Om å komme her – Del I av III

by Arthur

Man kan ikke reise til det stedet man forlot for tredve år siden, og være tom for forventninger, selv om jeg kanskje trodde det. Jeg har vært her senere enn  det, sist da jeg sendte kista til min far ut Varangerfjorden med Hurtigruta for 12 eller 13 år siden – hvem teller – men jeg har vært skuffet hver gang. Henrik er med. Det er jeg glad for. En slik pilgrimsreise hadde vært traurig alene, selv om den skal benyttes til å ferdigstille et skriveprosjekt som skal gjøre meg – om ikke berømt, så i alle fall lokalkjendis – som “han der drittsekken sørpå”.

Mørketiden innfrir forventningene. Den gir Henrik jetlag. Han tror klokka er tjuetre når den er atten. Vi ser snev av sol på vei fra Tromsø til Kirkenes, over skyene. Vinteren innfrir litt, selv om det ikke er så mye sne, selv om kuldegradene ikke er mer enn på seks – og vi vurderer å spørre om ikke noen kan skru ned varmen bare for å høre lyden av frost under vinterfora Converse-sko. “Kanskje det er familie som henter oss i drosja,” sier jeg til Henrik. Det pleide å være det, og kanskje var det det, fordi sjåføren på Y-92 er ung nok til å være noens sønn. Jeg spør ikke.

Vi bor på Wessel Bed & Breakfast, men uten frokost. Døra er låst når vi kommer, så jeg ringer frøken Fiskebeck, som ringer meg opp igjen fra rom 208, som hun har låst seg inne på, og det er derfor ingen svarer i resepsjonen. Jeg har bedt om dobbeltrom med to separate senger, og da vi fant 150 cm. dobbeltseng, vurderte jeg å gå ned i resepsjonen, trekke henne inn på rom 208 igjen og kaste nøkkelen, men jeg kjenner meg raus. Så får det heller være at jeg finner en annen hånd enn min på ballene mine, eller omvendt. Jeg er vant å strekke meg etter noen på natta, også når jeg sover alene. Baller er kanskje bedre enn ingenting?

På Centrum kafé sitter Arne ved inngangen. Han har sittet der i tredve år. Jeg hilser ikke. Det er noen andre gamle fjes der også, som jeg heller ikke hilser på – ikke for å være mer arrogant enn normalt, men heller fordi jeg ikke ønsker at de skal sette øyenbrynene under sine høye hårfester og undrer seg over hvem faen det er som hilser. Om de vet hvem jeg er, får de heller konkludere med at jeg er en overlegen jævel. Vi er sulten. Jeg har forventninger om at Henriks karbonade med egg, og min pølse med egg, skal være en skive med et speilegg på – men vi får full pakke og døble speilegg. Om det er hunger som er kokk, eller om det faktisk er et godt kjøkken, er uvisst. Thousand Island på crispy salat funker også, selv med mais. “Ta deg en bolle!” sier jeg til Henrik, men han tar et hjemmebakt skolebrød til dessert istedenfor. Så går vi på sight seeing.

Husene opp Parkveien er akkurat som jeg forlot de. Det starter med Kluge, fortsetter litt oppi der med en tom prestebolig, der prost Ernst Galschiødt en gang bodde. Han hadde sort frakk, bremmet sort hatt – og kledte snevær ganske bra. Han pleide å løfte på hatten hver gang han så en ramp, og så hendte det at han fikk seg en skjenk i redaksjonen på Sør Varanger Avis, men ikke si det til noen. Vi kommer nærmere, og det røde huset jeg bodde i, er gult. På andre siden av gaten, der jeg en gang stupte gjennom vinduet med hodet først ned i noe jernskrammel på maskin og mek-linja i kjelleren, har de fylt fasaden med 30’000 kvadratmeter signalgult. Henrik skriker i affekt. Da sjokket gikk over, fotograferte han miseren. Den funker ikke i mørketida, den vil skjære i midnattsol, ikke engang tåke kan dempe skrekken.

Kanskje i sandørkenen, der farvene er mer i samme toneart, ville dette passet inn – men likevel ikke helt. Vi snurrer inn Kirkegårdsveien, og så nedover Pasvikveien igjen – mot sentrum.

“Kanskje tre overnattinger er i overkant, Henrik, siden vi har gjort unna sight-seingen på et kvarter?”  Vi har spist cowboymat, gått et par cowboygater, og Henrik antyder at det kommer mer, men at vi først må ha en cowboystrekk. I sentrum er husene de samme, men forretningene har forsvunnet til fordel for nye. Det eneste jeg kjenner igjen, er to blomsterbutikker som ligger der de alltid har ligget, og Tippekiosken, der pappa spilte bort alle pengene sine på V75, Dagens Dobbel, knipsekasse, og Lotto. Hamre er vekk. Henrik er henvist til Dressmann eller Cubus i sin søken etter et par nye jeans. Foto Edvardsen har forsvunnet, en av de Edvardsengutta var far til min første jublende kjærlighet. Sist jeg var her, sto hun bak disken. Nå er det hva der? Frisør? Jeg kjøpte hårgelé og trakk inn pusten gjennom nesen for å sjekke om det fremdeles var duft etter henne. Jeg gjorde meg ikke til kjenne da heller.

Jeg merker likevel at byen er akkurat liten nok fremdeles, til at en hel del bransjer kan ha monopol på hva de driver med. Samtidig sier Henrik at det er litt åtti- og nittitalls over det hele, og jeg kjenner også igjen det, fra da jeg dro – litt følelsen av bakevja, litt mindreverdighetskomplekset, litt James Bond-premiere ni måneder etter at den hadde premiere i Oslo, og jeg ser for meg han som tok imot billettene etter at vi hadde handlet Fruktchampagne og Ostepop på kinokiosken, mannen som aldri hadde en nyrullet røyk i munnviken, men alltid en sneip. Man legger ikke sjela si i utstillingsvinduene, det vanker ingen priser for design. Jeg er ikke noe god på navn, ikke på ansikter heller – men husker Dørmenenkiosken og Kirkenes Bok og Papir, og på Automaten, der May Britt serverte verdens mest langsomme pølse/bønne/flesk, driver noen som ikke er italienere, italiensk restaurant.

Vi har ikke hørt en eneste låt nyere enn 2000, ikke engang på Cubus, der det er tre for to på femti prosent – og en bråte duvende russiske kvinner. Når det kommer en rockelåt på pub’en så skrur de av og setter på Smokie. Ingenting er ved det gamle. Selv fyllikene er vekk.

Fru Fiskebeck, jeg vet ikke om man sier “fru” mer, anbefalte Surf & Turf, så vi gikk dit etter cowboystrekken. Menyen er liten, og det kan være et godt tegn med A4-format brettet tre ganger. På en av brettene er desserten trykket opp ned. Jeg spør om det er en gimmick, men han skyldte på trykkeriet. “Hvorfor ikke reklamere,” spør Henrik etter at kelneren har forsvunnet. Man må jo ikke akseptere en dårlig utført jobb. DAGENS: Pure suppe med poteter og vår løk – reklamerte skiltet utenfor, og jeg håper virkelig det var deres løk og ikke noen andres, men for sikkerhets skyld bestilte Henrik røye og jeg hvalbiff – etter at vi hadde ironisert over særskrivingen på menyen.

Verken Henrik eller jeg liker å være Robinson og/eller Fredag, men hvalbiff skal bare hilse på stekepannen på hver side. Ellers blir den seig. Jeg sa “ja” da han spurte om maten var god, og gjorde ham likevel oppmerksom på at biffen var seig da han ryddet av bordet. “Åja. Vil dokker ha kaffe?” Grønnsaksengen til røya var ikke topp klasse, og tyttebær til røye er sikkert spenstig, men kanskje – hvis man absolutt skal ha noe rødt til retten, hadde syrlig granateple vært bedre? “De forsøker å være noe de ikke er,” forteller Henrik meg. Jeg trekker kortet på 750 kroner, uten å tipse et rødt øre. Maten på Centrum, hvis man kan sette den ene opp mot den andre – var mer real. Det er disse forventningene.

Det er ingen fylliker ute på torsdag. Henrik og jeg har vært på Roger Waters-konsert i Stockholm. Da hygget vi oss før konserten med alt annet enn dop og alkohol. Vi kjørte svart kaffe og Oreo’s. Nå har vi trukket oss tilbake på rommet med peanøtter og flaskevann, han leser Bukowski mens jeg skriver. Hadde han hatt snor på brillene som sitter på nesetippen, hår på sin blanke isse, pupper – og ikke baller – så ville han vært en av disse kulturkjærringene. De driver som kjent ikke med sex, så det betyr ikke noe om noen av oss våkner opp med fremmede baller i hendene.

Om å komme her – Del II av III

by Arthur

De har tørrfisk på Narvesen her, og Nesnalobber på EuroSko. Man kan ikke annet enn å beundre de lokale tilpasningene, og kanskje har de Nesnalobber i utstillingsvinduene i EuroSko-butikker andre steder i landet – men jeg har ikke sett det før. Vi har kjøpt obscøne postkort med reinsdyr i brunst, valgte det fremfor postkortet av Ishavskatedralen, som tross alt ligger nesten 1000 km unna. En tilpasning vi selv er nødt å gjøre, er tilpasningen av tid. “Jeg tror klokka er seks,” sier Henrik. “Så går det fire timer, og så er klokka seks igjen. Det er derfor tiden går så sakte her, hvorfor de henger etter resten av landet.” I tillegg har de denne sommeren her, der sola ikke går ned før i august. Det blir år av slikt, på sikt.

Vi har spist horn med ost og skinke på Amundsens konditori. Det er noe retro med horn med ost og skinke også, det smaker litt åttitalls, det også – men de har den beste og nyeste musikken i byen – i morges hørte vi den siste til Spice Girls. Deretter ringte vi til bilutleiemannen fra Rent-a-Wreck, som kom med en tjue år gammel Mitsubishi med automatgir – og vi dro til Finland for å kjøpe lakris og reinsdyrkoteletter. Amundsen ga meg sparken i 1981, fordi jeg ikke klare å stå opp – og det er derfor jeg bor i Oslo – senere Bergen – og ikke i en kommunal sosialleilighet på Haganes, sammen med ei litt sliten, men likevel fremdeles litt pen jente som er glad i en dram. Jeg bærer ikke nag til Boa Amundsen i dag. Det er tross alt ham som lærte meg å skille hviten fra plomma, som jeg kan takke for at jeg er i stand til å lage en decent suksessterte.

Helt siden vi kom til Kirkenes, har vi hvisket reinsdyr til hverandre. Vi har tenkt å spise de lokale delikatessene. På vei til Finland konstaterte vi at Ishotellet ligger mellom Første- og Andrevann. De heter det når de ligger etter hverandre og man ikke har fantasi til å gjøre annet enn å nummerere de. De går til tre. Bak det gamle gymnaset, oppå fjellet – ligger naturligvis Fjellvannet. Heldigvis finnes det i alle fall noe fantasi andre steder, der fjellene ser ut som ei rompe duppende ned i vannet, heter det Rævskårvannet. Det er forresten ikke bare Petter Varner som bestemmer hvordan herrene skal gå kledt i Kirkenes, selv om vi trodde det. Vi trodde det var Cubus og Dressmann som var tilbudet her, men overraskende nok var det tjue meter gate vi ikke hadde fått med oss, og der var Jack & Jones. Jeg har en ny cardigan.

“Du ska få reinsdyr i dag, Henrik!” Jeg var sikker på at Neiden Fjellstue var åpen. Neida. Jeg la min lit til at det var noe å hente på Neiden Kro. Neida. Den er til leie. I Finland var det ingen kafé heller. De hadde den ene butikk, så den andre butikken (med over 15000 varer, og ingen Fazer-lakris), og så denne bruktbutikken der de sa Beivää da vi kom inn, og vi sa hei og gikk igjen, fordi vi trengte ikke gamle reisekofferter til tre Euro, eller gamle slips, eller kløv til kjørereinen vår. Jeg kjøpte fire store og fire små reinsdyrkoteletter. Henrik fikk en Fanta.

Vi fant ikke veien til Ishotellet. De har en lavvo, der de serverer mat. Siden det ikke røyk fra pipa, gadd vi ikke gå bort. Vi tisset i enden av en blindvei, og så dro vi på Centrum hvor vi spiste hamburgere. De brukte den samme dressingen som til pølsesmørbrødene fra i går. “Hva med reinsdyrene, da?” undret Henrik. Jeg svarte ikke med en gang, kikket bort på Bjørn Eirik, som ser akkurat ut som faren hans gjorde da jeg reiste for tredve år siden. Jeg hilste ikke i dag heller, og du må lese gårsdagens post for å skjønne hvorfor – det er så dumt å gjenta seg selv. “Du skal få reinsdyr i dag, Henrik!”

Thon Hotell på kaikanten bør ha reinsdyr – nå er klokka seks, for andre gang i dag. Henrik har våknet, for han klarer ikke helt å leve disse fire ekstra timene dobbelt, og restauranten er åpen fra 17:00. Før i tiden var alt åpent. Mikkola hadde Neiden Kro åpen hele tiden, Sivertsen stengte aldri Neiden Fjellstue – ikke som jeg husker i alle fall, selv om de kanskje gjorde det. Jeg skjønner at midten av januar ikke akkurat er turistsesong – men når de selger nordlys i Tromsø, så kan man vel selge det her også – bare 45 minutter unna?

Hvis de ikke har mat basert på lokale råvarer i dag (de skal ha en matkonferanse her snart, man er god på konferanser nordpå), så blir jeg nødt å fyre opp Mitsubishien, og steike reinsdyrkotelettene mine på radiatoren når bilen er varm nok. Klart Henrik skal få ordentlig kjøtt!

Jeg er litt i forkant med skrivingen i dag. Vi skal spise, og deretter skal vi – ikke spise Oreo’s, som vi pleier å gjøre når vi er på The Wall-konsert – men drikke. Det er derfor ikke sikkert at det blir forståelig om jeg poster del II etter ettermiddagen og kvelden. Det har vært kommunal lønningsdag, så kanskje det dukker opp levende mennesker i byen, som jeg tør å si hei til. Hvis ikke kan Henrik hjelpe meg.

Han har stående ordre om å være høyrøstet og utagerende.

Om å komme her – Del III av III

by Arthur

Man må like brunost, for å like brunostbrûlèe. Henrik liker ikke brunost. Jeg spiser brunost, men ikke til frokost hver dag, jeg spiser knapt nok frokost, men den gikk ned. Kokken på Thon Hotel Kirkenes vil godt, de har ny meny av dagen, de har italienske servitører, en sveitsisk sjokoladekonditordame, og de sier de selger kortreist mat. Hva som er viktig for oss, er reinsdyrene – kanskje den er så kortreist at de går ut i bakhagen og skaver litt kjøtt av de som beiter baki der – det gleder oss i alle fall at det er reinsdyr på menyen.

Senere i februar skal det være en matkonferanse i Kirkenes, med tema lokale råvarer. Vi har lett med lys og lykte, først etter åpne steder, deretter etter kortreis mat på matkartene, vi har skreket etter smaksopplevelser. Brunostbrûlèe var en opplevelse, om ikke en kulinarisk en, så i alle fall noe å snakke om etterpå. På Reiselivsmessen på Telenor Arena, markedsfører Nord Norge seg fra 13. til 15. januar – med unntak av Finnmark. Kanskje det ikke finnes så mye å markedsføre? Jeg tenker, nå når vi nærmer oss år 3000, at matkonferansen burde foregått før, slik at vi fikk smake på de lokale spesialitetene allerede i forgårs. Rett uti fjorden kan man sette ned rør og suge opp disse kongekrabbene. Det er rimelig kortreist. Vi ser ikke snurten av de her, men vet vi får de på Smart Club på Alnabru til 199 kroner kiloen, hvis det er salg.

Kokken på Thon Hotel vil oss godt. Han serverer oss kamskjell via italiensk kelner, på en seng av en strålende god rødbetsalat, som dreper smaken av kamskjell. Han har lagt noen morsesignaler med pesto i olje langs kanten på fatet, men ikke nok til at vi får smaken, og til sist har vi alle restauranters alibi; en svart flekk balsamico i hjørnet. Å ville godt, og å komponere en god rett, er to forskjellige ting. Henrik og jeg opphøyer oss nå til Robinson & Fredag for alvor, ikke fordi vi er like kvalifiserte, men det er sånn man gjør det i Kirkenes, litt på halv tolv, litt at dette får være bra nok – bare sånn passe kvalifisert.

Jeg har lyst å sende oppskriften på hvalbiff til Surf & Turf, si at de må skjære biffene litt tynnere, si at de bare skal hilse på stekepanna i noen sekunder – for hvis de steker for lenge, så blir de trå.

Reinsdyrfiléten er nydelig. Vinen smaker topp. De har laget en potetpuré – og jeg kjenner det blir mange apostrofer i denne teksten, men slik er det med mat. De kunne brukt noe sellerirot eller pepperrot i puréen – de har laget crispy gulrøtter, satt opp som en samling høyblokker på tallerknen, og de har på for lite rødvinssaus, men det er nok – fordi etter et måltid skal du være sugen på enda litt mer saus, og så har de lagt kjøttet på en seng av det kelneren kaller champignon, men det er skogssopp – og jeg skimter en kantarell.

Vi sier Boris til Per Ole mens vi tar en røyk før desserten. Han skal flytte hit – han er fra Karasjok, tatt en treårig svipptur til Kristiansand, som han hater, og nå skal han kjøre gravemaskin her, med på lasset til kjæresten, som er headhuntet sykepleier til Kirkenes Sykehus. Det er noe med disse ettertraktede kvinnene. Han hater det bløde Sørlandet. Alt er på overflaten, ingenting er ekte. Kom nu over til oss etter middag, så kan vi lyg litt til hverandre! Jeg bestiller en Petit Four fra den sveitsiske konditorsjokoladedamen. Hun har rullet to like kuler sjokolade med fyll, den eneste forskjellen er at en av de er rullet i brente mandler. Jeg liker kanelmarinert ananas fra boks, jeg liker pasjonsfruktbåten, og de to bittesmå kakestykkene – men jeg tror hun hadde trøbbel på arbeidsmarkedet i Sveits.

Jeg vet ikke hva som var kortreist, annet enn reinsdyret. Potet og Gulrot, kanskje – og karse kan man dyrke i vinduskarmen, kanskje finnmarks-ananasen og -pasjonsfrukten? Det er helt klart vårt beste måltid, vil helt klart være det, for i dag har vi spist Varangersuppe på Ishotellet, skal spise en Calzone hos de italienske kurderne – og jeg tror dagens Calzone vil være et bedre alternativ enn suppa. Det simpleste kjøttet på reinsdyret, det som må koke lengst, er det som smaker best. Det er samenes hemmelighet – og så eksporterer de filetene sørover.

Dokker må dra til Jarfjord, sa de på pub’en i går. De e vakkert i Jarfjord, du kan ikke dø uten å ha sedd Jarfjord! Henrik har ikke gjort annet i natt enn å drømme om Jarfjordinger. Dit må vi dra, insisterte han – og så gjorde vi det. Vi så ingenting, det kom sne fra Nordishavet, det lå kanskje steinkobber på isen – hvis ikke han Øye har skutt de fra stuevinduet sitt. Hytta innerst i veien ved Kjerrisnes står der enda, den som ble kjøpt av Håkon Jarl, han som er oppkalt etter Hurtigruta han ble unnfanget på, hytta til Olaug og Arthur, mommo og moffa. Den er rød. Der har vi feiret St. Hans i snevær.

Så dro vi et stykke opp i Pasvikdalen, nær nok til å få SMS fra Telenor om telepriser i Russland, og jeg har på ett eller annet tidspunkt glemt hvor Boris Gleb er, selv om jeg vet jeg har sett det fra veien. Vi kikket over til Russland, og så dro vi å spiste denne Varangersuppa på Gabba Restaurant – som ikke har denne menyen de skilter med på internett, men denne overkokte fiskesuppa, servert med fem skiver loff fra Pågens. Hvordan deler man fem skiver loff uten håndgemeng, når man er sulten? Ikke minst, hvorfor kan man ikke få suppa uten å måtte betale 100 kroner i tillegg for å se ishotellet, hvis man ikke har lyst å se et ishotell? De hadde i alle fall levende reinsdyr. Henrik krysset av i boksen for å ha sett reinsdyr. Det er mulig at fisken i suppa har vært en tur innom Kina, før den havnet i gryta til Gabba.

Min største opptur, var en pakke Oreo’s fra Statoil, da vi kjørte mot Pasvik. Jeg ba om Donut, fikk Nonut – men Oreo’s. Vi pleier å gjøre slikt, Henrik og jeg. Hvorfor de vinterstenger veien til Grense Jakobselv, skjønner jeg ikke. De klarer å holde Saltfjellet åpent. Det er mer severdig oppover der, enn skauen i Pasvikdalen – også på vinteren.

Ikke glem, sa Per Ole før han gikk tilbake til hotellet sammen med kona. Nei, jeg glemmer ikke, svarte jeg. Jeg samler på slikt. Det er ikke løgn. Han var en fin fyr. Heller ikke ham kommer jeg å legge til på Facebook.

Nå får Henrik legge fra seg Bukowski, så blir det Calzone. Det er bare å gi opp. Det kunne vært annerledes – og selv for en utflyttet finnmarking, eller kanskje spesielt for en utflyttet finnmarking, er lokal mat og smak uhyre viktig for opplevelsen.

Dere kunne gjort det med mer hjerne – og ikke minst hjerte. I Hardanger har de en restaurant der de henter nitti prosent av råvarene sine innenfor en radius av fem mil. Her skulle det vært – jeg ønsker det, en krabberestaurant, der du kan spise chillikrabber til leppene sprekker av hete, mens snestormen uler utenfor døra, en viltrestaurant med hare og rype og rein, og kreklingakevitter sviende ned halsen, etterfulgt av lokalt brygget øl eller omvendt, en fiskerestaurant der man kan slurpe uer- og kveitehoder eller meske seg med en elegant bakt steinbitfilét med lokalt produsert sideflesk – og ikke minst, vi skulle hatt en russisk bule, der de serverer mat som gir de fastboende russerne hjemlengsel, som trekker russerne hit – som trekker yen-turister og tyskere.

Jeg er ikke veldig skuffet over at ting har endret seg, at menneskene i gata ser annerledes ut enn for tredve år siden, at jeg ikke kjenner igjen følelsen av “hjemme”. Jeg er mer skuffet over at det ikke gjøres på mer enn halv tolv, at det ikke gjøres skikkelig – at man ikke utnytter de mulighetene man har – men så tenker jeg at vi lever i en eller annen markedsøkonomi der liv laga her er noe annet enn liv laga andre steder i verden, og det er derfor det heter Sportshjørne (uten “t”), og at dessertmenyene er trykket opp ned på Surf & Turf – men kanskje skal det ikke mere til, enn å gjøre det liv laga?

Om å komme her – Del IV av III

by Arthur

Northern Exposure

Jeg tenker at Kirkenesværinger er stolt av byen sin, stolt av kommunen de bor i, glad i huset de bor i, gatene de går i – elsker hytta si, ektefellen sin, bikkja og ungene (i den rekkefølgen). Kirkenesværinger digger identiteten sin som trerøysgrenseboer, de liker været og mørketiden, bor rett under nordlyset – og de lever for de fire komprimerte månedene i året de har sommer. Sommeren blir komprimert når det er sol døgnet rundt. I kalendertid  er det bare halvparten, og da bare hvis de kan se sola.

Kirkenesværinger reiser. Det er flere Kirkenesværinger som er sørpå i løpet av året, per capita, enn det er søringer som drar nordover, og de søringene som drar nordover, er vanligvis tidligere Kirkenesværinger. Kanskje de tidligere Kirkenesværingene drar med seg familie eller venner de har dratt på seg sørpå. En flybilett tur retur koster om lag 1000 kroner, i motsetning til da det kostet en månedslønn å komme seg frem og tilbake, da SAS hadde monopol og tjente penger. Noen tidligere Kirkenesværinger hadde kanskje ikke penger til returbiletten, og ble der.

Kirkenes er en endestasjon. Europavei 6 ender på kaikanten, og hadde ikke kaia vært der, ville man kollidert med der Golfstrømmen stopper. Jeg har aldri tatt meg bryderiet med å finne ut hvor E6 ender på andre siden av Europa, men tenker at langs hele Europaveien bor det folk, og de registrerer bare at veien ligger der, uten å tenke på hva som ligger på den ene eller den andre siden av den. Ingen svinger ut, eller svært få – og tar til høyre eller venstre, og tenker at nå kjører jeg så langt denne veien går. Det store flertallet svinger ut for å kjøre på jobb eller hjem, eller de drar på butikken. E6 er ingen europeisk Route 66, hvor amerikanere starter i en ende og ender opp i det andre ytterpunktet.

Olav Thon har funnet ut at Kirkenes kan bli en konferanseby på sikt. Derfor har han bygget et hotell de ikke trenger enda. Han kan tape penger i lang tid, før det  tar seg opp såpass at det går i null. Det er disse Barents-greiene, dette sekretariatet – det er den årlige ministerturen, det er litt industrilobbyisme, og nå nylig er det kanskje litt olje og gass å hente, men hvis Thon ikke har en glasskule å se inn i, så er det en tilfeldighet – en kommende bonus som vil gjøre tapet litt mindre – fordi det tar år før det får ringvirkninger av betydning. Kan vi få en øl? spurte Henrik lørdag kveld klokka ni. De sa Nei, vi stenger nå – det er ingen vits å holde åpent lengre. De har en sveitsisk dessertkokk, og to italienske servitører gående på gress til det faktisk skjer noe.

Inne i de innerste sirkler i Kirkenes by, finnes det seminarmidler. Man kan dra på politiske konferanser, man kan dra på nærings(livs)konferanser, melde seg på et amatørteaterkurs, man kan reise på jobbseminarer. Om man er spesialist på å snekre instrumentkasser, eller driver med bilberging, eller får penger fra NAV, er det ikke gitt at man kommer på seminar eller kurs – men de som gjør det, gjør det for å heve kompetansen, for å trekke med seg noen nye impulser hjem. Så kommer man hjem med de nye impulsene uten at det skjer noe spesielt annet enn en muntlig oppsummering på hva som er lært – og så er det business as usual, i den grad det er business.

Det er klart, får man penger med hjem, så går man jo i gang, med liv, med lyst, med tro på prosjektet – men etterhvert er man fornøyd bare midlene fortsetter å komme.

Vi skulle hatt tog her på Nordkalotten. En pub-samtale på syre, der hun så for seg at togene rullet i Norge, Russland, Sverige, Finland – knyttet det hele sammen, i en tid da flybillettene ikke koster mer enn 1000 kroner tur retur, og med et passasjergrunnlag på nada, og som Henrik påpekte, vi har sluttet med planøkonomi, startet med markedsøkonomi – og det er money talks, kanskje bortsett fra i de nordområdene det er hensiktsmessig å putte inn nok penger til å holde et samfunn i live, nok penger til å holde nok mennesker der.

Vi skal ikke rapportere miserene, fortalte mannen som lagde “Snøballkrigen“. Vi satt sammen på fly. TV-serien resulterte i samtaler med makta, med Dag Erik Schiøtt Pedersen og Helga Pedersen. Det handlet ikke om snøballkrig, gjorde det vel? Det handlet om å overleve som samfunn – og ja det er en annen by, og ja det er forskjeller – men det er likheter også.

Det forundrer meg at når man reiser, ser andre steder i landet, i verden, og så reiser hjem igjen – at man er fornøyd med hvordan det er hjemme – til et sted mellom 1981 og 2002, med unntak av at de serverer caffe latte på Go’biten. Jeg skjønner at internett finnes, at man kan gjøre sin handel på nett – de tingene man ikke får lokalt, litt mer elegant enn postordrekatalogene fra før internettet, at monopolene er brutt – og at det kanskje er derfor Foto Edvardsen ikke ligger i sentrum mere, kanskje ikke finnes i det hele tatt – at Edvardsen på Prestøya sitter der med myntsamlingen sin, eller kanskje ikke er i live mer, man eldes jo.

Jeg kommer her og kommer her, og Kirkenesværinger synes sikkert at jeg burde holdt meg for god for det. Det betyr lite, dette er min subjektive greie, det finnes sannsynligvis andre sannheter også – kanskje til og med sannere sannheter enn min. Kanskje det må være sånn at småsamfunn alltid vil være småsamfunn, akkurat som Ågotnes er det, som Moelv er det. Kanskje man ikke kan lage en Kirkenes versjon 3.0 – at man alltid vil være tre oppgraderinger etter resten av verden.

Kanskje er det dette jeg liker, dette uformelle, denne la det skure-mentaliteten, som hindrer oppgraderingene.

Takk for meg.