Rumeneren Lulian Bulai har ytret seg på NRK sine nettsider om Tiggerparadiset Norge. Ytringen passer oss som ønsker å ikke bli invadert av tiggere, som ønsker å slippe lukten av avføring fra mennesker når vi går tur langs Akerselva og i Botanisk have. Man kan hevde at min forrige setning er stigmatiserende, kanskje til og med brun – når jeg bringer inn avføring i argumentasjonen – men det er slik at det lukter menneskebæsj flere steder i Oslo.
Jeg merker at jeg slites mellom anstendighet og hva enkelte (også jeg) anser som det motsatte. De er jo mennesker. Folk er folk, liksom. Jeg sto selv på andre siden i en slik greie på Mysen i 2004, der naboene til asylmottaket nevnte rotter og kloakk i samme stening som asylsøkere. Det er klart jeg reagerte da. Det viste seg også å være feil – det var ikke asylsøkerne som var årsak til at rørene gikk tett. Det var alderen og dimensjonene, og ikke faen om min stigmatiserte gruppe beboere skulle få den også. Det gjelder å legge ansvaret der ansvaret skal ligge – og akkurat her lurer jeg på om jeg møter meg selv i døra.
I Bergen sier de nei til statlige penger til å sette opp dasser. Jeg er enig. Vi trenger ikke fasiliteter for å oppmuntre tigging. Man kunne kanskje tenke seg “festivaldasser” – og kanskje det ville luktet mer av blomster i byene våre hvis møkka lå i dunker – men veid opp mot tilretteleggingen blir det feil. I Oslo ber man om at romfolket skal få et botilbud, i en by der man nesten ikke klarer å gi tilbud om offentig/kommunal bolig til folk med større tilknytning til riket, enn romfolket. Så er jo spørsmålet om romfolket vi snakker om, er romfolk – eller om de er rumenere. Rene Karoli nektet å hjelpe etter å ha fått “romfolksjokk” på Årvoll, fordi de ikke var “vårt folk”. Ikke for at det skal bety så mye, folk er folk, liksom – men vi snakker om romfolk hele tiden, og så glemmer vi at mange ikke er romfolk – og felles for de begge er at det eneste de ønsker å gjøre, er å tigge i ett av verdens rikeste land, fordi resten av Europa ikke virker.
Asylsøkere er per definisjon vårt ansvar. Det er noen internasjonale konvensjoner vi må følge. Tiggere, som reiser fritt i Europa, er ikke vårt ansvar. De er sitt eget ansvar. Vi har ingen rom-konvensjon som sier at vi må gi de dasser og innkvartering. Etter vår standard lever de – her i Norge – under uverdige forhold. Hvis noe land skal ha ansvar for tiggerne, må det være det landet de kommer fra – og her snakker vi i hovedsak om Romania. Det er naivt å tro på historiene deres. Det er mulig tiggerne ikke ljuger også, men de kan fortelle historiene sine et annet sted, og hvis de skal gjøre fra seg, kan de gjøre det i eget reir. Vi er et naivt folkeferd, vi nordmenn – såfremt vi kjenner disse menneskene og lytter til historiene deres. Jeg vil ikke høre de. Jeg vil ikke ha relasjon til tiggere. Hvis jeg får relasjon bare til en av dem, vil naiviteten min komme til overflaten, vil hjertet banke for romfolket – og for hvor jævlig de har det både hos oss og hvis de reiser hjem til Romania.
Jeg ønsker det siste. Jeg ønsker et tiggerforbud. Det er ikke slik at vi må åpne øynene for all verdens realiteter. Dette er en realitet vi ikke trenger under broene og i gatene våre. Oslo er en liten by. Det er femten minutter med bil mellom A og B i Oslo. Vi er ikke London, Berlin eller Paris. Tiggere drukner ikke i noen folkemengde i Oslo, som de gjør i metropoler. De er utrolig synlige i Oslo. Bergen er enda mindre, og de er enda mer synlig – og på Nesodden holder det med en utenfor kjøpesentrene for at det skal være synlig og tydelig. De gjør det. De migrerer til fergeleier, til bygda, til rett ved siden av vekslepengeautomatene på Kiwi, der de strekker ut en hånd så snart de hører det klinger i mynt i skålen.
I Oslo har man jaget narkomane fra Slottsparken, fra Plata, fra Sentralstasjonen – man har forsøkt å “rydde” i sentrum. Det har vært “våre” rusnisbrukere, og de skulle det være lov å flytte på, i motsetning til de fire utstrakte kvinnehender ved hver trafikklysstolpe i krysset nedenfor Scotchman. Man har forsøkt å dytte horene ut til sidegatene på Karl Johan, med unntak av når det er mørkt og politiet ikke er i nærheten. Man har jaget heroinistene vekk fra under bruene, fått til sprøyterom, for at turistene ikke skal måtte se knesvake nyskutte dophuer med nåla i armen. Hvorfor skal vi nå plutselig vise “menneskelighet”?
Er det noen annen årsak til å begrense tiggingen i byene, til tider og steder som passer oss bedre – enn at turistene skal få et renere inntrykk av byene våre? Skal ikke folket som bor i byen året gjennom, få slippe trykket fra de som jages ut av sentrum og til distriktene? Jeg mener politiet, som vandrer byene, har større kompetanse på hva som vil hjelpe, enn hva Faremo har. Faremo har også, tror jeg, en litt ideologisk vinkling på sitt halvgjorte arbeid – dette med at folk er folk, liksom – og noen ting gjør man bare ikke. Jeg tenker Faremo tenker “menneskeverd” også, men så glemmer hun at ansvaret ikke er norsk.
En av fire nordmenn gir til tiggere. Det er en av fire for mye. Det er utrolig lenge siden vi har hatt en skikkelig statlig holdningskampanje, det hevdes at statlige holdningskampanjer har liten virkning, såfremt de ikke har bøter eller skremsel som virkemiddel. Jeg tror en kampanje som sier “Hvis du vil ha de ut, ikke gi!” ville hatt effekt. Det er den eneste måten å få bukt med tigging på. Ikke gi. Jeg så med en viss tilfredshet et fjernsynsinnslag om romkvinnen som hadde sittet i fire timer og fått inn elleve kroner i koppen.
Hvis en kampanje ikke virker, kan jeg tenke meg å kriminalisere det å putte penger i koppen til tiggerne. Vi er gode på sånt.
Med bøter eller fengsel straffes den som…
Tigger – illustrert med skuespiller McKellen
