Jeg har en sånn genser på meg, hvor jeg kan se konturene av navelen igjennom. Den er introvert, altså det er ikke noe som ser ut som en stiff nipple midt på torsoen. Det plager meg litt at det er en kulemage med en dump midt på. Nå er det ikke navelen som er problemet. En litt mindre pondus ville fjernet dette landemerket midt på magen.

Hadde det vært bare meg, ville det ikke bekymret meg like mye. Jeg kunne godt levd med navelen og kulemagen hvis jeg ikke hadde noen der sammen med meg, hvis det da ikke var slik at jeg hadde som mål å ikke leve alene. Et liv alene er ikke mye liv, så hadde jeg gitt faen, ville jeg sannsynligvis ikke levd så lenge – og det hadde forsåvidt vært greit – men nå er det ikke slik, og faen ta all denne påskemarsipanen.

Forleden inviterte hun på trening; “Litt tredemølle, kanskje?” og jeg sa nei. Hadde jeg vært smart, så hadde jeg sagt nei litt mer vennlig, men det var en av de dagene da man åpner øynene og kikker opp på en av disse små tordenskyene som av og til – og av en eller annen merkelig årsak - befinner midt over dobbeltsenga i soverommet. Man har slike dager. Jeg regner med at de fleste har noen slike, uten at det kan forklares hvorfor. Det var ingen forklaring. Solen skinte utenfor, et par spurv kvitret, det var frokost klar i første. Alt lå til rette for en ok dag, og så var den helt kuk allerede før den startet.

Det er ingen regel at når solen skinner, så er det en bra dag. Fugler som kvitrer, kan godt være kun til irritasjon, og kanskje er egget for bløtt eller for hardt – uansett hvor smilende det er. Ut over dagen, etter at 600 mg spanske smertestillende hadde drept det meste av skallebanken som fulgte med lavtrykket, tenkte jeg at jeg burde sagt “nei takk” litt mer vennlig – eller kanskje til og med sagt “ja takk, takk for at du drar meg med.” Likevel må disse dagene nesten få gå over av seg selv, og hun var smart nok til å la meg være i fred, kanskje lot hun meg være i overkant i fred – men jeg ba om det selv.

Menn har ingen sykliske greier å skylde på, selv om enkelte hevder at mansen finnes. Jeg tror min egen mansen – om den finnes – enten kommer fra et generelt behov for å være i periodisk dårlig humør, eller fordi det er lenge siden jeg har spist rødt kjøtt. Kanskje kvinner også har behov for å være i periodisk dårlig humør – og har denne uka i måneden å skylde på – uten at akkurat den tesen ikke er annet enn det, altså en tese – som verken kan bekreftes eller avkreftes uten en vitenskapelig undersøkelse. Menn har altså ikke ett eneste hormon å skylde på, på samme måte som de ikke har noe de skulle sagt om de skulle få bank av sin aller nærmeste.

Jeg må nå skynde meg å si at hun ikke utøver vold, verken fysisk eller psykisk. Det er ikke en sånn type tekst hvor jeg tar ut samlivsfrustrasjoner. Dette er en gjennomgående navlebeskuende ytring, i forbindelse med kontemplering over livet. Hvilke dager er mer hensiktsmessig enn akkurat disse, da folk flest er på sjøen eller på hytta eller på kjøpesenteret – og jeg er på jobb og har oval (les: veldig elliptisk)  lunsj? Jeg har vært utsatt for slikt, der manndommen og egenverdet forsvant, først umerkelig, deretter påtagende – og kanskje det er derfor jeg våkner opp rasende en lørdag morgen?

Det tar tid å erkjenne et endret jeg. “Jeg er lett-ledd,” pleide jeg å si. Jeg ler lett fremdeles. Jeg finner humoren i det meste, men jeg ler mere svart nå enn før. Jeg tror, fordi jeg er skadeskutt, at jeg også nå legger ut selvskudd, bare for å se hva som skjer. Så ler jeg av bekreftelsen, nesten som løytnant Dan Taylor ler – og forbanner Gud, øverst i masten – og jeg har begge bena i behold.

Ikke bare det. Jeg har også denne genseren på, hvor jeg kan se konturen av navelen.