“Ingen fare,” sa jeg til Silvia på Tiffany i Barcelona. “De har 30 dagers returrett. Det er 16 flere dager enn på internett, der jeg fant deg.” I dag er det 28 dager igjen av returretten, men jeg tror jeg er stuck med henne. Hun sa ja. Jeg gikk på kne, helt uten at hun kom med en sarkasme – hun har tidligere lovet meg en sarkasme hvis jeg noensinne går ned på kne. For å sikre meg litt, støttet jeg meg med en arm på kjøkkenbordbordkanten, slik at jeg sto på kne nærmest tilforlatelig. Det kunne se ut som om jeg lette etter en potet som hadde falt ned.

“Jeg liker tiffany-blå,” sa hun til meg en dag for et par uker siden. Jeg hadde naturligvis ikke snøring på hva tiffany-blå var, så jeg googlet det. Tiffany-blå er turkis, eller grønn. Det er ikke slik at vi ikke har snakket om dette tidigere, liksom. Derfor var jeg nesten sikker på at hun ville si ja. Jeg håpet hun ikke ville si jajajajaja, fordi på katalansk har denne j’en en h-lyd. Det er ikke første gang jeg har kommet med et forslag, riktignok ikke like stort forslag som dette – men hvor svaret har vært “jajajajaja… Nei!”

Det er ikke sånn at jeg er noe spesielt god på ringer, men jeg sa til Silvia at vi skulle innom Tiffany mens vi var i Barcelona. “Skal vi virkelig?” Jeg bekreftet. “Virkelig?” Jeg bekreftet en gang til. “Er du helt sikker?” Jeg svarte at det var da voldsomt til mas. Hun hadde lagt ut åta, jeg tror kanskje ikke hun vet at jeg merket hennes milde rettledning – et lite hint her og et mindre hint der, hvor jeg gjorde meg litt dummere enn jeg vanligvis er – og da jeg sa at vi skulle på Tiffany, tror jeg hun tenkte “Fy faen, så treig han kan være – men han tok det til slutt.”

Elsa Peretti

Vi gjør ikke sånt i Norge, vanligvis. Kjøper forlovelsesring, altså. Vi spør, og så får vi et ja eller nei, og vi ser ingen ring før brullupsdagen, kjøpt av midler på felleskontoen – etter enighet mellom partene (om hvilken ring hun vil bære på fingeren resten av livet). Jeg visste hvilken ring jeg ville ha på Tiffany (etter rettledning). Jeg visste ikke at den buede formen i forkant, er beregnet på å ha plass til en annen ring, med en svær jævla stein – jeg syntes bare den var finest, og så hadde de den ikke.

Det er ikke sånn at diamanter en en jentes beste venn. Det må jo være den jævel’n som kjøper diamanter til henne, som er en jentes beste venn – helt til han ikke er det mer, og da er det kanskje diamanten som er det – så på lang sikt, og med mange frierier, så er det kanskje rett. Det er ikke slik at man får ringen tilbake hvis det skjærer seg. Hun beholder den. Det er det som er regelen. Derfor betyr ikke de 28 resterende dagene returrett så veldig mye. Jeg tror Tiffany vet det. Derfor gir de en garanti på 30 dager. I tillegg må man møte opp i butikken for å få pengene tilbake, og reisen, overnattingen – og fyllekula som hører med et nei – vil helt sikkert koste mer enn å returnere ringen.

Tiffany hadde et alternativ. De hadde denne samme ringen, med tre steiner istedenfor en, der steinene kan sees såfremt det er godt med solskinn, eller fantastisk mange lux på kontoret. Jeg tror ikke steinene vises i en dårlig belyst bar. Da dette bildet ble tatt, måtte vi ha hjelp av både lamper, sollys, og blitz – og fremdeles er det nødvendig å klikke på fotoet for å få det i full størrelse. Da kan de såvidt sees. Jeg er i feil bransje, og når jeg nevner bransje her nå, kommer tanken på at jeg må ha en fast jobb og ikke bare et vikariat. (Det skal tross alt en ring ved siden av denne, med en svær jævla stein i.)

“Hvordan veit jeg at jeg lever i 2013, fatter?”

“Fordi du kan telle, og det var 2012 i fjor?”

“Nei, det er fordi jeg finner ut på Facebook at du skal gifte deg.”

Jeg hadde heldigvis åndsnærværelse nok til å ringe mutter før Silvia og jeg oppdaterte facebook-statusen. Dorita, svigermor, tror ikke på det. Ikke før hun får se det, men hun klappet meg på magen og rødmet da jeg viste henne ringen her forleden. De gjør det, jenter – i alle aldre – rødmer når det er giftemål på gang. Selv vurderer jeg å lage min egen lille rosablogg til bryllupsforberedelsene – hvor jeg kommer til å skrive om blomstene, gjestene, kjolene – om utdrikkingslag, om eventuelle bryllupsnerver, om talen. Sistnevnte må holdes på minst to språk, og jeg kan bare ett av dem.

“Det skjer jo ikke før i 2014, sønn, så du kan bare telle videre.”

“Vel, jeg ringte for å gratulere.”

“Takk. Vi ønsker meg båt. Eller en kjøkkenmaskin til gjærbakst.”

Det er tøys, naturligvis. Jeg ønsker oss en heidundrende fest. Tror jeg. Jeg har ikke spurt Silvia enda om hva jeg ønsker meg. Jeg regner med å få tilstrekkelig rettledning, som for eksempel:

“Vi ønsker oss ikke gjærbakst, hubbie.”

“Men kan jeg publisere denne?”

“Jajajajajaja…. Nei!”

Jeg gleder meg virkelig til resten.

– Vil du gifte deg med meg og gjøre meg til den lykkeligste mann i verden?

– Hva? Vil du ha begge deler?

Det er i grunn noe slikt jeg kunne ventet, enten det – eller

– Vil du gifte deg med meg og gjøre meg til den lykkeligste mann i verden?

– Ja, hvis…

Hvis ikke jeg snur på det, og heller sier

– Jeg ville blitt verdens lykkeligste om jeg fikk gifte meg med deg, eller noen som ligner veldig på deg.

– Ehhh… okeeey?

Men sannsynligheten taler for at det heller blir

– Vil du gifte deg med meg og gjøre meg til den lykkeligste mann i verden?

— HAHAHAHA! …. NEI!

Så er jo ikke ekteskap og lykke nødvendigvis noe som går hånd i hånd. Ekteskap og tidvis lykke kanskje – eller ekteskap og helt på det jevne, eller ekteskap og ruin. Det er ikke slik at ting blir bedre, det blir muligens bare annerledes, som en tilstand (state of mind), – noe man slipper fra like lett som uten, bare med dette året separasjon først – og kanskje ett år eller to før det med separasjonsangst.

Å være gift er ikke å vandre resten av livet på rosa bomull. Det er rosa bomull, eller tyll – eller flagrende kjoler og bare bein første dagen – på en sandstrand – så litt fluffy i helgen og kanskje også helgen etter. Deretter er det arbeid, noen ganger lett arbeid, andre ganger nervepirrende og svett, som en tindebestigning, men mest er det hverdag – akkurat som nå.

Hverdag og husarbeid, hverdag og jobb og hva skal vi ha til middag i dag, vil du ta noe ut av fryseren? Hverdag med støvsuging og mopping og hvorfor husket du ikke å ta under sofaen? På den annen side, det kan være hverdag med drivhus og tomatplanter i hagen – og det er en ok hverdag når hjemmedyrkede tomater eksploderer i smak i munnen, kanskje med litt god olivenolje, basilikum, og en helt fin feta.

Det er å gjøre hverdagen litt bedre, sammen med denne nye tilstanden der man ikke har fokus på at det ikke er tatt under sofaen, men heller ser hvor det faktisk er tatt – akkurat som med sex – hvor man må kjenne etter på de erogene sonene der det er treff, og ikke på de andre – for man kan alltid støvsuge under sofaen neste gang.

Man (en mann) skal ha avklart to ting før han setter seg på kne, (eventuelt ikke setter seg på kne – fordi klisjèen er så forslitt).

Først skal han være sikker på at han selv vil. Deretter skal han være rimelig sikker på at også hun vil. Uansett hvor godt man kjenner hverandre, vil et avslag svi. Det greieste ville vært om hun selv, på et tidlig tidspunkt setter seg på kne og spør Vil du være så snill å ikke fri til meg? og så antyde at ønsket er opphevet hvis det noen ganger kommer dithen at det blir opphevet.

Slik er det med det meste mellom mann og kvinne, at mesteparten av alt dette er på hennes nåde. På den annen side, det skal mot til å være mann – en mann skal være modig, trå utenfor akkurat denne komfortsonen, gå i krigen for dette – hvis det er dette han vil. Han skal vite sin besøkelsestid, og vise det for henne – at hun er verdt å bevege seg ut av komfortsonen for, for å komme enda lengre inn i den.

Det er noe endelig i et frieri med et eventuelt påfølgende ok, whatever…, selv om det i praksis bare er om lag 50 % endelig. Halvparten går fyken til slutt. Likevel går man ikke ut av et lykkelig samboerskap og inn i et ulykkelig ekteskap med en forutsetning om at det har 50 % sjanse for å gå til helvete. Derfor er det 100 % briste og bære, enten med suksess, eller med fiasko – men så er vi ikke midt i tjueårene mer, og vi vet hva livet dreier seg om, selv om i alle fall halvparten av oss gjør samme feil som vi gjorde midt i tjueårene – uten at jeg skal nevne navn. Jeg kan nevne at jeg da bare kjente meg selv, så hvem jeg henviser til er i alle fall åpenbart.

Utkomme av et spørsmål vil alltid være beheftet med usikkerhet:

– Vil du gifte deg med meg og gjøre meg til den lykkeligste mann i verden?

– Jeg har så mye på gang nå. Kan du spørre igjen når jeg er femtifem (hvis du fremdeles lever)?

Eller:

– Vil du gifte deg med meg og gjøre meg til den lykkeligste mann i verden?

– Nei, men takk for frieriet. Her er en jakkenål som jeg pleier å gi til alle som spør.

Faen heller. Jeg spør. Det er tross alt mandag. Den blir enten på det jevne, eller det blir en opptur.

Skal vi gifte oss, Silvia?

Jeg  vil jo ikke si giftemål, knapt nok skrive det – men det kom altså et frieri tikkende inn på WhatsApp forleden. Nå var det ikke et frieri per se, det er heller slik en tiåring tenker om hvor fint det hadde vært hvis. Jeg skal ikke foregripe noe giftemål heller, selv om jeg elsker Silvia – og det er aldri opp til unger å arangere ekteskap, selv om det ligger logiske barnetanker bak slike.

Andre steder i verden er det foreldre som arrangerer ekteskap for sine voksne barn (og av og til bare barn), men her i landet har man oppdaget at det er ungene som er de nye beslutningstagerne. Til og med når far skal handle bil, skal ungene ha et ord med i laget, de skal sitte høyt – de skal se ut fra baksetene – og Ferdinand Porsche vil sannsynligvis ha en 911-reklame i Donald fordi ungene vil bli kunder om en tjue års tid.

Likevel, jeg har drodlet med tanker. Man havner jo Fortsett å lese →

Det er – give or take - 2012 år siden de fant grava til Jesus tom. Dette er beviset på hans oppstandelse, at grava var tom, i tillegg til disse vitnesbyrdene naturligvis, om at de faktisk møtte ham etter at han var død. I tillegg har de disse lik-kledene, dette ene som dekket kroppen hans, det andre som dekket hans ansikt. De ligger på to forskjellige steder i verden, Jesu lik-kleder. De er nå DNA-testet, og de finner ut at blodet på lik-kledene matcher.

Jeg var i katolsk messe i går, på St. Olav, sammen med Si…, sammen med min forhenværende. Kirken er pakket med småfolk. Den er full, eller den er tilsynelatende full fordi de er så små disse menneskene som kommer til messe, så når de trenger seg litt mere sammen, så er det plass til fire til på benkeraden, eller to i min størrelse. Fortsett å lese →

Jeg skal skrive denne teksten for å tenke på noe annet. I erkjennelsen av behovet for digresjon klarer jeg ikke å tenke på en appelsin istedetfor et eple for eksempel, men på årsaken til at jeg trenger å tenke på en appelsin.

– Jeg sover noen timer, så kjører jeg ved midnatt.

Særlig at det er mulig å sove, jeg skjønner det med en eneste gang, så jeg står opp. Det siste jeg pakker i bilen, er kaffetrakteren. Den er fremdeles varm. Bilen er full, så trakteren må sitte i forsetet ved siden av meg. Jeg gir faen i sikkerhetsseler. Gradestokken i bilen viser sju pluss, så viser den to pluss, og jeg mister veigrepet et øyeblikk. Fortsett å lese →

Ræva på et cruiseskip forsvinner bak neset, det er ett av de uten utvendige balkonger, ergo et fattigmannskip. Abramovitsj ligger med nybåten midtfjords. Ekskona fikk eksbåten, den som er designet av Stark. Jeg gjør ikke reisebrev. En eneste gang så jeg baken hennes vake før den forsvant i dypet, mens bikinitrusa hennes hang rundt halsen min. Hun lo før hun dro. Jeg plasket, gulpet vann, og fulgte etter. Det er alltid noen øyeblikk som fester seg.

Stranden er “pebbly”. Det betyr i praksis at den er vond å gå på. Hun sitter i vannkanten, en båt har passert for noen minutter siden. De er de eneste som lager bølger, og de slår inn i området rundt bikinilinjen hennes. Plask, plask, plask, rytmisk – og de samme bølgene som gir henne et småsalig uttrykk i ansiktet, klasker småvondt mot ballene mine. Pensjonistene har beholdt badetøyet som tidligere satt kroppsnært. Vi snur oss vekk fra uunngåelige åpenbaringer og ler til hverandre. Fortsett å lese →

Hun ligger halvt bortvendt, men med hånden lukket rundt ballene mine. Jeg vet ikke om det er noe med henne og baller og ro. For meg er det skrekkblandet med både ro og uro, for når hun akkurat har sovnet, får hun spasmer. Fortsett å lese →

Det var ikke helt slik som på bildet, men nesten. Jeg fortalte i resepsjonen når jeg ringte at formålet med oppholdet, var sex. De ga meg rom med en king size-seng uten glippe mellom madrassene. Ellers var det slik som her.

Jeg har kvitteringen liggende fremdeles, det er fremdeles mulig å lese hva som står på den, selv om den har vært med på et par flyttelass, krøllet nederst i ei bukselomme noen ganger. Jeg fortalte Vanilla at det var mitt livs beste investering, og at kvitteringen skal rammes inn. Fortsett å lese →

Hun har et hjerte like stort som puppene hennes, sier Silvia, og peker mot enden av bordet. Vi sitter midt på, og hun gjentar navnene jeg nesten har glemt, fordi det er åtte av de, og de kom så raskt på hverandre. Hun forteller at festene er annerledes når mennene er med, og når damene er alene. Det de har til felles, er at de snakker spansk og bor i eller rundt Bergen et sted.

Jeg har kysset alle damene to ganger, et på hvert kinn. Det blir bemerket: Å, han er godt opplært, to kyss! og alle sammen smiler sine meksikanske, venezuelanske, panamanske, colombiske, spanske, og chilenske smil. De har alle norske menn, og jeg kikker rundt bordet og ser disse kvinnene stråle, og Fortsett å lese →

Pheromones.

“North”, ser han det står på underarmen, i grått. Fortsett å lese →

– I hate aircondition with passion! I’m cold to my bones, and I won’t sleep again.

Hun sier det idet de kryper til køys igjen. Klokka er halv fire. Han trekker henne inn i skjeen, legger armene rundt henne. Legger et bryst til hvile i høyrehånden. Hun sovner etterhvert.

-

Temperatursvingingen, fra dagens hete, til nattens kunstige kjøling, har fått hotellrommet til å knirke og kneppe. Han har ligget våken og hørt på lydene. Noen øyeblikk har han vært sikker på en tilstedeværelse i rommet, vært sikker på at hvis han åpnet øynene så ville det sitte et laken med skranglende lenker på en stol rett foran ansiktet hans, men han tror ikke på slikt, så han tvinger øyelokkene igjen. Han kjenner ilingen langs ryggraden, og at nakkehårene reiser seg – og når han ikke klarer mer, ser han at stolen er tom. Fortsett å lese →

Consu får et kyss, og så overleverer vi en alt for liten t-skjorte fra Love, Sex, and Diamonds (LSD) til henne. Den er like lett å kle på seg for henne, som et postkort ville vært, budskapet er noe med eternity. Hun sier hun skal til Sitges å bytte den, og vet ikke at de bare kommer i størrelse M. Vi forteller det heller ikke, hun trenger å komme seg ut litt, vekk fra baren. Andre dagen tok hun mot til seg og forklarte meg hva liten, medium og stor øl heter på katalansk. Ikke at det betydde noe. Hun ga meg en supergrande hver gang hun så ansiktet mitt nærme seg baren hennes.

Ryktet sier at hun har hatt seg med alle de andre lesbene i landsbyen, Fortsett å lese →

Jeg vet ikke om jeg skal starte med kropphår, med en småsyk Silvia i Cubelles, om jeg skal starte med gleder eller frustrasjon – heldigvis er gledene så mange fler. Jeg hadde en tweet her om dagen, som ikke fikk noen RT – om kjærlighet – en formel for kjærlighet nærmest – men først litt musikk:

♬　　　　　♬ ♬ 　　　　　　　　♬ 　　　　　♬ 　　　　♬ 　　　　　　　　　　♬　♬　　　　　　　　　　　♬ ♬ 　　　　　♬ 　　♬ ♬　　　♬ 　　　　♬ 　　　　　　　　　　♬ ♬ 　　　　　　　　♬

Kjærlighet er… lidenskap og/eller forelskelse ganger beslutning (i andre osv.). Fortsett å lese →

Du sitter på barkrakken og venter. Det verker der, nedentil, du har hatt hatt sex hele dagen, men han har ikke rørt kjønnet ditt. Du sitter på barkrakken og verker, du lener deg litt frem på stolen, slik at kanten av den berører deg. Det kiler, men det er ikke nok – du er nær hele tiden, men du trenger noen – noen – til å slippe deg løs.

Hvem som helst, nesten – men bare nesten, vil være brukbar. Du har lyst å gripe den første mannen som kommer forbi, og føre hånden hans til kjønnet ditt:

– Ta på meg! Fortsett å lese →

“Hvordan møttes dere?”

Han gliser.

“Jeg fant henne på nett, og nå er de 14 dagers returrett over og jeg får ikke levert henne tilbake.”

Løgnen skaper en pause, slik at han får tenkt seg om – vil han dele? Kan han?

“Men virkelig? Jeg lurer?”

Han bestemmer seg for at han kan. Fortsett å lese →

Count your blessings.

Jeg har sett brune øyne bli sorte, jeg har sett rødmen, jeg har sett leppene kruse seg uten at hun vet at leppene kruser seg. Count your blessings.

42

43

44

Før siste hjemreise merker hun meg med permanent sort tusj under navelen, hvor hun skriver noe om et eierforhold, og med en pil nedover som referanse til hvilket område hun mener hun har hevd på. På toget, når jeg strekker meg etter kofferten, gapskratter en mann som tilfeldigvis kikker på glippen mellom genser og bukselinning.

Jeg flirer tilbake.

45

Hvem er Arthur?

Hun spør for en drøy måned siden. Arthur er tøff i trynet, kikker på dette profilbildet, og svarer kun ut fra hva han ser der.

Arthur er en gammel traver. Jeg har noen vennskap på nett som jeg tenker å vedlikeholde bedre enn jeg har gjort.
Så er jeg den som dreper naiviteten i blikket ditt og bytter det ut med viten. Ikke at jeg tror du ikke har viten, det vises bare ikke på bildet.

Hvem er Awesome?

Ok, du er.

Så full av bullshit kan man være, en mann vet ikke hvilket minefelt han tråkker inn i, og *BOOM*

46

I found oil.

47

…and still counting.

Nesevingene hennes vibrerer.

Hun kjenner duften av kvinnekjønn. Kanskje hun ønsker å bli elsket, siden hun spurte på telefon: “Savner han meg?” Jeg har fått vindusplassen. Det er hett. Hun sitter mot midtgangen og ser en film på laptopen sin. Hun ser en film mens nesevingene hennes vibrerer i duften av kvinnekjønn, og det er ikke hennes eget. Hun har aldri møtt meg, og liker meg ikke. Fortsett å lese →

– Vina aqui, que et dic una coseta…
(Let me whisper you a little something…)

Denne hvisken innebærer alltid en eller annen form for eventyr. Dette eventyret, siden vi vandrer fra Cubelles beach, langs strandpromenaden mot Passeig de Voramar, innebærer en historie. Jeg sier derfor, på det lille jeg har lært av katalansk:

–Digam!
(Fortell!)

Hadde det vært en annen hvisken, og vi hadde vært et annet sted, ville jeg sagt det andre ordet jeg har lært, som respons til denne setningen.

– ¡Fes-ho!
(Gjør det!)

– There was this dragon…

Hun er på min høyre side, mot stranden og havet. Blikket hennes går innover, leppene kruser seg, og tennene blinker i siste rest av lys. Jeg grøsser. Det er ikke kaldt, jeg er ikke redd for drager, men jeg grøsser – dere vet, når man har et øyeblikk og man fyller lungene opp med luft, og det er litt mer lykke enn du trodde var mulig.

Denne dragen er en tradisjonell historie om dragen og jomfruen om en frelser, og om kjærlighet. Dragen elsker. Denne jomfruen er en prinsesse. Dragen lar seg frivillig drepe av frelseren, og der den første dråpe drageblod treffer bakken, der vokser det opp en rosenbusk.

– You are a book-man. You must know about La Diada de Sant Jordi?

Jeg er ingen bokmann, men det hender at jeg skriver små historier. Nå ønsker jeg at hun skal fortsette, og jeg vet faktisk ingenting om St. George, eller om hvilken dag han er ment å representere.

– No! Digam!

Hun kruser leppene igjen. Krusingen flytter seg til ryggraden min.

– I went into this bookstore once, it was April 23rd, and it was the international book-day. I asked the lady if she knew why they also were giving their customers roses, and she didn’t.

– On La Diada de Sant Jordi it is a Catalan custom to give a rose and a book to a loved one. A man will give one rose, just one – to a loved one. A woman will give her love a book. My father will buy a rose to me, to my sister, and to my mother – it’s also that kind of love.

Hun vender ansiktet min vei. Det er forunderlig hvordan hun kan endre uttrykk:

– It’s a day for lovers!

Om jeg så må dyrke rosen selv…

Vi har kommet frem til huset ved stranden – Passeig de Voramar 19, og øynene hennes mørkner:

– Vina aqui, que et dic una coseta

Bibi’s head was cracked open.

The little devil didn’t know that Bibi’s head had been cracked open. He knew she had hard times, that she was broken in some ways – and last but not least, he didn’t know he was a devil.

The little devil is supposed to be working for the Fallen angel – the Devil himself.

Devils walk the earth, they have human shape. No horns. In order to get the story right, this has to be a fact. They are fuckers. This has to be a fact also. They fuck people, bodies and brains. This particular soldier of Satan, didn’t function as his master intended. This is a fact. Hell is not a perfect place, as heaven is. Satan is just an angel, he’s not almighty. Sometimes even Sheitaan fuck up. He fucked up with this little devil.

This little devil is a guardian devil.

He didn’t know he was a devil, and he didn’t know he was a dysfunctional one, the guardian type, until he woke up one day and saw a pattern. A pattern is neccessary for showing the purpose. He’s not a healer. People will heal themselves eventually, after being fucked by him – body and brain.

Nothing in this world is a coincidence.

There is a purpose even for dysfunctional devils.

Herremingud!

Hun er en andalusier-hoppe. Muskuløs, men elegant. Jeg har forsøkt å ri en andalusier,  i Ronda, under Feria Goyesca for noen år siden – og så dukker det opp en her også – og denne har jeg ikke ridd. Jeg vet ikke om det er mulig å ri henne. Jeg har kikket på henne, studert tanngarden – den er som Fortsett å lese →