«Så lenge du gjør jobben din, kan du sitte på café hele dagen, for hva jeg bryr meg.»
Jeg fikk meldingen fra sjefen min det første året jeg begynte å arbeide i Oslo kommune, og det holdt det året og det neste før en ny melding kom, om at tilstedeværelse på kontoret var satt høyest, og vi måtte stemple ut først når vi hadde vært til stede de foreskrevne sju timer og trettifem minutter (inkludert lunsj). Jeg hadde aldri plusstid å avspasere, arbeidet effektivt opp mot 30 % en god uke, betraktet mine gode kolleger og meg selv, og fikk bekreftet uttalelsen til frisør Odd Ruud på Gjøvik på begynnelsen av nittitallet, som sa at tyveri av kontorrekvisita ikke er det store problemet.
Problemet er tyveri av tid.
Dette blir igjen problematisert i min nærmeste krets i dag, i en organisasjon der det legges merke til at en arbeidsplass står tom litt tidligere enn normert, her i en lokal handelsbedrift, der arbeidstiden er bestemt til åtte timer om dagen, åtte til fire, ni til fem – det er timene som teller, innenfor normert arbeidstid – og ikke jobben som blir utført, eller hva som blir utført utenfor normert arbeidstid. I tillegg har min venn Einar truet med å gjøre et Peer Gynt-essay om nordmenns selvbilde (noe jeg venter spent på) fordi han merker at køene på motorveien rundt hovedstaden er hjertelig til stede frem til klokken ti på formiddagen, og starter igjen klokken to. Hans tese er at nordmenn arbeider mindre enn før, på grunn av endret trafikkbilde.
I de fleste organisasjoner, vil en stilling ha definerte oppgaver. Det vil alltid være topper og bunner, og hvis man driver handel fra en forretning kan man ikke selge hvis det ikke er kunder. Hvis man kjører sine ansatte for hardt, vil det skje noe med sykefraværet. Derfor bør det være en slakk, ingen gir hundre prosent hele tiden. Man skal likevel gi ti prosent mer enn maks i perioder. Det er bare sunt. I det kommunale foretaket der jeg selv arbeidet, hadde vi tid til å ha et komplisert privatliv, vi hadde tid til å gjøre jobben vår, vi hadde tid til nettaviser fra Kirkenes til Cape Town, til kabal – og jeg gjorde matematikk hvor jeg forutsatte at mine kolleger hadde samme arbeidstrykk som meg selv, viste direktøren hvordan han kunne spare eller omorganisere for seks millioner kroner – og fikk seks måneders etterlønn for internvarslingen.
Nordmenn tror at nordmenn jobber. Hva som er sant, er at vi har nok penger til å ha kø fra til ti og fra to, istedenfor til ni og fra tre. Bilene er, som Einar sier – en tendens på at vi stempler ut klokka fire, og likevel er vi hjemme klokka tre.
Jeg tror arbeidsgivere ser dette, og at det er derfor de skal ha hva de mener de betaler for, altså denne tilstedeværelsen, uten tanke på at det er de selv som har skalert stillingene til hva de er – og så kan vi komme på jobb klokka sju, drikke kaffe med kolleger til halv ni, oppdatere facebook, sjekke groupon-tilbudene, lese de viktige nettavisene, gå i nettbanken, klikke på linken om puppene til Marianne Aulie, drikke to-kaffe i en halv time, krangle på mail med partneren, eller bedrive forspill. Bare på min arbeidsplass, ville reduksjon av fem røykepauser om dagen, utgjøre en besparelse på 2,2 millioner kroner i året – for de som røykte.
Nå ble jeg naturligvis uglesett en smule i organisasjonen fordi jeg sa fra etter nesten fem år. Jeg erkjenner at jeg er kjappere, at jeg løser oppgaver på en annen måte, at noen må sitte over fordi de skal ta alle pausene, røyke, spare opp til avspasering annenhver fredag, og samtidig utføre oppgavene sine – og dette er mennesker som har det travelt, som har tøffe arbeidsdager.
Dette er folk som tror de jobber mye, som blir sliten av å være på jobb, som trenger denne ekstra avspaseringsdagen, og som elsker å ta ferie, bare forstyrret av det faktum at de skal tilbake på jobb, og da har det hopet seg opp en smule – slik at det vil ta et par dager med opp mot hundre prosent for å komme ajour.
Hva vi egentlig kan sammenligne oss med, er grekere. Forskjellen er at vi har råd til det, at vi ikke blir berørt av finanskrise på annen måte enn at vi blir rikere saktere.
En organisasjon skal være fleksibel. Jeg hadde kanskje vært der den dag i dag hvis jeg fikk sitte på cafe bare jeg gjorde jobben min, i norges dyreste arbeidsmarkedstiltak – lønnstrinn 38 i det kommunale regulativet. Jeg vet at vedkommende i min nærmeste krets forlater plassen sin når hun ikke skal forlate plassen sin. Samtidig vet jeg at telefonen alltid er på, at tilgjengeligheten er hundre prosent 24/7, at mail besvares, og at oppgaver løses fra kjøkkenbordet. Hun har en helt annen arbeidsmoral, hun stjeler ikke tid ved sitt fravær. Hun gjør det bare et annet sted.
Jeg tror ikke arbeidsgivere tar høyde for at ansatte arbeider i ulikt tempo, at noen gjør bra jobb på to timer, der andre bruker tjue minutter på å få til samme kvalitet. Vi har tradisjon for å premiere alle likt, er gode på å dra alle over samme kam, på å trekke de talentfulle ned i vår egen middelmådighet, eller tilstrekkelighet.
Frisør Odd Ruud på Gjøvik hadde annonse i lokalavisa:
«Vi klipper deg mens du venter.»
Det bør i hvertfall være såpass.
