Kategoriarkiv: skildring

Litt tredemølle, kanskje?

samliv, skildring, ,

Jeg har en sånn genser på meg, hvor jeg kan se konturene av navelen igjennom. Den er introvert, altså det er ikke noe som ser ut som en stiff nipple midt på torsoen. Det plager meg litt at det er en kulemage med en dump midt på. Nå er det ikke navelen som er problemet. En litt mindre pondus ville fjernet dette landemerket midt på magen.

Hadde det vært bare meg, ville det ikke bekymret meg like mye. Jeg kunne godt levd med navelen og kulemagen hvis jeg ikke hadde noen der sammen med meg, hvis det da ikke var slik at jeg hadde som mål å ikke leve alene. Et liv alene er ikke mye liv, så hadde jeg gitt faen, ville jeg sannsynligvis ikke levd så lenge – og det hadde forsåvidt vært greit – men nå er det ikke slik, og faen ta all denne påskemarsipanen.

Forleden inviterte hun på trening; “Litt tredemølle, kanskje?” og jeg sa nei. Hadde jeg vært smart, så hadde jeg sagt nei litt mer vennlig, men det var en av de dagene da man åpner øynene og kikker opp på en av disse små tordenskyene som av og til – og av en eller annen merkelig årsak - befinner midt over dobbeltsenga i soverommet. Man har slike dager. Jeg regner med at de fleste har noen slike, uten at det kan forklares hvorfor. Det var ingen forklaring. Solen skinte utenfor, et par spurv kvitret, det var frokost klar i første. Alt lå til rette for en ok dag, og så var den helt kuk allerede før den startet.

Det er ingen regel at når solen skinner, så er det en bra dag. Fugler som kvitrer, kan godt være kun til irritasjon, og kanskje er egget for bløtt eller for hardt – uansett hvor smilende det er. Ut over dagen, etter at 600 mg spanske smertestillende hadde drept det meste av skallebanken som fulgte med lavtrykket, tenkte jeg at jeg burde sagt “nei takk” litt mer vennlig – eller kanskje til og med sagt “ja takk, takk for at du drar meg med.” Likevel må disse dagene nesten få gå over av seg selv, og hun var smart nok til å la meg være i fred, kanskje lot hun meg være i overkant i fred – men jeg ba om det selv.

Menn har ingen sykliske greier å skylde på, selv om enkelte hevder at mansen finnes. Jeg tror min egen mansen – om den finnes – enten kommer fra et generelt behov for å være i periodisk dårlig humør, eller fordi det er lenge siden jeg har spist rødt kjøtt. Kanskje kvinner også har behov for å være i periodisk dårlig humør – og har denne uka i måneden å skylde på – uten at akkurat den tesen ikke er annet enn det, altså en tese – som verken kan bekreftes eller avkreftes uten en vitenskapelig undersøkelse. Menn har altså ikke ett eneste hormon å skylde på, på samme måte som de ikke har noe de skulle sagt om de skulle få bank av sin aller nærmeste.

Jeg må nå skynde meg å si at hun ikke utøver vold, verken fysisk eller psykisk. Det er ikke en sånn type tekst hvor jeg tar ut samlivsfrustrasjoner. Dette er en gjennomgående navlebeskuende ytring, i forbindelse med kontemplering over livet. Hvilke dager er mer hensiktsmessig enn akkurat disse, da folk flest er på sjøen eller på hytta eller på kjøpesenteret – og jeg er på jobb og har oval (les: veldig elliptisk)  lunsj? Jeg har vært utsatt for slikt, der manndommen og egenverdet forsvant, først umerkelig, deretter påtagende – og kanskje det er derfor jeg våkner opp rasende en lørdag morgen?

Det tar tid å erkjenne et endret jeg. “Jeg er lett-ledd,” pleide jeg å si. Jeg ler lett fremdeles. Jeg finner humoren i det meste, men jeg ler mere svart nå enn før. Jeg tror, fordi jeg er skadeskutt, at jeg også nå legger ut selvskudd, bare for å se hva som skjer. Så ler jeg av bekreftelsen, nesten som løytnant Dan Taylor ler – og forbanner Gud, øverst i masten – og jeg har begge bena i behold.

Ikke bare det. Jeg har også denne genseren på, hvor jeg kan se konturen av navelen.

Hørgård Målselv 13,5 fot

skildring, Uncategorized

Det var alltid artigere å fiske sandskrubb i kulpene oppe ved russegrensa, enn det var å jage ørret. Fatter syntes det var bedre å steike kjøttkaker på bål, enn å fiske laks. Mygga svermet over kjøttfarsen, og når gubbene kom tilbake fra elva, med eller uten laks, serverte han myggmarinerte kjøttkaker med kokte poteter. Han lærte å lage mat på kokkeskole i militæret.

Da han kom ut i tjeneste, og skulle koke til 500, ringte han via vekselen til min bestemor, som var kokke på Svalbard i sin tid. Han var fortvilet fordi han ikke hadde lært å koke til så mange, og hun sa han burde lært seg gangetabellen, for hvis han kunne lage til ti, så kunne han lage til 500 – det var bare å gange oppskriften med 50.

Han hadde gått fem år på skole når tyskerne kom. De gjorde skolebygningen om til kommandosentral for krigen ved Litsafjorden, og første etasje hos bestemor ble tyskerbolig. En av tyskerne i første kommanderte ham til å sitte naken i trappa mellom første og andre etasje vinteren -42/-43. Man gjorde som man fikk beskjed om, det hendte de henrettet folk som stjal av lastebilene som  distribuerte forsyninger.

Det ble med den ene turen sammen med ham og stanga hans, en 13,5 fot Hørgård Målselv tohåndsstang. Jeg er usikker på om han visste hvordan den skulle brukes, men når han hadde vært på guttetur, så hendte det at han kom hjem med laks. Noen ganger kom han hjem fra fjordfiske også, med kasser full av usløyd fisk. Han var sjelden edru etter disse rekreasjonsturene, så mutter måtte prekevere det hun måtte finne på kjøkkenbenken klokka fem på morran, mens han sov ut rusen. Det er rart hvordan man kan oppleve trygghet og lykke ulikt. Det var ikke alle kompisene mine som hadde en far, og min jobbet, min kunne bevege seg overalt, snakke med alle – og blant de gamle krigsseilerne som drakk seg sanseløs på hva de måtte ha for hånden, om det var gjæret i bøtter eller kom på flaske – var han konge.

Lykke er relativt. Han var der. Fra jeg var liten og til jeg ble voksen, omtrent i trettenårsalderen, hadde vi tre turer sammen, og de opplevde jeg som spesielt lykkelige. Fra tretten og ut, når han forvandlet seg fra pappa, til fattern, til gubben, sto jeg på egne ben. Jeg kunne lappe et punktert sykkeldekk, knyte en fiskeknute, rulle en røyk, og sparke en ball. Min bestefar lærte meg alt, unntatt å rulle røyk.

En dag rullet en gammel gul Rekord forbi med en moped bakpå tilhengeren. Vi kastet oss på sykkelen, Willy og jeg, og fulgte etter ned til skit-tippen, der vi ofte konkurrerte med måker og rotter om søpla. Vi startet kjøreopplæringa på en moped modifisert med et hjul fra en kombisykkel, og ratt fra en Tomahawk, lekte med den en ukes tid, før vi gikk tom for gressklipperbensin – og kjørte de siste elleve metrene på blåmaling før vi dumpet vraket på en stikkvei ved Storfjellet.

Jeg vet ikke hvor Willy hentet motorsyklene fra. Låver og uthus, kanskje? Han pleide å raide hytter, vet jeg, men kanskje han kjøpte de, fordi Josef, faren og grandonkelen hans, alltid hadde tekneboka spekket med kontanter, så om det forsvant noen sedler, merket han det ikke.

Av en eller annen årsak var det fremdeles etterkrigstid i Kirkenes, vi fant fremdeles krutt og granater. Willy fant etterkrigsmodeller. BSA’er, NSU’er, og Tempo Taifun. Når en var oppbrukt, dukket en ny en opp. De var ensetere med baggasjebærer, de var tosetere med fjærer på setene, og en og annen med sal. Den første dukket opp samtidig med sirkus Arnardo en vår, jeg kastet meg bakpå, han tok av, steilet og dro, mens jeg satt igjen på grusbakken. Vi skulka sirkus den sommeren, dro på fisketurer, ble jaget av politiet fordi trettenåringer ikke skal kjøre uregistrerte motorsykler, men de tok oss aldri fordi vi var på sykkel og kunne stikkveiene. Politiet var i bil, de gadd sjelden løpe etter til fots.

Visst var det farlig, spesielt når det begynte å bli glatt, og vi manglet lys i mørket. Det hjalp å henge på en bil som hadde lys. Etterhvert begynte vi med tørklær over nese og munn for å holde insektene ute av kjeften, og ansiktene skjult. Det var lykke under toppluene, og så jaget vi mer lykke når vi la ut på fisketur til grensen for å fiske sandskrubb, Willy ved rattet, jeg med en arm rundt midjen hans og fiskestengene i andre hånden – og etter fem mil stoppet sykkelen uten at vi ba den om det. Vi dyttet den to mil tilbake, til et sted der det pleide å komme biler av og til, og haiket hjem til en lusing og fire skiver med speilegg.

Josef holdt oss med bensinpenger og sigaretter, uten at han var klar over det. Vi skrev egne lapper til damene i kiosken, og de visste alle at vi gjorde lappene selv, men de ga oss Winston og Pall Mall uten filter, og vi dro opp i grenseelva en gang til, denne gangen på en sykkel med baggasjebærer i stål istedenfor sete eller sal, og det var vondt å sitte men det gjorde ingenting. Jeg hadde med Hørgårdstanga, uten å spørre om lov. Den var så lang der elva var som smalest, at vi kunne pirke borti bjørk og rogn i Sovjetunionen. Aldri i verden at det var mulig å få noe på den, men Willy hadde garn, og da vi kremerte skinnet av en smålaks på bålet, spyttet sot og bein, sa Willy at det var godt å komme vekk fra søstrene sine, som også var noe mellom kusiner og tremenninger samtidig, og jeg fortalte at jeg hadde vært her før og fisket sandskrubb, så sa han at han var misunnelig fordi jeg hadde en fatter som virka, for hans var en skikkelig gærning.

Militærpatruljen sa at det ikke var så smart å knyte garn i grensestolper, i alle fall ikke de rødgrønne. De sa det var ikke så smart med garn i det hele tatt, men vi sa vi måtte jo spise, og så kikket de på det forkullede liket i bålet og sa velbekomme før de slet med seg garnet og gikk.

Fatter fikk lønn i en pose hver fjortende dag. Han spilte poker med gutta, og jeg syntes enda disse gutta var eksotiske før jeg visste hva eksotisk betyr. Tøffe gubber med hender så svære at en flush forsvant mellom fingrene deres. Menn som ikke het Knut og Nils og sånn, men hadde tilnavn som de ikke hadde funnet på selv. Noen var gamle krigere eller seilere, og hadde enda ikke drukket seg helt idioter – og det de hadde til felles var at de alle vanligvis var flinkere å spille poker enn fatter. Fatter var så dårlig å spille poker at mutter begynte å jobbe. Han pleide å komme hjem utpå ettermiddagen lørdag, med øyne som en nytrukket uer, og hvis han hadde med pomfri fra gatekjøkkenet, var helgen reddet.

Willy gikk også fem år på skole til sammen. Resten av tiden gikk han for lut og kaldt vann. Han var dårlig selskap for meg, fra han var bitte liten, men så slapp han inn i varmen mellom raidene, og ble elsket. Mutter var på jobb, og fatter var på jobb. Vi ungene, og Cato – regjerte fra åtte til fire. Det glaldt bare å lufte ut tobakksrøyken før gubben og mamma kom hjem. Jeg hadde sittet naken i trappa en vinter tidlig på søttitallet, for å ha herpa sene og snelle til Hørgård-stanga, men litt senere på søttitallet gjorde jeg ham oppmerksom på at han måtte være forsiktig, for vel var han sterk, men han måtte sove. Jeg tror han skjønte hva jeg mente, og når jeg kastet ut et dusin av kompisene hans, som ikke var så eksotisk mer, men luktet og støyet, så han på meg med et litt annet blikk.

En gang anmeldte han oss for ulovlig mototsykkelkjøring. Politiet hentet meg inn, forhør og greier, men det var ord mot ord og ingen vitner, og Puch’en ble stående på gårdsplassen. Vi fikk de etter oss, de spanet. De tauet Willy inn rutinemessig når det hadde vært innbrudd i hytter, eller i forretninger i byen. Vanligvis hadde de rett, men kunne ikke gjøre noe. En gang fikk de ham dømt, og han havnet på en barnevernsinstitusjon en vinter. De trengte oss inn på fotballbanen en gang. Puch’en først og svartemaja etter. Vi slengte fra oss sykkelen og løp. Deretter så vi, fra bak et hushjørne, at de løfte sykkelen inn i maja. Vi hadde bare ett å gjøre. Dra ned på politikammeret å melde sykkelen stjålet. Vi startet den ikke før vi var ute av syns- og hørevidde.

Politiet kom på besøk en vinterdag. De parkerte en Amazon utenfor døra, uniformerte menn i sivil bil, og hadde jeg stjålet snescooter? Fatter dengte meg når de gikk, ikke fordi jeg hadde gjort noe galt, men fordi politiet kom på døra. Jeg rakk å se Willy sitte i baksetet før bilen dro, løp ut med svimerkene fremdeles på kinnet, fant ham oppi kvartalet. Han var ikke nær bakken igjen før purken fra Amazonen stoppet meg. Dagen etter fikk vi låne en scooter, på ordentlig, tok med oss en pose blodappelsiner og kjørte til den var tom for bensin, langt utenfor allfarvei.

Ralph

arbeid, oslo, politikk, samfunn, skildring

Dette skulle være en historie der Ralph hadde fortellerstemmen. Ralph er en sort gammel border collie, det vil si, han er ikke helt sort, for han er grå i tuppene, og har fått sølvstenk enkelte steder i pelsen. Han er ingen spesiell border collie, annet enn at fra at alle av samme rase er spesielle på sitt vis. Ralph har en lett tourette, han boffer hver eneste gang han synes at there’s something wrong with this picture, så når han kommer sammen med eieren sin, og Tore – som også er hund, og ser meg – så boffer han, selv om eieren sier ”Ralph!”. Det bare bobler, det bare må ut.

Eieren er en mann som har vært rundt kvartalene noen ganger flere enn de fleste av oss. Når han har vært rundt disse kvartalene, så har han smakt litt på livet, også på slike ting nesten hele resten av landet man ikke skal smake på. Fortsett å lese →

Freezing-winter-frost_fix

Lukten av stearin i minusgrader

Misc, skildring, Skrive, , , , , ,

Det kom noen snøfiller på taket i sjette, i Avinor-bygget i krysset Holbergsgate/Wergelandsveien. Jeg tenkte faen mens jeg tok et drag av en ulovlig Marlboro. Det blir noen sånne i løpet av uka. Det kom altså noen snøfiller etter en ellers god dag, hvor jeg har forsøkt å gjøre byen i rullestol i forbindelse med et kurs i universell utforming, og det var som å være på Tusenfryd – det var gøy, og så kom disse snøfillene og drepte fornøyelsen. Fortsett å lese →

Du skal ære din far

skildring

1

Radioen sto på en av disse maniske stasjonene. Programlederen gjorde århundrets begivenhet av hvemsomhelst sin navnedag, mens hiphop-musikken rytmet seg i bakgrunnen. Drosjesjåføren var en av de ikke-røykende, og ventet at også passasjeren respekterte et forbud. Avgangshall, fly, ankomsthall og drosje. Flere timer uten nikotin. Sykehuset lå bare fem minutter unna. Han grudde seg nå, sønnen. Musikken og nikotinhungeren forsterket følelsen.

Gamlingens hjerte hadde problemer med å pumpe blod ut gjennom trange årer. Derfor lå han der, i hvite laken, på en stålseng, i et lys grønt rom. De hadde sagt at det bare var et spørsmål om tid. Det var legen som hadde gitt den unge beskjed, den gamle ville ikke bry noen selv. Han visste naturligvis at sønnen skulle komme. Først hadde han det travelt med å legge på røret, og nå dette. Fortsett å lese →

Det er din skyld, mutter – at jeg er blakk i dag

kåseri, samfunn, samliv, skildring, , , ,

“Du må ta ansvar for livet ditt selv!”

Jeg er ikke så sikker på det lengre. Aftenposten melder at dårlig økonomisk teft går i arv. At min konto vibrerer rundt tallet null to uker etter lønning, og at “sparekonto” er noe jeg må slå opp for å finne ut av hva er – er ikke min skyld. Det er du, mutter! Du skulle lært meg. Du og fatter, naturligvis – men han er ikke her, og du står nå i første linje i avdelingen “klager”.

Så skal altså jeg ta ansvar for mitt eget liv, min egen økonomi? Ja, jeg må jo det – suge på totten fra fjorten dager etter lønn og til det kommer ny forsyning – en forsyning som suges nesten tom de to første dagene, og resten knuges på, i ytterst små doser, til det er tomt. Fortsett å lese →

Deaf date

Eros, skildring

Tanken på at en eller annen nabo skulle komme forbi og se henne naken streifet henne, men det var for varmt til at hun orket å bry seg. La de komme. Hun vandret rundt i huset nydusjet for å kjøle seg ned. Dører og vinduer åpne, for gjennomtrekk. Vannet rakk ikke å tørke, det ble byttet ut av en annen fuktighet. Hun var rastløs, nesten i ørske. Det var umulig å slippe unna, det var ikke flere plagg å ta av – ingen steder å gå. Temperaturen tre grader mindre varmt inne, ikke engang nevneverdig. Kroppen svulmet, selv sandalene var et halvt nummer for små. Fortsett å lese →

Byråkraten

arbeid, oslo, samfunn, skildring

Skrevet før jeg fylte femogførr.

Firogførti skjema på elleve saker.

Det var en topp ved månedsskiftet, antall saker til saksbehandling. Det hadde kommet inn elleve ekstra. Han tenkte tilbake på rakettoppskytingen ved årtusenskiftet, da de største rosene på himmelen ute i Oslofjorden hadde tatt pusten fra ham og alle de andre som hadde stått på Rådhusbrygga, der fargerike voksende giganter sugde mengden svaiende inn i fremtiden.

Y2K slo ikke til – togene gikk 1. januar 2000, datamaskinene og brødristerne virket. Det var kanskje akkurat denne virksomheten som hadde en Y2K-chip som sluttet å virke ved årtusenskiftet?

Offentlig sektor er den størst voksende bransjen nå under finanskrisen. Trygg jobb, trygg arbeidsplass, og firogførr, elleve saker. En papirflytter sammen med tretten andre. Papirflytter! I null-ni?

Hver sak, fire skjema på papir. Samme data inn i fire ulike, ett A3-omslag i gult og tre til hvert sitt bruk. Samme informasjon på samtlige skjema. Hvor er knappen å trykke på? Hvor er det papirløse samfunnet. Kommunerevisjonen skal ha alt på papir.

Hvor er den digitale signaturen? Den som sparer oss for papir.

Korridorene virker endeløse. Kopier skal i perm, Sovjet er død, på Cuba bruker de elleve skjemaer for å bestille en turistbuss, og enda er det ikke sikkert at den kommer – men her er den gyldne middelvei mellom et avviklet Sovjetunionen og et dysfunksjonelt Cuba. Det gule omslaget, med innhold – skal bæres og leveres til en kollega i en annen etasje. Et tannhjul i andre etasje – som skal gjøre sin oppgave, før saksmappen kommer tilbake noen uker etter – og et nytt gult omslag i A3 skal produseres, en fersk ut-sak etter at inn-saken har vært behandlet.

Firogførr. To og en halv time så blekket spruter. De hadde sagt at de trengte nytt blod, nye tanker – de ønsket kompetansen. Da var han firogførr og trakk ned gjennomsnittsalderen.

15 minutter pr. sak pr.

14 saksbehandlere og 2400 saker i året.

36000 minutter, der det hadde holdt med en tredjedel og en knapp å trykke på.

Han likte at de ønsket hans kompetanse, etterhvert likte han ikke at de ikke brukte den. 600 timer. Han og kollegene bruker 82 dager tilsammen på meningsløs papirflytting. Javel, så er det ikke mer enn seks fulle arbeidsdager i året på hver.

Det er inn-sakene. Så skal de ut. Det er når de går ut, at pengene kommer inn. Derfor er de 14 selve grunnpilarene i maskineriet. De mente det selv. Det er da oljen tilføres. 14 stykker, ikke 12 fortapte, ikke fantastiske fire. De håndterer 14,3 saker hver i måneden, 3,6 i uka (ok, si fire).

Jeez, de er 14 fortapte der de kunne vært fire fantastiske – men byråkratiet har en egen evne til å forsterke seg selv. Førtiseks år, og drar ned gjennomsnittsalderen, godt på vei til å bli en del av museumskulturen, med et falmende bilde på netthinnen av en helvetes svær og svimlende rød nyttårsrakettrose på hele himmelen, over Oslofjorden et sted.

Firogførr.

Øyeblikket

erotikk, samliv, skildring

Hun satt overskrevs på ham, det vante – det hun likte, det som tok henne til toppen akkurat når hun måtte ønske det.

Fingrene arbeidet iherdig, musklene klemte – hun stønnet og nærmet seg.

Hun rødmet mer.

På et øyeblikk var det der:

Han var med, men ikke helt. Han så ansiktet hennes, kjente på vanen, rutinen. Han så brystene hennes bevege seg i rytmen, at hudfoldene i ansiktet hennes hang mere enn vanlig.

Er dette fremtiden?

Er dette resten av mitt liv?

Hun druknet i øynene hans når hun kom.