testamente

Jeg merker at ryggen krangler på morran, etter å ha vært på mottakersiden på møbler lastet ned fra en trailer for en tid tilbake, og i morges var jeg sikker på at lungekreft var i emning, til tross for at jeg har sluttet å røyke. Fødselsattesten min sier “1963,”  jeg har levd lengere enn min farfar, vært frisk lengere enn min far – så det er hensiktsmessig å begynne å tenke på hva jeg vil gi til hvem – og på det praktiske i forhold til hvordan. 

Denne teksten er derfor ikke noe grunn til et varsku her (det er alltid mulig å misforstå) – dette er kun en erkjennelse av at jeg har mer liv bak enn foran.

For noen år siden tenkte jeg at frysetørring var tingen. Jeg har gått bort fra det, det er for kostnadskrevende. Jeg er tilbake på kremasjon. Jeg tenkte en gang jeg også hadde lungekreft, at asken min skulle stå på en eller annens peishylle, og gi tillatelse til å strøs på holka en dag det var vanskelig å komme ut med bilen – for å gjøre nytte for meg en siste gang. Det har jeg også slått fra meg nå. Jeg skal ikke på noens peishylle. Jeg var aldri nips.

Dette er alvor: Jeg vil strøs på havet – på sjøen, ett eller annet sted der vannet er salt.

Fortrinnsvis medvinds.

Jeg liker tanken på at graven er hvorsomhelst, og ikke på ett sted. Det er en eller annen norsk tradisjon i å ikke ligge noen til byrde også. Jeg ønsker ikke å ha en stelt grav, jeg var aldri noen blomstermann, noen staudemann. Jeg liker tanken på at den tiden jeg huskes, blir jeg husket hver gang noen er i en robåt, på en ferge, på et cruise – eller hver gang man har utsikt mot havet.

Det er ikke så mye i boet. Der er noe gjeld. Sjekk om der er noe til skifte. Hvis det ikke er noe til skifte, ikke akseptér arv. Da arver dere gjelda mi. Hvis jeg ikke ligger etter med betalingen på livsforsikringen, skal det gå i pluss med god margin. Jeg regner med at forsikringspremien vil stige ettersom årene går. Såfremt jeg klarer å betjene den, vil den bli betalt.

Om min mor fremdeles lever, skal hun ha 1/5 av overskuddet. Ikke fordi det er mye penger, men fordi hun er min mor. Resten av overskuddet skal fordeles mellom mine barn, og min elskede. Sistnevnte skal ha kompensajson for tort og svie, for å ha holdt ut. Om jeg ikke har en samboer den dagen jeg dør, skal hennes andel gå til et unyttig formål – eksempelvis veskehundeierforeningen – om den finnes. Sjekk med NKK.

Jeg har ikke så mange ting som er mulig å gjøre seg nytte av. Der er ingen pinlige hemmeligheter i skuffer og skap, ingen kompromitterende fotografier, ingen medisiner verdt å ruse seg på (i skrivende stund). Jeg etterlater meg en hel del data. Hva jeg vakler på i forhold til dette, er tilgang. Facebook-profilen og Twitterkontoen skal slettes. Instagram-kontoen skal vekk. Jeg har et master-passord på Mac’en, som min eldste sønn kjenner. Han er herved oppnevnt til kontosletter. Tekstene mine ligger på harddisk og på blogg. Også bloggen skal slettes, men det står ham fritt å eksportere en .xml-fil til en usb-stick, før han formatterer harddisken.

Vent med å lese tekstene. Han vil finne, som jeg fant da min far døde, at det aller meste som er skrevet, er svada.

Som en påskjønnelse for dette arbeidet, etterlater jeg min eldste en pent brukt Mac. Min yngste sønn får min iPhone, etter å ha slettet samtlige sms og whatsapp-meldinger. Han har anledning til å lese de først (Det vil være idiotisk å si nei til noe som likevel vil skje. Det eneste han lærer, er at klokskap sannsynligvis ikke kommer med alder.) Alt av gods og gull jeg har samlet sammen med min elskede, skal være der det er.

Ved nærmere ettertanke, sløyf det veldedige formålet. Jeg har sjelden gitt penger til veldedige formål – ikke av vrang vilje, men fordi jeg vanligvis har trengt pengene selv. Drikk de opp, ta en fest, spis god mat.

Ha Waits i dockingstasjonen.

Le!

Kan to vitner nå signere nedi her?