mil etter oppdagelsen, er en annen sak. Han fikk aldri mer spille sin musikk i min bil.
Jeg har en vannski-skade. En gang i livet har jeg gått i spagaten, da to 350 hk Mercury-motorer forsøkte å dra meg opp på to ski, og gjorde det så kjapt at musklene i mitt høyre lår revnet, før jeg rakk å slippe taket jeg hadde i enden av tauet. Hver gang jeg har kjørt et stykke med bil, siden den gang – har jeg kjent det i låret. (Jeg kom opp etterhvert, på hoppski – ramlet naturligvis et par ganger, og fikk ræva full av Mjøsa – men så trengte jeg sikkert en tarmskylling også.) I min nye VW Up! kjenner jeg knapt at jeg har lår.
Nå er setene i min gamle Alfa 156 sannsynligvis mye bedre – og en Alfa vil alltid være en bedre kjøremaskin, men det er noe med å sitte høyt som passer oss middelaldrende menn med vannskiskader mye bedre enn å sitte lavt.
Hva som er lavt forbruk om dagen, vet jeg ikke. Jeg kjørte Lofoten – Bergen i midten av august. Jeg holdt en snittfart på 83 km/h de første tolv timene. Snittfart. Jeg brukte under halvliteren. På småkjøringen forteller bilen når det er smart å gire. Den har sågar et læreprogram i kjørecomputeren, som jeg ikke har benyttet meg av. Jeg er ferdig utlært (regner med å få mye pepper for en slik provokasjon – men noe skal de ha å plukke på, de som aldri blir ferdig utlært.) Jeg er ingen vennlig sjåfør. Jeg er (som alle andre menn) smart og aggressiv. I Bergen er man nødt å være smart. Jeg har kjørt bil i hovedstaden i 30 år. Selv om jeg er ferdig utlært som sjåfør, har jeg vært nødt å lære meg trafikkbildet i og rundt Bergen by – for der er det virkelig ingen smidighet å spore, de vet ikke hvordan man fletter, de kan ikke aksellerasjonsfelt – og de vil alltid være først. Jeg sier de, selv om det finnes mange unntak. En smart og aggresiv kjørestil koster 0,51 på mila.
Det er fint at bilen forteller når det er smart å gire. Jeg kunne ellers kjøre i 80 på både 2., 3., og 4. gir. Denne tresylindrede motoren oppfører seg nesten som en snøscooter. De har ikke gir på snøscootere. De har reim, akkurat som en gammel DAF. Jeg vet ikke om det er spesielt for tresylindrede motorer. “Bilen min går bare på tre,” hadde vakt bekymring hos min bestefar. Han ville blåst nesen ren hvis han visste slikt fantes, men han døde lenge før de oppfant ryggekamera.
Nå leser enhver idiot som har kjøpt seg bil, alt som finnes av artikler om bilen han har kjøpt. En hemmelighet i bilbransjen, er at i reklame for nye biler, er målgruppen de som allerede har kjøpt, minst like viktig som de som kommer til å kjøpe. Det dreier seg om tilfredshet, og om trofasthet til merket ved neste bilbytte. Selv byttet jeg fra en kjelke av en MB 200 (fy, for noen drittseter), som hadde gått gjennom EU-kontrollen to ganger uten feil – så jeg regnet med at de ville ry inn på neste.
Jeg har lest, ikke alt – men litt. Bilen har blitt godt mottatt. Jeg kikket etter den i Hellas i slutten av august, uten å se en eneste. Landene rundt Middelhavet, eller sør i Europa, er kjerneområdet for bittesmå biler. Noen hevder at den var Årets Bil i 2012 – men det finnes vel flere kåringer av Årets Bil gjennom året. Den er i alle fall bedre og penere enn de små Toyotaene, de små Fiat’ene og franskmennene. Den virker bedre skrudd sammen, mer solid enn blikkboksene jeg har kjørt tidligere – også de nyere. Jeg skjønner at jeg kjører rundt i mye hul plast, i mye luft – men så veier den bare 865 kilo.
Dama mi kjører sjuseter Verso. Hun elsker bilen sin. Jeg synes den er forferdelig – men den er praktisk og driftssikker. Hun kan laste inn unger, og ta de med hjem – uten at jeg forstår hvorfor man i det hele tatt ønsker å ta med seg flere enn sine egne. Hun kan kjøre vedsekker fra Byggmakker, og skap fra Ikea. Det er utrolig hva hun har klart å få med seg fra Ikea.
En Verso koster 400’000. Byggmakker leier ut varebiler for 150 kroner timen. Ikea har hjemkjøringstjeneste. Min Up! koster 160’000 kroner med to års internasjonal garanti. (Man taper tre år på å ikke kjøpe den til 172’000, så i praksis koster de ekstra tre årene garanti minst 12’000 kroner). En ribbet Up! med 60 hk og fem dører koster 123’000 – men den er ikke sexy.
Jeg liker at den blir lagt merke til. Jeg liker at folk hilser, at de skjønner at min svarte tredørs, faktisk er en mannebil, i motsetning til de hvite femdørs, eller de røde, eller alle de andre. Jeg liker at den er kjapp å vaske, at den er lett å parkere – og at den klarer å kjøre forbi en annen bil uten at det kreves alt for mye planlegging. Den gir en følelse av at den vil velte i høy fart på svingete vei, men den gjør det ikke – og jeg har i grunnen erkjent at det ikke er noen bil som tar knekken på andre i lyskryssene.
Jeg tror det er utrolig smart å handle denne i Sverige fremfor i Norge, til tross for kortere garanti. Dessuten har de hatt plunder med å levere denne med 75 hk i Norge. En annen greie, er at Skoda har akkurat maken bil, til en startpris på 114’000 kroner – i Norge. Det gjorde meg litt grinete da de lanserte den, men så tenkte jeg at jeg ikke ønsket en Skoda-logo i grillen, selv om de er nesten identisk.
Jeg vil ha min VW. Hvis jeg jekker setet helt ned, får jeg til og med plass til en hatt. At den bare har tre dører, gjør det enklere å ta Versoen de gangene ungene skal med. Det passer fint. Det er ikke nødvendig å ha noen i baksetet. I morgen runder den 7000 kjørte kilometer. Etter Alfaen, som sto to av fem år på verksted – er dette bilen som har gitt mest kjøreglede. Alfaeiere hilser på hverandre. Jeg har begynt å hilse på den andre Up!’en som går her i Bergen. Kanskje vi kan starte klubb.
Likte denne og måtte vise til mannen, han blei så inspirert at kanskje han blir med i klubben ;)
Tredørs, Gromykl!
Jeg glemte å si at to voksne sitter godt i baksetet – relativt godt i alle fall. Bilen er såpass høy at det er god plass til bena.
Åja – tredørs går nok ikke nei, men fint at den er høy, har Yaris sjøl og har vært godt fornøyd med den. Mannen er på evig jakt etter den ultimate bilen, men tror han liker jakten mest ;)
Jeg har merket at den ultimate bilen endrer seg etter hvor man er i livet. En gang var den ultimate bilen en Yaris Verso – du vet, Postman Pat-typen. Liker også jakten, og forhandlingene. Jeg tror jeg vinner når jeg får prutet litt, men det er sannsynligvis selgeren som gliser i hemmelighet.
:)