Arthur

Hotellet har hatt enkelte utfordringer før åpning, så dere vil finne at noen ting ikke er helt på plass – eksempelvis fungerende fjernsynsapparater.

Dette skyldes to ting. Den ene er stormen Berit. Hun sleit nesten i stykker brygga vår, med bygningsmassen stående oppå, samt det som var mulig å rive og slite i det som ikke sitter fast i brygga.

Den andre er sannsynligvis at vi har en såpass flat organisasjonsstruktur, at alle skal leke hotelldirektører – så nå er det om lag et halvt dusin av oss. Derfor, hvis du har en klage og vil snakke med direktøren – snakk med hvem som helst.

Generalprøven på nyåpningen av hotellet, var Codstock-festivalen. Jeg kom til Henningsvær 17. mai på ettermiddagen, parkerte på Engelskmannsbrygga, ringte og sa jeg var fremme, sendte sms og sa jeg var fremme – og ingen svarte. Så jeg blomstret på Engelskmannsbrygga en stund, før noen ringte tilbake. Fra jeg forsøkte å få kontakt, til noen kom tilbake til meg igjen, rakk jeg å tenke gjennom hvordan jeg hadde havnet på Engelskmannsbrygga.

– Har du lyst på et Lofoten-eventyr?

– Ja. hva skal jeg gjøre der?

– Det vet jeg ikke helt.

– Ok, men da kommer jeg.

Etter det, har jeg gjort alt, og vet fremdeles ikke hva jeg skal gjøre fremover – hvis det er snakk om spesialisering av noe slag. Det passer fint for en generalist som meg. Pekefingeren min er overbelastet av å åpne ølbokser. Knærne mine virket ikke, jeg brukte nesten ett kvarter på å sette meg på en stol, etter å ha stått oppreist fra fredag morgen til søndag kveld – første Codstock-døgnet arbeidet jeg 21 timer i strekk, men jeg kan ikke klage – for jeg har noen timer å ta igjen, noe skatt å betale.

Vi manglet kommunale godkjenninger frem til tjue minutter før den første gjesten ankom. Så fikk vi disp, kunden fikk nøkkel til hotellrommet sitt, og så gikk det i grunnen på skinner fra da, med et antall avsporinger naturligvis, men med infoskriv på at ting ikke var på stell, fikk vi ingen klager – og dessuten sto vi for den beste festival-maten og det dyreste ølet – selv om vi kun hadde to retter.

Jeg vet ikke om det er sant, det med maten – men jeg tror vi var dyrest på øl, og tror nesten helt sikkert at bedre fiskegryte fantes ikke i Nordland akkurat disse dagene. Lapskaus er lapskaus. De skulle ha saltmat også.

Gulroten for oss som har jobbet oss halvt i hjel, var konsert med Amund Mårud i går kveld, og deretter Stacie Collins. Jeg innrømmer det. Mårud er rå på gitar, bassisten hans har like markerte kinnben som en hvilken som helst makkafrik, og så klarte jeg ikke å stå oppreist mer – ikke på grunn av at jeg var sliten i hodet, men fordi bena ikke orket mer. Jeg tok en hvalburger utenfor festlokalet og tigget meg skyss med brannvakta de 400 metrene hjem. Kokkene ble igjen, de er tross alt halve min alder og skal tåle det. Det landet to vågehvaler på kaia i Henningsvær før helgen. Jeg tror det var en del av de som havnet på grillen utenfor Festiviteten, der det står “Henningsvær skytterlag – 1895 – 1980″ over scena – som om skytterlaget avgikk ved døden i 1980.

Codstock-festivalen er for et voksent publikum. Det betyr at de fulle menneskene ikke er så kranglete som de unge menneskene på andre festivaler. Ingen sloss, det er ingen hendelser å snakke om – nesten som på Countryfestivalen på Vinstra. Det finnes naturligvis et par lokale helter man passer litt ekstra på – og en biff fra Oslo som har jobbet dørvakt der – som ikke fikk overnatting på hotellene i Henningsvær, selv om det var ledige rom da han spurte. Han kjøpte seg ei campingvogn istedenfor. Da han kom, sto jeg i døra. Han hilste meg som en kollega. Så tafset han litt på hun som sto i baren, akkurat to millimeter unna der brystene hennes startet – så jeg geleidet ham ut med en finger på innsiden av albueleddet hans – såkalt minimum force, slik selgerne på gata får deg til å følge med – og du lurer på hvordan de klarte det når du har skrevet et abonnement på månedlige forsendelser av Omega 3.

Det er et finst sted, Henningsvær. Små forhold. Firehundreog… Litt i underkant av fem hundre mennesker – og legg til 2500 festivaldeltakere på hotellene, i bobiler og campingvogner – så har du bildet. Det regnet bare søndag. Den flotteste konserten, og det fineste publikumet, hadde vi da Yngve and his Boogie Legs spilte. Guttunger i dress og slips skal ikke spille sånn blues. Guttunger skal ikke spille blues – og de smilte fra øre til øre da de var ferdig, begge dagene. Zahid Ali har kjørt rundt i bobil og blitt filmet av et filmteam, i et hemmelig nytt tv-konsept, Secret Service har vært her for å forberede et celebert besøk – jeg skal si hvem når hxn har vært her – hvis hxn kommer – for det kan være at hvis jeg skriver selv dette, så avlyser hxn. Ikke for det – jeg har førti treff om dagen, og de fleste står Silvia for. Det er i alle fall én fordel å ha en blogg som veldig få leser.

Jeg skal ikke skrive noe om hva som ikke fungerer. Det er som med pølser. Hvis du vet eller ser hvordan de lages, så spiser du ikke pølse. Hvis man ser i kulissene her, og skal bo på hotell, så velger man kanskje et annet – men dette er noe ekte, og genuint, og noe nordnorsk – med et potensiale som ikke står tilbake for noe annet sted med potensiale – og det skal være noe shabby ved nordnorge – ikke noe tilgjort shabby, men ekte shabby – fordi det er slik det er. Man lager ikke grunnmur på uthusene sine alltid, man lager de ikke i vater. Man bare begynner å snekre de opp. Deretter, når de er ferdig, begynner man å stue ting inni de – og så går det femti eller hundre år, og de havner på en rød liste i kommunen, og så er det ikke lov å rive rakkelverket. Jeg sliter med å forsone meg med at ting er på halv tolv – men om man feier opp alle kråkebollene som måkene! har knust og spist innholdet av, så er det like mange av de neste dag – naturen har en egen evne til å kødde det til for folk.

Dette er for å oppdatere meg selv – et notat – og så publiserer jeg det. Sånn er det bare. Mitt neste notat vil sannsynligvis handle om Kaviarfabrikken. Jeg måtte Wenche på Fyret i dag, ildsjelen for dette kunstprosjektet, med et kontaktnett i den internasjonale kunstverdenen større enn kanskje mange andre her i landet – som kan låne hva hun vil kostnadsfritt, kanskje med unntak av “Bubbles” på Astrup Fearnley-museet – som har verdens største kunstmalere (fra Guggenheim osv) i atelieet på Fyret, som har Dronningen på besøk for å hilse på verdens største kunstmalere i museet – og som ikke får turistbussen fra Hurtigruta til å stoppe på galleriet hennes, fordi de bare skal selge Karl Erik Harr – som gikk ut på dato for 15 år siden.

Det er noe med næringskjede, visstnok. Man får ikke nye produkter inn i stivnede gamle avtaler hvor det er penger involvert – man lar ikke turistene velge, og Kaviarfabrikken er større i New Your og Berlin, enn i kommunen den befinner seg i – eller landet.

Kanskje Åmås kan ta en prat med henne.

Var jeg konge, ville jeg vurdert å bygge en hovedstad i Saltdalen. Jeg mister litt pusten hver gang, og kanskje spesielt nå, når det spruter vann i fritt fall fra fjellene nesten rett ned på Europavei 6, noen tunge og harde, noen som bare risler, og så disse brudeslørene da.

Jeg har kjørt 1800 kilometer, sikkert en drøy omvei, fordi jeg stolte på Navigon og ikke Google maps en periode. Navigon foreslo ay jeg skulle kjøre Bergen – Henningsvær via Oslo, men jeg skjønte det var noe galt fatt på Fagernes, og dreide av mot Beitostølen for å komme til Otta.

Vet de ikke at det er sommer på Beito? Her dukker jeg opp klokka fire på morgenen, og så er den vinterstengt frem til klokka åtte. Vel, jeg får sove. Jeg kunne kjørt før, men hadde litt sexytime med Fortsett å lese →

Jeg bryr meg ikke om hva turistene synes når de går Karl Johan. Turister er også tenkende mennesker, de skjønner at det ikke er vi selv som har importert tiggerne til Norge, men at de har kommet for egen maskin. Europeiske turister – fra hvorsomhelst – har de i sitt hjemland. Det bor 30 – 40 millioner mennesker på gata i USA. De er heller ikke fremmed for nød.

De eneste jeg kan tenke meg som blir forferdet over at det finnes tiggere her, er japanerne. Jeg tror ikke folk tigger i Japan. De har hjemløse, men de hjemløse i Japan bretter sammen pappeskene og feier fortauet etter seg – de rydder.

Jeg bryr meg om hvordan jeg kjenner det når jeg vandrer byen. Jeg skjønner det er kilent å ha Fortsett å lese →

52 % av elevene i Osloskolen har opplevd negativ bruk av ordet “jøde”, melder Aftenposten.

Jahud-e-sag!, sa hun. Jeg festet meg ikke ved det så veldig, det var bare en lyd som kom ut av munnen hennes, som når jeg sier tulling om eller til noen, men så spurte jeg en dag - hva betyr “jahud-e-sag”?

Det betyr “jødehund”.

Du vet at du ikke kan si sånn nå? Det er ikke “pent”.

Vi hadde noen diskusjoner som gikk på dette. Jeg kunne ikke være kjæreste verken med Fortsett å lese →

Er du sjuk over eller under halsen, spør han.

Jeg står med ryggen til de to ute på balkongen. Holder pusten og venter på hva hun kommer til å svare. Hun trekker sin egen pust. Drøyer. Jeg vender hodet mot de. Jeg ser ikke henne i øyekroken. Hun sitter rett bak, men jeg ser ham sitte der med munnvikene lekende, med øyne som blinker litt i latter.

Det er helt naturlig å lure, sier jeg til henne. Når man møter folk som snakker gebrokkent, så er vår første innskytelse å spørre hvor de kommer fra – hvem de er. Sånn er det med deg også, når du sier Fortsett å lese →

Opinions are like assholes. Everybody has one. Så også jeg.

Jeg har bivånet årets 1. maitog i Oslo. Det er alltid gøy å se det fra sidelinjen, og så ironisere over parolene – først for seg selv, og deretter her. Jeg blir likevel oppstemt av Kampen Janitsjar, som synger Kampeguttasangen langsetter Karl Johan, og av drillpikene til Sinsen Skoles musikkorps.

Det er likevel parolene jeg ler litt av, og så tenker jeg meg litt om Fortsett å lese →

Er det slik at denne nasjonens kronikører har en idé lurende i bakhodet når de skriver sine kronikker, at akkurat det de skriver, vil få Breivik til å våkne og se hva han forårsaket? Ikke bare se, men også kjenne? Jeg tror det er slik, men vet det ikke kommer til å skje. Som alle andre kommentatorer, ser jeg at Breivik leser, tar det inn over seg som subjektive innspill, hvor han lodder stemningen, og deretter tilpasser forklaringene sine i forhold til hvilken vei vinden blåser.

Han har ikke medieforbud. Det ville vært interessant å se en rettsak der Fortsett å lese →

Tankene mine går til de pårørende, kan vi høre politikere si, og så er det ikke helt troverdig, fordi det er en naturkatastrofe, en flystyrt, et ras eller et skred, og det er kostnadene ved å ha et samfunn, der ulykker og freak accidents skjer. De legger ansiktene sine i sorgtunge folder og møter opp, avbryter ferier, fordi det er forventet.

Dette er noe annet.

Dette er sorg.

Det stopper ikke trekvart år senere, det kommer tilbake. Selv kjenner jeg meg diskvalifisert til sorg av og til, fordi jeg ikke kjenner noen. Jeg kjenner ikke noen som kjenner noen heller. Jeg vet kanskje om noen, men ingen venner, ingen kolleger er berørt – og så er vi det alle. Fjernsynet står på hele tiden i bakgrunnen, og man kan forsøke å ikke lytte. Fortsett å lese →

– Du er en sånn type mann…

Det er aldri et godt utgangspunkt å være en sånn type mann, såfremt målet er en mann. De kommer med sine mer eller mindre gjennomtenkte handlelister når de skal shoppe menn, krysser av check, check, fail, check, fail – og så skinner det gjennom hva de tenker når de legger armene i kors og sender en sms for å bli tilkalt til en hjemlig krise. Jeg tenkte mitt naturligvis, at kjerringsveisen dukker opp ved en viss alder, noen ganger så pinekort at man lurer på om de spiller på jente- eller guttelaget, der er ikke engang ei hårknute i nakken man kan gripe tak i, ikke noe feste for hendene der hun står på alle fire, og mage- bukregionen blir tatt av tyngdrkraften i en slik grad at hun igjen får midje. Fortsett å lese →

Det finnes en hel del menn(esker) rundt om i Norge, Europa, og ellers i verden, som deler Breiviks ideologi, og som ser på ham som en handlingens mann. Han er en helt. De er kanskje uenig i hans metoder, hans mål, men i alle fall så handler han der alle de andre bare snakker.

https://www.facebook.com/tom.h.meyer?sk=wall

Nå er det ikke stor forskjell på å sprenge en moské, som det er å sprenge et regjeringsbygg, spesielt Fortsett å lese →

Isbading, sa han.

Ingen menn isbader vel?

Jeg måtte jo si meg enig, selv om det har blitt snakket varmt i vår krets om isbading ved flere anledninger. Som mann trenger man ikke nevne det åpenbare, altså hvorfor menn flest lar være å nedsenke sitt legeme i en råk i fjorden.

Hva vi menn trenger, svarte jeg, er en god norsk sauna. Eller finsk, eller bare en glovarm dusj. Han nikker til meg. Alt som er varmt er bra, svarte han. Ei varm dyne, for eksempel – eller en sommer. Jeg nikker til ham og nevner at varme hender også er bra. Fortsett å lese →

– Har du smakt Ratzeputz, Henrik? Det er et ingefærbrennevin på nesten sekst…

Henrik har kommet noen timer før meg, har allerede drukket noen dyre flasker fra kjøleskapet, og har startet på tsjekkisk pilsner. Ingen vits å kaste bort gode penger på dyrt øl, når smaksløkene er på vei mot nummen. Vi trives best på rundt én i promille. Menn er sågar mer kreativ med noen øl innabords. Henrik er i et kreativt yrke når han er edru, og så har han denne kreativitetsboost’en nå, og idet jeg sier ordet Ratzeputz hviler han øynene bort på damen i baren, og bryter meg av. Fortsett å lese →

Det er – give or take - 2012 år siden de fant grava til Jesus tom. Dette er beviset på hans oppstandelse, at grava var tom, i tillegg til disse vitnesbyrdene naturligvis, om at de faktisk møtte ham etter at han var død. I tillegg har de disse lik-kledene, dette ene som dekket kroppen hans, det andre som dekket hans ansikt. De ligger på to forskjellige steder i verden, Jesu lik-kleder. De er nå DNA-testet, og de finner ut at blodet på lik-kledene matcher.

Jeg var i katolsk messe i går, på St. Olav, sammen med Si…, sammen med min forhenværende. Kirken er pakket med småfolk. Den er full, eller den er tilsynelatende full fordi de er så små disse menneskene som kommer til messe, så når de trenger seg litt mere sammen, så er det plass til fire til på benkeraden, eller to i min størrelse. Fortsett å lese →

Mannen din er litt treg, akkuret som resten av de.

Dette er åpningen jeg finner, mens jeg tenker på åpningen. Den dukker opp i en film på TV2, og jeg sier takk. Vi er det noen ganger, i kvinnens øyne, litt trege, de gangene kvinner har tenkt ferdig før de sier noe og de har et forsprang på oss. Menn generelt, er altså litt trege – sett med kvinneøyne.

Tror forøvrig at det finnes mye shady holdninger blant menn generelt når det kommer til kvinnesyn.

Jeg er ikke ute etter å arrestere Karianne heller, for å tvitre dette, vi manøvrerer verden, og sannsynligvis var det ikke ment som jeg oppfattet det (jeg er som sagt mann), men det fikk meg til å tenke.

Jeg selv er hva vi kan kalle unik. Med det mener jeg at det ikke finnes min like noe sted i denne verden. Jeg kan altså ikke være menn generelt. Vi kommer i typer. Jeg finner altså mange som ligner på meg, men ingen som er helt der. Vi kommer i variasjoner over et tema. Jeg kan ha brødre i blodet nærmest, som er nesten helt lik i meninger, i handlinger, kanskje også i utseende – Fortsett å lese →

Un petite

Det er sent, eller den har blitt så tidlig at jeg like gjerne kan ta både den det står en hver morgen og en hver kveld samtidig. Jeg har blitt kjørt til døra, så jeg slipper å gå i sikk sakk mellom nigeriahorer, dophuer, fylliker og halliker i Kvadraturet. Jeg slipper Pssst, mister – you want some company? og hasjisj? hvislende ut av munnvikene på returnektere i alle fargevalører unntatt kritthvit.

Jeg tar heisen opp i sjuende, låser meg inn i korridoren. Jeg bor midt inni den, den eneste døra på venstre hånd, avhengig av om jeg tar heisen opp i nummer 10 eller 14, men altså, jeg tok den i nummer 14 og har døra til venstre midt i korridoren. Nesa mi peker mot skjermen på iPhonen. Jeg leter etter nøklene mine, og så ligger det en død mann i korridoren, halvveis borte mot nummer 10. Fortsett å lese →

Un petite

Det var en slik vår da vi var solbleket allerede i mai, den våren vi hadde strukket oss ut av valpefettet, og funnet oss uventet skyss ut av byen, i den grad man kunne kalle det en by – men den var stor nok for oss.

Vannet er glassklart i elven. Vi kan se bekkørret svømme.

Vi har ikke badebukser med. Fortsett å lese →

“Du legger ord i kjeften min, det der har jeg aldri sagt,” sa samboer. “Jo, nå har du det,” svarte jeg.

“Hun pleide å være lesbisk,” sa samboer. “Nå er det mere søtti tredve, i min favør. Jeg pleier være med på de tredve også.” Jeg sa “grmpf”.

“Jeg har sovet borte fem netter nå, på fem forskjellige adresser,” sa samboer. Jeg sa “stakkars deg”. #manwhore

“De som bor i Groruddalen nå, tyster ikke på sine egne banditter,” sier samboer. “De som anmeldte, har flytta.”

“Hvis 600’000 mennesker skal hogge trær,” sier samboer: “Vil vi ikke da Fortsett å lese →

Jeg har vært i Tortuga.

Nåla har begynt å spinne igjen, etter å ha vært fiksert på nord, som den er ment å gjøre. Finner man først nord, så finner man resten også. “Venstre er vest,” lærte vi på skolen – men ikke før Fortsett å lese →

“Det var så koselig stemning,” sier samboer til meg. Vi er på første ukes samboerskap i en leilighet som Folkeregisteret sier ikke finnes, men som finnes likevel. “Hører du hva du selv sier,” spør jeg ham. “Ja, det var koselig, hyggelig, fin stemning. Du skulle vært der.” Jeg flirer litt på innsiden. Det når ikke munnvikene, men jeg tror det leker i øynene mine. “MMA og koselig kan ikke brukes i samme setning, det er omtrent som å si muslim og samboer.” Jeg nevner ikke at jeg har vært der, og at jeg har forhuden min intakt fremdeles. Når jeg tenker meg om, så er det mest skinn der uansett.

I dag har jeg reist fra Bergen til Oslo med smekken åpen. Hun glemte å sjekke i dag. Jeg pleier å sjekke slikt selv. Det er likevel et fast antall ting man må gjøre når man tar på seg buksa. Hvis jeg blir distrahert og gjør en ting til, i tillegg til å ta på meg buksa, for eksempel at jeg tar på meg klokka underveis, så har jeg gjort klokke, bukseknapp, belte – istedenfor glidelås, bukseknapp, belte – det er i alle fall tre ting. Fortsett å lese →

Det er en god nyhet at du har vondt i ballene dine!

Forklaringen var at kreft gjør ikke vondt. I alle fall ikke med en gang. En gang hørte jeg om en mann som hoppet ut av vinduet på sykehuset, fordi smertene var så store at han valgte fallet istedenfor. Det er slike historier man husker når man selv kjenner det klemmer, og at det klemmer over tid såpass at man til slutt ikke tør å la være å legge kulene sine i legehender. Da jeg kom til Bosnia i 1995, sa de at hvis du hørte granatene fra Sukkertoppen, så var du trygg. Det er granatene du ikke hører som tar livet av deg. Jeg sa det til mutter forleden. Hun sa ja, man skal springe mot lyden. Jeg er gammel nok til å ha en mor som er gammel nok til å ha opplevd krigen.

Søstre, stikk hånden i trusa. Har du en vagina? Vil du ha herredømme over den? Ja, da er du feminist. Gratulerer! Fortsett å lese →

Jeg skal ikke ironisere over parolene 2012, heller ikke parolen som har skapt “storm” – den om å legge ned Pro-senteret. Jeg kikker rundt meg når jeg går i gatene. Jeg ser Marita-kafeen, jeg ser Bymisjonen, jeg ser =Oslo’s pickup-point, jeg blir haiet av horer, forsøkt overtalt av dophuer Fortsett å lese →

She is in the bed next to me, resting her head in her left hand. She is looking at me, I believe, but when I turn my head and look at her eyes (not into her eyes), I can see she is not.

Me, the bed, the bedroom, the house, the city, (the world, etc.) is in parentheses.

She is somewhere else.

– Jeg har aldri hatt så lite moro med så mye glidekrem før.

Han vet ikke helt om han skal smile. Mannen har guidet meg gjennom mitt scrotum, funnet cysten, og forsikret meg at det ikke er noe å være bekymret for. Det er bare å pule mere. Jeg har sett blodbanene, prostata, tatt mål og funnet alt innenfor normalen.

I går var jeg såpass at jeg var sikker på at en balle måtte byttes ut. Jeg fortalte henne at jeg ville gå for en eight ball. Det er greit å pakke tung skyts, selv om det er mest balle. Jeg tenker en biljardkule hadde dasket godt – og de sier det: Once you go black, you don’t go back. Skjønner det, jeg har da Fortsett å lese →

Jeg skal skrive denne teksten for å tenke på noe annet. I erkjennelsen av behovet for digresjon klarer jeg ikke å tenke på en appelsin istedetfor et eple for eksempel, men på årsaken til at jeg trenger å tenke på en appelsin.

– Jeg sover noen timer, så kjører jeg ved midnatt.

Særlig at det er mulig å sove, jeg skjønner det med en eneste gang, så jeg står opp. Det siste jeg pakker i bilen, er kaffetrakteren. Den er fremdeles varm. Bilen er full, så trakteren må sitte i forsetet ved siden av meg. Jeg gir faen i sikkerhetsseler. Gradestokken i bilen viser sju pluss, så viser den to pluss, og jeg mister veigrepet et øyeblikk. Fortsett å lese →

Alt er mot normalt. Det er varmt sier de på radioen – eller heler mildt – på Svalbard. Jeg stikker snuten på stasjonsvogna inn i Lærdalstunnellen. Ute er det fire minus, og da jeg kommer helt øverst i tunnellen, om lag 18 kilometer inni der, er det 19 varmegrader der inne. Jeg har twitret fra fly, men må vente til jeg har kjørt alle 25 kilometrene gjennom tunnellen før jeg kan fortelle verden hvor de kan ta med seg margaritamuggene sine akkurat i dag. Jeg har en annonse på dele bolig på finn.no. Jeg har fått noen svar.

Først ringte en arbeidsledig kurder. Deretter sendte Kåre en e-post, så kom Kai. Sangeeta hadde 105 kvadrat Fortsett å lese →

– Jeg blir kvalm av å høre på argumentene dine, leser jeg i feeden – og jeg tenker på hva faen kvalme har å gjøre i en samtale. De sier egentlig at de har lyst å kaste opp, at det slår seg til magen, at de blir fysisk syk av å å høre på argumentene, av å lese eller se noe – og denne kvalmen kommer av den minste lille uenighet, så jeg tror ikke på denne kvalmen, jeg tror kvalmen bare er et ord egnet til å sykeliggjøre diskusjonspartneren.

Jeg skjønner at noen kan få et akutt mageproblem i en samtale, for eksempel hvis ordene er jeg forlater deg, men i en normalsamtale er kvalme… så ser jeg bildene av en av norgeshistoriens største lowlife noensinne, og jeg blir uvel fordi de viser ham rett etterpå, og det klemmer til i mageregionen. Det kan altså skje. Fortsett å lese →

Han (Nathan Eshte – 6 år) snakker bergensk, heier på Brann og livretten er risengrynsgrøt. Likevel (min utheving) mener Utlendingsnemnda at han ikke har nok tilknytning til riket til å gjøre unntak fra de innvandringsregulerende hensynene. Papirutgaven BT i dag, forkortet versjon i nettutgaven.

Jeg slites mellom snillisme og strenghet. På den ene siden støtter jeg Fortsett å lese →

Jeg har en uenighet i sak med @tvitrepol. Det går blant annet på metodikk for Tvitrepols prosjekt, der Tvitrepol mener at folk stjeler tweets fra andre uten å kreditere. Det er ofte sant. Folk stjeler tweets og presenterer de som sine egne.

Man kan velge å se på det som et problem. Den frarøvede mener kanskje også at det er det, et problem å ikke bli kreditert. Det kan jeg også forstå. Selv har jeg blitt frastjålet en tweet eller to, ikke mer – for jeg driver ikke så mye med originalitet. En av de har jeg sågar selv stjålet fra facebook, dog har jeg vært åpen på at jeg stjal den fra facebook. Jeg bryr meg ikke så mye om at mine tweets blir stjålet, de ligger der og er allemannseie så snart de er uti der – men jeg skjønner at det reageres på notoriske tweet-tyver, som til stadighet presenterer de som sine egne.

Spørsmålet er hvordan det best kan håndteres, å få tyveriene til å slutte.

En metode kan være, hvis man først skal akseptere et anonymt borgervern på twitter, Fortsett å lese →

Opphavsrett på dette de kaller for internettet burde være en grei sak. Du poster noe, en tekst, et bilde, en tweet – og så er det ditt åndsverk. Selv en samtale i et kommentarfelt, eller en tråd i en tweet, er din egen eiendom. Jeg skriver tekster. Kanskje noen av dere har fått det med seg. Dette er mine historier. Jeg ville vært i harnisk hvis jeg googlet en av mine tekster, og fant at noen hadde postet det samme under eget navn.

Min kvinne har en slik tekst liggende på sitt nettsted. Den har hatt 400’000 treff, den har 100 trackbacks

Fortsett å lese →

Beate logget av twitter med oppfordring til UDI å ikke tvangsreturnere asylsøkere til regimet i Etiopia. Jeg mener muligheten for tvangsretur er en god nyhet, og jeg hevder å ikke være inhuman av den grunn, kanskje tvert imot.

Det har kommet 2500 – 3000 etiopiske asylsøkere fra Etiopia til Norge siden år 2000. Det bor kanskje 90 millioner mennesker der. Det ser ut til at om lag halvparten av de som har kommet til Norge har fått opphold. For meg ser det ut som om saker er prøvd i UDI og UNE, og at de resterende ikke har et beskyttelsesbehov.

De skal hjem igjen. Fortsett å lese →

Egentlig vil vi ikke kjenne på våre egne holdninger, innerst inne. Egentlig vil vi ikke lese, ta det inn over oss. Selv må jeg opparbeide gyldighet, fjerne meg fra likegyldigheten – for egentlig har det ingenting med meg å gjøre.

Garolin sendte resten av pengene til søsterens begravelse, 3000 kroner, og så satte hun fyr på rommet sitt uten å forlate det. Fortsett å lese →

”Det bor tjue millioner mennesker i Kairo,” sier guiden vår. Den norskpakistanske jentungen retter ham til Fortsett å lese →

Tykkere en Behn, tynnere enn Knausgård, og da er det ikke Arthur jeg snakker om, men boka hans. – Anonym blogger

Dette MÅ du gjøre, Arthur! – T. Eggen Fortsett å lese →

Se for deg at du er mann, du sitter ved middagsbordet, har braisert din lammeskank, hatt den i gryta i to og en halv time, om den har putret i løksaus, tomatsaus, eller rødvinssaus er uvesentlig, men se for deg at du sitter med lammeskanken din, mør, saftig, og så akkurat idet du stikker gaffelen i kjøttet, kommer familien din uventet hjem. Fortsett å lese →

Jeg tenker på verdien av å ha et rikholdig arkiv. Det er verdifullt for egen del og for ettertiden å ha et rikholdig arkiv, men jeg tør ikke.

De finnes overalt, på sms, på personsvar – for å starte der. Deretter finnes de på internett, i kommentarfelt, på blogg – om ikke åpent, så i alle fall i arkivet. Til sist har vi e-post, der det har vært vanlig å drive saksbehandling, holde krangler, bedrive kjærlighet og forspill, og tafsing med trivialiteter. Fortsett å lese →

Det finnes tre typer dialog mellom to, eller samtale om du vil. Først er det den som løper fritt og åpent. Det er ikke annet å si om den, at den løper fritt og åpent, samt at den løper fritt og åpent på grunn av deltakerne i den. Deretter er det den type samtale som må tas, om man vil eller ikke. Den kan også løpe fritt og åpent. Jeg tenker ikke gjøre noen drøfting i forhold til de to, men konsentrere meg om de samtalene som ikke blir tatt, eller heller – de samtalene der den ene part ikke deltar, annet enn i den andre parts hode.

For å starte med en illustrasjon, om byboeren som punkterte langs landeveien og så fant ut at han ikke hadde hjulvinne i bilen, og langt langt vekk så han et lys fra en bondegård, og tenkte at han sikkert kunne få Fortsett å lese →

Hver gang jeg har hatt anledning til å iaktta utbrudd av en psykose eller en angstnevrose, har signalet vært gitt i fraværet av humor. I det øyeblikk man tar verden helt alvorlig, er man potensielt sinnssyk. – Bjørneboe

Jeg husker ikke om det var før eller etter at Bjørneboe tok livet av seg, at jeg leste Haiene og Jonas. Jeg husker noen ting i livet, at jeg leste Fantomet-stripa i Lofotposten mens bestefar ventet i skinnstolen på at det skulle bli hans tur, jeg husker at bikkja ble med på Myra for å hente Oslo-avisene klokka halv seks på ettermiddagen, hvis flyet landet, og jeg husker at bikkja bar de hjem med gråpapir rundt for å holde de tørr, og så husker jeg at Bjørneboe tok livet av seg. Det er mye jeg ikke husker. Fortsett å lese →

Jeg synes livet er urettferdig på mange måter, for eksempel så får Aune Sand fortalt hvor god dama hans (som jeg heretter nekter å nevne ved navn) er i senga, i landets største avis, og jeg har også behov for å si til nasjonen at min kvinne er det råeste jeg har vært plugget inn i, ikke plugget inn i, plugget inn i, og så videre, men jeg er forvist til denne bloggskyggens dal, med noen titalls daglige treff, og berre dei faste lesarane vet nå at jeg er strålende fornøyd med både kopuleringsevne og -vilje/-lyst.

Denne urettferdigheten er ikke relevant til hva jeg har tenkt å belyse, jeg har tenkt å belyse Lysbakkens strålende utspill i dagens VG, der han vil lage “offentlige pappagrupper der fedre kan møtes og dele erfaringer når de har pappaperm.”

Det er urettferdigheten som fenomen jeg tenker på, og da er det kanskje relevant likevel.

Lysbakkens tanker er strålende, fordi det er himmelropende urettferdig at kvinner har offentlige mammagrupper, og pappa har det ikke. Fortsett å lese →

Det er høst, det er mørkt, og kanskje ringer det på døra snart, kanskje du åpner også, om du ikke er i en situasjon der du ikke er anstendig nok til å åpne døra – eller kanskje du åpner selv om du ikke er anstendig nok, bare på faen, og kanskje står det noen der når du åpner, og kanskje står det ingen der når du åpner – uavhengig av om du har trusa på eller ikke. Fortsett å lese →

Jeg tror ikke at jeg tror at nordmenn er grunnleggende gode, jeg tror jeg tror at nordmenn grunnleggende er egoistiske og selvrettferdige. Jeg tror ikke vi som nasjon er en god nasjon, annet enn de verdiene man – eller vi – i forhold til en eller annen definert etikk, er gitt, påtvunget – og det er sannsynligvis riktig og godt gjort.

Om ikke ville vi vært de barbarene vi egentlig er.

Jeg tror nordmenn kan være gode også, men ikke gode først. Vi må fylle disse grunnleggende behovene først, og hvor lang tid det tar, avhenger av hvor sulten den enkelte av oss er. Det kan hende det tar tid å dekke hungeren, kanskje det aldri skjer, og hvis det ikke skjer, blir vi alltid barbarer.

Fortsett å lese →

Jeg får nesten fire millioner treff (i løpet av 0,27 sekunder) når jeg googler “problemer muslimer Norge”. De er en blanding av hvilke problemer muslimer har i Norge, og hvilke problemer Norge (nordmenn) oppfatter at de har med muslimer. Jeg ber om unnskyldning for at jeg ikke har tid til å gå gjennom alle.

Siv Jensen har luktet kaffen og tar selvkritikk på partiets retorikk, endelig – selv om Tybring-Gjedde ikke er tilgjengelig verken på telefon, e-post, faks, eller teleks. Jeg er glad for at selvkritikken kommer, og har et forsiktig håp om at det faktisk skjer, uten at en nødvendig samtake i det offentlige rom nå kommer – en samtale der flere deltar, både herfra og derfra.

Hvilke problemer har vi med muslimer?

Radikal islam nevnes. Islamisering er høyt oppe. Antisemittisme er ikke helt borte vekk heller. Fjordmann nevner Fortsett å lese →

Denne tjuvlånte teorien gjelder sannsynligvis i flere sammenhenger enn hjemme og på jobb. Den gjelder i enhver diskusjon, også de som ruller i dag.

Tenk at en vase, og en pokal står på et bord – et kvadratisk firemannsbord  - og tenk at det sitter fire personer rundt dette bordet, hvor den ene sier at pokalen står til høyre for vasen, og han midt imot sier at den står til venstre – så sier den tredje at – nei, den står foran – hvorpå den fjerde repliserer: Hvilken pokal?

Vi fatter ting ulikt. Fortsett å lese →