Kategoriarkiv: oslo

Med bøter eller fengsel straffes den

Rumeneren Lulian Bulai har ytret seg på NRK sine nettsider om Tiggerparadiset Norge. Ytringen passer oss som ønsker å ikke bli invadert av tiggere, som ønsker å slippe lukten av avføring fra mennesker når vi går tur langs Akerselva og i Botanisk have. Man kan hevde at min forrige setning er stigmatiserende, kanskje til og med brun – når jeg bringer inn avføring i argumentasjonen – men det er slik at det lukter menneskebæsj flere steder i Oslo.

Jeg merker at jeg slites mellom anstendighet og hva enkelte (også jeg) anser som det motsatte. De er jo mennesker. Folk er folk, liksom. Jeg sto selv på andre siden i en slik greie på Mysen i 2004, der naboene til asylmottaket nevnte rotter og kloakk i samme stening som asylsøkere. Det er klart jeg reagerte da. Det viste seg også å være feil – det var ikke asylsøkerne som var årsak til at rørene gikk tett. Det var alderen og dimensjonene, og ikke faen om min stigmatiserte gruppe beboere skulle få den også. Det gjelder å legge ansvaret der ansvaret skal ligge – og akkurat her lurer jeg på om jeg møter meg selv i døra.

I Bergen sier de nei til statlige penger til å sette opp dasser. Jeg er enig. Vi trenger ikke fasiliteter for å oppmuntre tigging. Man kunne kanskje tenke seg “festivaldasser” – og kanskje det ville luktet mer av blomster i byene våre hvis møkka lå i dunker – men veid opp mot tilretteleggingen blir det feil. I Oslo ber man om at romfolket skal få et botilbud, i en by der man nesten ikke klarer å gi tilbud om offentig/kommunal bolig til folk med større tilknytning til riket, enn romfolket. Så er jo spørsmålet om romfolket vi snakker om, er romfolk – eller om de er rumenere. Rene Karoli nektet å hjelpe etter å ha fått “romfolksjokk” på Årvoll, fordi de ikke var “vårt folk”. Ikke for at det skal bety så mye, folk er folk, liksom – men vi snakker om romfolk hele tiden, og så glemmer vi at mange ikke er romfolk – og felles for de begge er at det eneste de ønsker å gjøre, er å tigge i ett av verdens rikeste land, fordi resten av Europa ikke virker.

Asylsøkere er per definisjon vårt ansvar. Det er noen internasjonale konvensjoner vi må følge. Tiggere, som reiser fritt i Europa, er ikke vårt ansvar. De er sitt eget ansvar. Vi har ingen rom-konvensjon som sier at vi må gi de dasser og innkvartering. Etter vår standard lever de – her i Norge – under uverdige forhold. Hvis noe land skal ha ansvar for tiggerne, må det være det landet de kommer fra – og her snakker vi i hovedsak om Romania. Det er naivt å tro på historiene deres. Det er mulig tiggerne ikke ljuger også, men de kan fortelle historiene sine et annet sted, og hvis de skal gjøre fra seg, kan de gjøre det i eget reir. Vi er et naivt folkeferd, vi nordmenn – såfremt vi kjenner disse menneskene og lytter til historiene deres. Jeg vil ikke høre de. Jeg vil ikke ha relasjon til tiggere. Hvis jeg får relasjon bare til en av dem, vil naiviteten min komme til overflaten, vil hjertet banke for romfolket – og for hvor jævlig de har det både hos oss og hvis de reiser hjem til Romania.

Jeg ønsker det siste. Jeg ønsker et tiggerforbud. Det er ikke slik at vi må åpne øynene for all verdens realiteter. Dette er en realitet vi ikke trenger under broene og i gatene våre. Oslo er en liten by. Det er femten minutter med bil mellom A og B i Oslo. Vi er ikke London, Berlin eller Paris. Tiggere drukner ikke i noen folkemengde i Oslo, som de gjør i metropoler. De er utrolig synlige i Oslo. Bergen er enda mindre, og de er enda mer synlig – og på Nesodden holder det med en utenfor kjøpesentrene for at det skal være synlig og tydelig. De gjør det. De migrerer til fergeleier, til bygda, til rett ved siden av vekslepengeautomatene på Kiwi, der de strekker ut en hånd så snart de hører det klinger i mynt i skålen.

I Oslo har man jaget narkomane fra Slottsparken, fra Plata, fra Sentralstasjonen – man har forsøkt å “rydde” i sentrum. Det har vært “våre” rusnisbrukere, og de skulle det være lov å flytte på, i motsetning til de fire utstrakte kvinnehender ved hver trafikklysstolpe i krysset nedenfor Scotchman. Man har forsøkt å dytte horene ut til sidegatene på Karl Johan, med unntak av når det er mørkt og politiet ikke er i nærheten. Man har jaget heroinistene vekk fra under bruene, fått til sprøyterom, for at turistene ikke skal måtte se knesvake nyskutte dophuer med nåla i armen. Hvorfor skal vi nå plutselig vise “menneskelighet”?

Er det noen annen årsak til å begrense tiggingen i byene, til tider og steder som passer oss bedre – enn at turistene skal få et renere inntrykk av byene våre? Skal ikke folket som bor i byen året gjennom, få slippe trykket fra de som jages ut av sentrum og til distriktene? Jeg mener politiet, som vandrer byene, har større kompetanse på hva som vil hjelpe, enn hva Faremo har. Faremo har også, tror jeg, en litt ideologisk vinkling på sitt halvgjorte arbeid – dette med at folk er folk, liksom – og noen ting gjør man bare ikke. Jeg tenker Faremo tenker “menneskeverd” også, men så glemmer hun at ansvaret ikke er norsk.

En av fire nordmenn gir til tiggere. Det er en av fire for mye. Det er utrolig lenge siden vi har hatt en skikkelig statlig holdningskampanje, det hevdes at statlige holdningskampanjer har liten virkning, såfremt de ikke har bøter eller skremsel som virkemiddel. Jeg tror en kampanje som sier “Hvis du vil ha de ut, ikke gi!” ville hatt effekt. Det er den eneste måten å få bukt med tigging på. Ikke gi. Jeg så med en viss tilfredshet et fjernsynsinnslag om romkvinnen som hadde sittet i fire timer og fått inn elleve kroner i koppen.

Hvis en kampanje ikke virker, kan jeg tenke meg å kriminalisere det å putte penger i koppen til tiggerne. Vi er gode på sånt.

Med bøter eller fengsel straffes den som…

Tigger - illustrert med skuespiller McKellen

Tigger – illustrert med skuespiller McKellen

AMK

Jeg sitter i Priusen og ser en mann forsøke å hjelpe en mann som ikke klarer å stå på bena. Det er minus 15 grader. Det ser ut som om de er kompiser. Han som ikke klarer å stå på bena, ramler seg fremover etterhvert som han blir hjulpet opp, og mannen som er oppegående gir opp omtrent samtidig som mannen som ikke er i stand til å stå på bena, også gir opp. Han blir liggende på frostbakken. Nå har vi alle sett på TV at det av og til hjelper å gi en ørefik for å få folk til å komme rundt igjen, men den oppegående mannen burde ikke brukt knyttneven.

To ganger. Fortsett å lese

Ralph

Dette skulle være en historie der Ralph hadde fortellerstemmen. Ralph er en sort gammel border collie, det vil si, han er ikke helt sort, for han er grå i tuppene, og har fått sølvstenk enkelte steder i pelsen. Han er ingen spesiell border collie, annet enn at fra at alle av samme rase er spesielle på sitt vis. Ralph har en lett tourette, han boffer hver eneste gang han synes at there’s something wrong with this picture, så når han kommer sammen med eieren sin, og Tore – som også er hund, og ser meg – så boffer han, selv om eieren sier ”Ralph!”. Det bare bobler, det bare må ut.

Eieren er en mann som har vært rundt kvartalene noen ganger flere enn de fleste av oss. Når han har vært rundt disse kvartalene, så har han smakt litt på livet, også på slike ting nesten hele resten av landet man ikke skal smake på. Fortsett å lese

Jul på Dæl’enga

”Gratulerer med dagen, Sverre!”

Fru Rosenquist åpner døra fra leiligheten sin i første.

”Jo takk, fru Rosenquist”, mumler Sverre Vallum. Han tror hun bor i det derre kikkehullet.

”Har du sovet i natt, da Sverre?”
”Nei. Det var trafikk hele natta. De stopper aldri.”
”Ja. Ere’kke fært, Sverre”, konstaterte fru Rosenquist.”Har’u fått noe bløtekake i dag da, Sverre?”

Sverre Vallum blir irritert. Fru Rosenquist avslutter alltid med navnet hans på slutten av hver setning. Hun har avsluttet alle setninger med ”Sverre” i toogtredve år, så lenge de har delt oppgang. De siste tjue åra, siden kona hans gikk bort, hadde Rosenquistkjerringa spurt om den derre bløtekaka på bursdagen hans. Han har ikke sett snurten av noen bløtekake siden fru Vallum gikk bort. De har finfin napoleonskake på Samson. En gang i året spiser han napoleonskake på Samson, med en kopp kaffe med melk, og en påfyll på kaffen. Fru Vallum pleide å bake bløtekake med romkrem og syltetøy med biter i. ”Aprikos”, tenker Sverre Vallum, uten å være sikker.

”Nei, jeg har ikke fått noe bløtekake i dag. Hvem skulle bake bløtekake til meg, fru Rosenquist?”

Han slutter å mumle, og avslutter setningen skarpt. Hun lar seg ikke merke, men kvitrer ”Jeg tenkte kanskje fru Johannesen i andre, Sverre`?”

Han kikker på fru Rosenquist, og lurer på hvor hun finner forklær med samme mønster som navnet sitt. Blekgult forkle i dag, utvaska roser og brungrønne kvister. Sverre Vallum skjønner seg enda ikke på damer.

”Fru Johannesen har sikkert ikke stått opp enda. Narkomana over gangen for henne holdt på til fem i morres.”

Han er trøtt og kjenner at han vil ha seg en lur han også, men vet at han ikke klarer før på eftan.

”Neida, hu gikk ut for litt sia, Sverre, hu sa noe om en julerøver på bingo’n på Cal Berner, så stakk ’a, skjønner’u, Sverre.”

Han er ingen bingospiller, men var på besøk i tredje etasje der de spiller bingo et par år etter at fru Vallum døde.

Dama var ung, finere enn napoleonskake, men han fikk det ikke til. Snill var hun også, tok bare halv pris selv om hun hadde prøvd hardt, og hun smilte hyggelig når han gikk derfra.

”Jasså, fru Rosenquist, jaja. Neida, jeg får gå videre, du får ha det så godt.”

”Ha det bra da, Sverre.”

”Du får feire med måte, Sverre”, sier hun til ryggen hans.

Sverre Vallum løfter hånden til hilsen før han griper etter låsvrideren på ytterdøra. Kulehullene i døra er fremdeles ikke reparert.

Sverre Vallum tenker, mens han sjokker bortover Dælenenggata mot baker Samson i Trømsøgata, at det var enklere før i tia. De hadde dass i bakgården med smijernsnøkkel til når han var guttunge og vokste opp – og når han gifta seg med fru Vallum, så hadde de klaskedass i mellometasjene. Folk var fine. Nå har han en flott dass hengende på veggen på badet, med hvite fliser overalt, varme i gulva, og vaskemaskin. Han er redd for at dassen skal ramle ned av veggen fordi den knirker når han setter seg. Han er mest redd for at han ikke skal komme seg opp hvis den ramler ned, og at noen skal finne han med buksa rundt anklene, med ræva hengende ute. Nå bor det alltid en eller annen knesvak gærning med rulleskøyter i oppgangen, en skriker, eller en banditt. Han banditten med kulehulla bor i leiligheten sin enda.

Sverre tenker at det var en dårlig advent i fjor, når han psykopaten okkuperte plass hos hun psykotiske over gangen. Politi var på besøk oftere enn Aftenpostens aftenbud i oppgangen da. Jula gikk føyken i fjor i hvert fall, og da var det han, og ikke fru Rosenquist som satt med øya klistra til kikkehullet hele tia.

Hva de kunne finne på! Hvordan kan de røske fra hverandre kåken sin, hvordan kan man plukke hvitflisene av baderomsvegga, rive ned dørkarma? Hvordan kunne de finne på å kaste materialer ned fra tredje til første, bare over kanten? Noen kunne få det i hue og daue. Det rareste, synes Sverre Vallum, er at hun psykotiske la ryggesekken sin på kokeplata, og skrudde plata på seks, men da fikk de kasta henne og han gærningen ut på dagen. Synd de ødela julefreden.

”Nå tenker’u fært, Sverre.”

Sverre Vallum kom sakte ut av tankene sine, og oppdaget fru Johannesen på hushjørnet ved nummer 14. Først klarte han ikke å snakke like fort som han tenkte, etter at han fikk Parkinsons, men når går begge deler omtrent like sakte.

”Vant du julerøver’n, Olaug?”

De flyttet inn omtrent samtidig i gården, Fru Rosenquist og mannen, Olaug Johannesen, og Vallum med frue. Han liker å være på fornavn med henne, like mye som han foretrekker at fru Rosenquist skal hete fru Rosenquist.

”Det ble en mark kaffe. Ali Baba eller en annen av røvera tok denna røver’n, men det er røvere hele tia nå, så jeg tar’n nok til slutt. Hvor skal du hen da, Sverre?”

Sverre Vallum trekker på det. Olaug har alltid vært ei vimse, men han synes at hun skal vite sånt.

”Jeg skal på Samson.”

”Hva skal du der da? Har du bursdag eller noe… Ja visst! Du har bursdag. Gratulerer med fødselsdagen din i dag da, Sverre, og jeg som ikke har kjøpt en kvast til deg engang!”

”Det gjør ingenting, Olaug.” Han tenker seg om en ny liten evighet. ”Kan jeg få invitere? De har god napoleonskake.”

———————-

”Tusen takk for kaffen, Sverre. Har’u virkelig gjort detta aleine på fødselsdagen din i tjue år?”

Fru Johannesen tripper ved siden av Sverre Vallum bortover Dæl’enggata. Han er engstelig for å gli på en holke som ikke er der. Det er tørre minusgrader i gata. Han sukker.

”Ja, jo, jeg har vel det…”

Fru Rosenquist står i ytterdøra med kulehull når de kommer.

”Nå har Namsmann stengt leiligheta til han utlendingen i tredje, nabo’n din, Sverre. Døm sa atte det var noe som het håemmess og at det hasta å få’n ut. Det va’kke ulovlig å bli skutt etter, og brudd på leiekontrakta var det vertfall ikke, men all den skytinga og all den festinga tilsammen, gjorde at de kasta’n ut på dagen. Hører’u, det er ro nå, Sverre.”

Fru Rosenquist stråler eksklusivt til Sverre. ”Jeg så det i stjernene, jeg så Namsmann i stjernene, Sverre – og nå er’n vekk!”

Olaug Johannessen fnyser til Fru Rosenquist.

”Detta har jeg ordna fordi jeg ringte gårdeier’n og de kontakta Namsmann, og derfor blir det jul på Dæl’enga i år. Kom Sverre, så kan du hvile i andre hos meg en stund, før du går opp og tar deg en liten lur.”

3669,50 og et berg med søppel

Mannen hadde et arsenal med piper, de mest brukte var henlagt på stuebord og settebord. I seksjonen sto to fulle pipestativer. Godpipa lå på skrivebordet, sammen med piperensere og annet pipeverktøy. Det luktet surt i leiligheten, han kjøpte ikke sin pipetobakk på Sol Cigar Co i Henrik Ibsens gate. Det var rødmiks i pipa.

Så hadde han en hel del ytterjakker, et oksygenapparat, og småting i esker – småting som gjorde det mulig å reparere for eksempel en buksesele hvis den skulle gå i stykker. Fortsett å lese

Byråkraten

Skrevet før jeg fylte femogførr.

Firogførti skjema på elleve saker.

Det var en topp ved månedsskiftet, antall saker til saksbehandling. Det hadde kommet inn elleve ekstra. Han tenkte tilbake på rakettoppskytingen ved årtusenskiftet, da de største rosene på himmelen ute i Oslofjorden hadde tatt pusten fra ham og alle de andre som hadde stått på Rådhusbrygga, der fargerike voksende giganter sugde mengden svaiende inn i fremtiden.

Y2K slo ikke til – togene gikk 1. januar 2000, datamaskinene og brødristerne virket. Det var kanskje akkurat denne virksomheten som hadde en Y2K-chip som sluttet å virke ved årtusenskiftet?

Offentlig sektor er den størst voksende bransjen nå under finanskrisen. Trygg jobb, trygg arbeidsplass, og firogførr, elleve saker. En papirflytter sammen med tretten andre. Papirflytter! I null-ni?

Hver sak, fire skjema på papir. Samme data inn i fire ulike, ett A3-omslag i gult og tre til hvert sitt bruk. Samme informasjon på samtlige skjema. Hvor er knappen å trykke på? Hvor er det papirløse samfunnet. Kommunerevisjonen skal ha alt på papir.

Hvor er den digitale signaturen? Den som sparer oss for papir.

Korridorene virker endeløse. Kopier skal i perm, Sovjet er død, på Cuba bruker de elleve skjemaer for å bestille en turistbuss, og enda er det ikke sikkert at den kommer – men her er den gyldne middelvei mellom et avviklet Sovjetunionen og et dysfunksjonelt Cuba. Det gule omslaget, med innhold – skal bæres og leveres til en kollega i en annen etasje. Et tannhjul i andre etasje – som skal gjøre sin oppgave, før saksmappen kommer tilbake noen uker etter – og et nytt gult omslag i A3 skal produseres, en fersk ut-sak etter at inn-saken har vært behandlet.

Firogførr. To og en halv time så blekket spruter. De hadde sagt at de trengte nytt blod, nye tanker – de ønsket kompetansen. Da var han firogførr og trakk ned gjennomsnittsalderen.

15 minutter pr. sak pr.

14 saksbehandlere og 2400 saker i året.

36000 minutter, der det hadde holdt med en tredjedel og en knapp å trykke på.

Han likte at de ønsket hans kompetanse, etterhvert likte han ikke at de ikke brukte den. 600 timer. Han og kollegene bruker 82 dager tilsammen på meningsløs papirflytting. Javel, så er det ikke mer enn seks fulle arbeidsdager i året på hver.

Det er inn-sakene. Så skal de ut. Det er når de går ut, at pengene kommer inn. Derfor er de 14 selve grunnpilarene i maskineriet. De mente det selv. Det er da oljen tilføres. 14 stykker, ikke 12 fortapte, ikke fantastiske fire. De håndterer 14,3 saker hver i måneden, 3,6 i uka (ok, si fire).

Jeez, de er 14 fortapte der de kunne vært fire fantastiske – men byråkratiet har en egen evne til å forsterke seg selv. Førtiseks år, og drar ned gjennomsnittsalderen, godt på vei til å bli en del av museumskulturen, med et falmende bilde på netthinnen av en helvetes svær og svimlende rød nyttårsrakettrose på hele himmelen, over Oslofjorden et sted.

Firogførr.

Alene


Når man dør i badekaret, og er alene, og det er tilgang på dryppende varmt vann, slik at vannet liket ligger i aldri blir helt kaldt – og man ligger lenge, kanskje noen uker, så begynner det å leve igjen

En ting er at det renner over. Det første som renner over, er vann. Etterhvert som tiden går, er det mer enn vann som renner over kanten på badekaret. Det begynner å gro organismer opp etter veggene, det legger seg et belegg over badekarkanten.

Er man heldig, så er det sluk på badet. Likevel, når det går en tid, så tettes sluket. Det gror greier i entreen også.

Nye brannsikre og lydtette dører vil stenge lukt ute lenge. Naboene vil merke en søtlig og ukjent lukt først etter en tid. Når lukten først har trengt ut i korridoren, tar det kort tid før lukten blir utålelig. Naboene ringer noen.

Når noen har konstatert organismen som er igjen i leiligheten, (den har ikke “sjel” lengere), kontakter de saneringsfolkene.

De tar med seg en stamp som kan forsegles.

De løsner badekaret.

De heller liket over i stampen.

-

-